ANMELDELSE: Steve Sem-Sandbergs «De fattige i Lodz» demonstrerer på mesterlig vis hvordan litteraturen kan blande fiksjon og fakta. Boka skildrer ghettolivet i den polske byen Lodz under andre verdenskrig og har den drøyt 3000 sider lange «Ghettokrønikeren» som sin viktigste kilde.

Dokumentet er kollektiv skrevet av ghettoens egne beboere, som vitnesbyrd over de jødiske forholdene i Lodz, åra 1941-1944.  

Kjærlighet og lidelser

I Steve Sem-Sandbergs roman - for øvrig upåklagelig oversatt av Bjørn Alex Herrman - følger vi en lang rekke jødiske personer og familier; deres kjærlighet og lidelser og deres klaustrofobiske hverdag og kamp for å overleve.

I sentrum for begivenhetene står særlig Mordechai Chaim Rumkowski, kalt Formannen, lederen for den jødiske ghettoadministrasjonen. Hans tvetydige rolle i deportasjonen av jøder og hans komplekse karakter, som jeg ikke skal avsløre alt om her, er virkelig av det opprørende slaget.    

Uklare grenser

Rumkowski vekker på den ene siden avsky i den forstand at det finnes noen klare, moralske og rettslige grenser han krysser. Samtidig gir «De fattige i Lodz» et innblikk i ham og hans situasjon; romanen skriver fram de uklare grensene som ikke nødvendigvis er entydig, situasjonen tatt i betraktning. Er det helt sikkert at Rumkowski er en forræder? Eller er han bare én som står fram for å forhandle, for tross alt å gjøre det best mulig for så mange som mulig?     

Framstillingen av ghettolivet viser hvordan også det lukkede samfunnet er hierarkisk og klassedelt, korrupsjon og menneskehandel foregår i det skjulte, deportasjonen avdekker at de med kapital kan kjøpe seg tid, mens andre takseres lavere.

Det er selvfølgelig påfallende at mennesker deklassert av nazistene også deklasserer sine egne, kan man si. Er det kanskje umenneskelig? Eller er det tvert om helt menneskelig?  

«De fattige i Lodz» er en roman som skildrer mennesker i den mest utsatte situasjon og som viser de katastrofale følgene menneskers valg har på andre mennesker. Skildringen av unge Adam Rzepin i romanen siste del er så brutal og følsom på en gang at jeg tror det er noe av det fineste jeg har lest hittil i år. Denne romanen er det bare å anbefale.