Paul Auster har laget et fullkomment mysterium.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
«Usynlig»
- Forfatter:
- Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
- Forlag: Aschehoug
Følg oss på Twitter:
Gjennom forfatterskapet sitt, har Auster formet sin egen austeriske metafiksjonsverden, og også i «Usynlig» - hans femtende roman - er forfatterens vante ingredienser med: En dramatisk hendelse som fører til at liv forandres, filosofering rundt dikterkunst og identitet, intertekstuelle spor, pluss fragmenter av Auster selv i personene han dikter opp.
Kribling og ubehag
Vi som er blitt litt lei av dette mønstret, som mener at Auster i de siste romanene sine er i ferd med å skrive seg inn i klisjeene, vi kan gjøre helomvending nå: Med «Usynlig» har han kvesset skriveklørne; boka er fiks, leken, uhyggelig og så fullstendig gjennomtenkt at en gisper etter luft underveis.
Auster vet nøyaktig hva han driver med — ikke ett ord virker overflødig i hans univers, hvor mord, mysterier og incestuøse forhold kreerer kriblinger og ubehag i sofakroken.
Mystisk franskmann
New York, 1967. Den unge litteraturstudenten Adam Walker skriver dikt på fritida og drømmer om litterær anerkjennelse. I et middagsselskap treffer han den franske gjesteforeleseren Rudolf Born og kjæresten Margot, og etter en kort samtale om politikk og litteratur, tilbyr den sjarmerende men smått ubehagelige Born ham en stor slant penger for å starte opp et litterært tidsskrift, helt ut av det blå.
Enhver ung forfatterspires våte drøm; Walker takker ja, og med det tar den tradisjonelle fortellingen brått slutt og det David Lynch-aktige mysteriet begynner.
Konsentrasjonsøkt
For hvem kan vi egentlig stole på her? Auster velger nemlig å la flere personer få komme til orde i romanen; historien blir fortalt og gjenfortalt av tre ulike fortellerstemmer og handlingen strekker seg over 40 år på ulike kontinenter. «Ingenting er som en dødelig sykdom for å få skjerpet tankene», skriver han i romanen.
Vel, ingenting er som en upålitelig forteller for å få fart på konsentrasjonen.
En sitter med en konstant spenning i kroppen mens en leser, og sånn sett fungerer boka som en treningstime for hjernen. Til tross for det høye tempoet er den vanskelig å avslutte, ikke fordi den er spesielt lang eller komplisert, men fordi alt stemmer.
Det er ei bok du gleder deg til å fortsette å lese, men samtidig vil du spare på den; du vil sluke boka og smake forsiktig på den samtidig - og det er en takknemlig oppgave. En føler seg rett og slett litt heldig når en leser denne romanen.





















Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen