En morgen klokka ti sitter Knut Lystad (64) og Lars Mjøen (64) på en benk utenfor NRK. Mjøen i hvit og blåstripet skjorte, Lystad i svart dressjakke. Der sitter de, Gaus og Roms, de to som er igjen av Brødrene Dal. Så reiser de seg.

- Ja, skal vi gå inn til hjelmen til Brumund, da eller?

Det er klart for det siste eventyret. 10. september har filmen «Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse» premiere på kino. Vel å merke er det ikke et helt nytt eventyr, filmen er et opptak av teaterforestillingen som de spilte på Tusenfryd i 1997. Kort oppsummert reiser Brødrene Dal til vikingtida og havner midt i en feide om et sverd. Tre av forestillingene ble filmet, og så ble opptakene liggende på et lager i en del år.

- Det var egentlig vår gamle teaterprodusent Mikkel Magnus som fikk kloa i disse opptakene og begynte å klippe og lime litt. Så ringte han meg etter en stund, sier Mjøen.
Så tok det et par år til.

- Og nå er det blitt en blanding av film, teater og tegnefilm med moderne lyd og bilde og noen nye effekter.

- Vi prøver ikke å legge skjul på at det er teater. Skulle vi laget dette som film nå, ville vi jo gjort det annerledes. Men ut fra forutsetningene vi hadde, er vi veldig fornøyde, sier Lystad.

Da de spilte forestillingen i 1997, var Trond Kirkvaag ikke med på scenen, men i filmsnutter som var ferdig innspilt på forhånd, og som ble vist på en storskjerm.

- Han hadde også litt dårlig helse, før han ble ordentlig syk. En av grunnene til at han bare var med på film, var at han ikke turte å garantere at han kunne stille på scenen hver kveld i 25 forestillinger, sier Mjøen.

- Dette blir jo et punktum?

- Ja da, det blir det, sier Lystad.

- Det vil aldri være aktuelt å lage noe med bare to av Brødrene Dal, sier Mjøen.

Gutter... gutter... la oss dra tilbake til starten. Nei, ikke helt tilbake til 1. august 1973, da Lystad og Mjøen satt på plenen utenfor NRK og snakket sammen for første gang, men til da Trond Kirkvaag, som var ansatt i NRK, hørte Lystad og Mjøen på radioen. De var frilansere og startet karrieren med programseriene «Bare et lite øreblikk» og «Bedre seint enn alvor».

- En dag spurte han oss, i 1976, tror jeg: «Gutter, kunne dere kanskje tenke dere å være med på å lage en ny tv-serie?»

Det ble serien «Nynytt», men så, året etter, ble de tre bedt om å lage et magasinprogram til Barne- og ungdomsavdelingen.

- Det var da vi begynte å fabulere om denne kanoturen som skulle gå i villmarka utenfor Oslo, sier Lystad.
Da de hadde spilt inn de to første episodene, var det klart for forvisning på en kino.

- Etterpå kom sjefen for Barne- og ungdomsavdelingen, Ada Haug, bort til oss: «Gutter, dette kan bli like stort som Jahn Teigen». Det glemmer jeg aldri, sier Lystad.

«Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet» hadde premiere på NRK 27. januar 1979 og ble sendt som en del av det nystartede programmet «Halvsju».

- Vi ante jo ikke hvordan dette ville gå, før serien kom på tv og vi oppdaget at på det tidspunktet, var det folketomt i gatene i Oslo, sier Mjøen.

- Og jeg fikk høre at på restaurant Bellevue, som er ei sånn brun ølbule på Nesbru, der hadde de tv, og der pleide bartenderne å si fra: «Nå er det siste skjenking før Brødrene Dal». Etterpå åpnet kranene igjen.

Og nå har Brødrene Dal vært med oss gjennom fire tv-serier som ble vist på kveldstid på NRK, ja, de har vært med oss gjennom...

- ... 70-åra, 80-åra, 90-åra, 00-åra og nå blir det altså 10-åra. Det er det femte tiåret, sier Lystad

- Ikke si det, for da virker vi jævlig gamle, Knut.

- Som jeg pleier å si: Det kan godt hende jeg begynner å bli gammel, men så lenge jeg kan ha med min far når jeg spiller golf, så synes jeg det er all right, sier Lystad.

- Kan humor gå ut på dato?

- Noe kan gå ut på dato, men så kan den komme tilbake igjen, sier Lystad.

