ALBUM: Slik som Michael Corleone utforsker røttene sine i mafiaeposet «Gudfaren 2», gløtter Robyn tilbake på sin spede popbarndom på del to av en annen mye omtalt trilogi:

Maratonøvelsen der hun skal gi ut tre minialbum på et drøyt halvår.

For der hun eksperimenterte med svensk folkevisetradisjon og dunkel Röyksopp-produksjon på «Body Talk Pt. 1», er det en purere poptilnærming med nittitallsstrømninger hun tar inn over seg på oppfølgeren «...Pt. 2».

I alle fall innledningsvis, der Robyn resirkulerer «du du dum»-tromminga fra «Baywatch»-introen på «In My Eyes» og kopierer All Saints-refrenget fra lydsporet til «The Beach» på «Include Me Out».

Mer strømlinjeformet enn «Fembot» fra «...Pt. 1»? Ja. Mer vellykket? Egentlig ikke.

Terrortrommer og pussypop

Hun fikk yatzy i seksere for årets Øya-konsert og sørget for publikumsrekord på Pstereofestivalen i Trondheim for litt over ei uke siden. Det er vel derfor ikke så rart at Robyn ber lytterne om å ikke bli hodestups forelska i henne på den nostalgiske førstesingelen «Hang With Me»?

Produsent og Teddybears-grunnlegger Klas Åhlund skrev opprinnelig låta til ekskona Paola Bruna i 2003. I Robyns regi har den imidlertid gått fra å være en ordinær poplåt med gitar, jazzete perkusjon og et drivende basskomp til å bli en bittersøt og vakker elektropopballade.

«Dance to the Beat» er andrealbumets «Don't Fucking Tell Me What to Do», med sine terrortrommemaskiner og «We dance to the beat of bad kissers clicking teeth»-tulletekst.

Mens produsent Diplo mekker en slags Major Lazer-light-greie på den skitne pussypop-låta «Criminal Intent» som formelig skriker «Uffie go home».

For øvrig en av platas oppturer sammen med den pompøse Pulp-parafraseringen på usigelig vakre «Indestructible».

Ambisjonsrik albumtroika

Når man nå har konsumert to tredjedeler av albumtroikaen, kan man så smått begynne å diskutere velykketheten i Robyns musikalske minimanifest.

De som har satt seg litt inn i kritikerfaget, vet at det er en anmelders regel numero uno å forholde seg til det konkrete produktet, og ikke begynne å tillegge synsingen en meningsløs rekke med what ifs.

Likevel er det umulig å ikke leke med en tankerekke der popprinsessa hadde forvaltet det mangfoldige låtmaterialet sitt på en annen måte.

Gjerne vært mer kynisk med låtprioriteringene sine, kutta de tilsammen 24 låtene som er fordelt på tre album ned til rundt halvparten og gitt ut ett album som med tid kunne vokst seg til å bli en moderne popklassiker.

Samtidig er det vanskelig å ikke la seg imponere over damas skyhøye ambisjonsnivå.

Er i salg fra og med mandag 6. september.