- Hver ungdomsgenerasjon må markere sin uavhengighet overfor foreldregenerasjonen. Du kan jo ikke le av det samme som mora di. Men alle har en gang vært den nye humoren. Også vi, sier Mjøen.

- Hvordan opplevde dere det?

- Jeg vil hevde, særlig i KLM-programmene, at vi flyttet noen grenser, i en tid hvor det kanskje var viktigere å flytte grenser enn i dag. Grensene som flyttes i dag, synes jeg kanskje kan være litt unødvendige å flytte. Det har mye med underlivet og sex å gjøre.
Den gangen var respekten for uniformer og autoriteter, det være seg politi, militære, prester eller leger, veldig seriøs. Særlig når vi lagde våre prestesketsjer, raste kristenfolket.

Ikke nok med det. Humoren deres endte i Stortinget.

- Da ble Einar Førde, som var Kirke- og undervisningsminister, spurt av KrF om hva han hadde tenkt å gjøre med disse guttene her. Han gikk opp på talerstolen og sa: «Absolutt ingenting».

Brødrene Dal overlevde, selv om åra gikk.

- Vi forsøkte å gjøre som med folkeeventyrene, at serien var uavhengig av tid og sted, sier Lystad.

- Dessuten representerer Brødrene Dal en oppdagertrang, nysgjerrighet, det å reise ut og oppleve noe, og det er... nordmannen, det. Jeg tror det må være noe av hemmeligheten, for vi utviklet aldri karakterene utover vår egen personlighet.

De var bare barnslige utgaver av seg selv, mener Mjøen.

- Og det har jo alltid vært litt overspilt. «Gutter, gutter! Se der, gutter!».

- Ja, vi var alltid «gutter».

Så var det denne hjelmen til Brumund Dal.

- Se, der ligger den, sier Mjøen.

Ja, der ligger den. På den grå disken i Kostyme-avdelingen ligger tropehjelmen som Trond Kirkvaag bar som Brumund Dal. Den har hvit propell med blå striper, den er slitt på toppen.

- Den aller første han hadde, ble ødelagt, sier Lystad.

- Vi ramlet i vannet så mange ganger.

Han kikker inni. TK står skrevet med svart tusj.

- Trond monterte inn ei sånn stålplate, ser du, for han merket vibrasjonene fra propellen i hodet når det blåste.

- Når så dere tropehjelmen sist?

- Jaaaa... det må ha vært da vi gjorde noe per-greier etter den siste serien. Vi satt og skrev autografer på et kjøpesenter et eller annet sted, i 2005 eller 2006. Det var vel siste gang vi så Trond i den hatten.

På en stang helt oppe ved taket, på den samme stanga som kostymene til Fleksnes og Team Antonsen, henger også to meter med kostymene til Brødrene Dal. De beige kjeledressene, blant annet.

- Sist gang jeg hadde den på, sier Mjøen.

- På den kjøpesenterrunden, tenkte jeg: «Dette er siste gang jeg tar på meg den uniformen. Nå er jeg for gammel». Nå synes jeg den henger fint der den henger.

Det var altså i 2007 at Brødrene Dal gikk fra tre til to. Trond Kirkvaag døde av kreft.

- Når jeg ser den tropehjelmen, så ser jeg liksom Trond under den, sier Lystad

- Hvordan har det vært å være to?

- Det var nostalgisk å se de gamle opptakene av Trond. Akkurat de første gangene ble jeg litt trist til sinns, men så gikk det over. For det er jo humor der. Så glemte man at han var borte, nesten. Vi jobbet, liksom, som før, sier Mjøen.

- Det hender at jeg jobber sammen med Trond ennå. Men det er om natta, sier Lystad.

Det er dagene de satt og skrev sketsjer sammen alle tre, som de savner mest. De pleide å sitte hjemme hos Lars Mjøen.

- Vi begynte i titida. Du kan ikke være morsom tidligere på dagen enn det. Så pratet vi fram til lunsj, egentlig.

Så skulle ideene skrives ned.

- Jeg satt ved skrivemaskinen, stort sett, og så gikk de to andre hvileløst rundt i rommet, og snakket i ett kjør, sier Mjøen.

- Det var en energistorm, sier Lystad.

Sketsjene spilte de ut, der og da, på stuegulvet.

- Jeg var gjennomvåt av svette, for vi lo sånn av disse påfunnene. Og vi røykte som svin de første åra. Vi satt inne i en svær røyksky. Det er den morsomste tiden i mitt liv, det må jeg si, sier Mjøen.

- Og det samarbeidet, det kan vi aldri få igjen.•

jog@dagbladet.no