Vi trenger små ideer og handlinger, små vaktmesterinngrep på lovverk og hverdag, små skift i hjerte og sinn, søkevaner og shopping.

Tips oss 2400

Verdens undergang er nær

... eller er den ikke?

I en serie på tre artikler setter Dagbladet kritisk søkelys på økologiske dommedagsprofetier.
Tirsdag 31. august: Aslak Sira Myhre om de nye dommedagsprofetene

Onsdag 1. september: Brandon O'Neill om den ubegrunnede befolkningspanikken.

Torsdag 2. september: Alexander Melli om behovet for klimaaktivisme.

For fem år siden gikk det opp for meg at enden er nær. Jeg husker hvor jeg var da jeg først begynte å orientere meg, hvilke bøker og artikler jeg leste, og hvor mye rom tvilen fikk. Jeg husker også gleden over å oppdage sider ved verden som jeg ikke visste så mye om, og sorgen over det som allerede har endt. Jeg har aldri vært religiøs. Enden jeg snakker om, er enden på den klimatisk gunstige epoken mennesket har nytt godt av siden forrige istid.

Hvor nær den befinner seg, er jeg ikke kvalifisert til å gjette noe om. Jeg lener meg på forskningsinstitusjoner og enkeltpersoner som jobber hederlig og grundig med å kartlegge den etterprøvbare verden. Den oppsamlede kunnskapen om klimasystemenes tilstand er i dag så massiv, så gjennomsyret av sunn, vitenskapelig skepsis, at jeg ikke har problemer med å legge den til grunn for valg som berører hele livet mitt.

Her er credoet, tabloid formulert: Vi opplever store endringer i jordens energibalanse, og er på terskelen til enda større, kanskje selvforsterkende endringer. Studier av paleoklimaet viser hvordan brå temperaturøkninger kan oppstå ved plutselige økninger av CO2 og metan i atmosfæren. Menneskets aktiviteter de siste to hundre årene har gitt en slik plutselig økning.

En rask reduksjon i utslipp av klimagasser vil trolig stabilisere klimaet, men inntil videre øker oppvarmingen, med effekter som artstap, havforsuring, og ørkenspredning i stor målestokk. For svært mange mennesker — i Shishmaref i Alaska, Moyale i Kenya, og i Pakistan — er enden allerede så nær at de kan ta og føle på den.

Har man først fått øye på galgen, finnes det mye bra humor i allmenningens komedie i Norge denne høsten. Et eksempel er Aslak Sira Myhres utspill på tirsdag, om miljøbevegelsen som endetidssekt. Vanligvis kommer sammenlikningen fra høyresiden, men den klinger litt friskere fra marxistisk hold, særlig siden kommunismen ikke er helt fremmed for å jakte på millenniet. En verdifull debatt forsvinner her i kategorifeil. Miljøbevegelsen kan iblant preges av moraliserende retorikk, prektighet, og revirtenkning, som støter folk fra seg. Men miljøforkjemperne i Norge er jevnt over en moderat gruppering, som stadig blir bredere og mer variert. Vi har svært mye å takke dem for.

Det er hverdagsprofetene — de kontrære klimafornekterne som ikke vil høre på togradersgnålet — som i dag har det mest religiøse tankesettet. I en tid da stadig mer forskning tyder på at prediksjonene i FNs klimapanels fjerde rapport er konservative, er det ikke miljøbevegelsen som fortjener Sira Myhres religionskritikk, og  Dagbladets «kritiske søkelys».

«Hvis Norge hadde bestemt her i verden, ville klimakrisen vært løst», sa Jens Stoltenberg til denne avisen i juni. En av verdens mest anerkjente klimaforskere, James Hansen, karakteriserte utsagnet som «crazy». Trolig kjenner han ikke til nordmenns småreligiøse hang til å se på seg selv som en god kraft i verden. «Vår planet er nær klimatiske tippepunkter», skrev Hansen nylig i en artikkel i Guardian, med tittelen «Activist», om hvorfor han kjemper for intergenerasjonell rettferdighet. Artikkelen omtaler også Norge.

Før sommeren ba Hansen vår statsminister bruke statens eiermakt i til å trekke Statoil ut av tjæresandutvinningen i Canada. Prosjektet er en del av et oljekappløp som er uforenlig med det forjettede togradersmålet Stoltenberg forkynner som leder av FNs klimaråd. Svaret var naturligvis nei. Som statsministeren tidligere hadde uttalt: «Min jobb er ikke å styre Statoil, men å arbeide for å redusere klimagassutslipp».

Mye tyder på at arbeidet følger et etter snar-prinsipp. Riksrevisjonen har felt en hard dom over måloppnåelsen i regjeringens klimapolitikk. Den ensidige satsningen på karbonfangst og kvotesystemet har fått flere og flere til å stille spørsmål ved regjeringens troverdighet i klimaspørsmålet. Også regnskogssatsningen kan vise seg å bli et ineffektivt avlat for det frenetiske utvinnings- og letetempoet på norsk sokkel.

«Den norske posisjonen», skriver Hansen, «er en rystende bekreftelse på den globale situasjonen: Selv de grønneste regjeringer finner det altfor ubeleilig å forholde seg til hva de vitenskapelige fakta innebærer. Det virker tydelig at reell handling ikke vil inntreffe med mindre publikum på en eller annen måte kommer kraftfullt på banen».

Den tradisjonelle miljøbevegelsen er allerede kraftfullt på banen, men trenger enda mer støtte fra det man kan kalle en utvidet miljøbevegelse: Den delen av det norske samfunnet som ser gevinsten ved en langt mer ambisiøs klimapolitikk, og en helhetlig strategi for Norge etter oljealderen. Aktivisme kan få regjeringer til å vende om. Og aktivisme kan være så mangt.

Selv har jeg i løpet av det siste året jobbet med initiativet Norsk klimanettverk, som på et halvt år har igangsatt godt besøkte debatter på Litteraturhuset, en stor konsertmarkering, en antologi og en filmkonkurranse som vil være klar til neste år, debattinnlegg, diskusjonsfora, en blogg. En lang rekke andre prosjekter og samarbeid er under utvikling. Flere hundre frivillige har deltatt, folk med alle slags bakgrunner, noen sporadisk, noen jevnt og trutt, alt sammen ved hjelp av dugnad og kronerulling. 

Dette er ikke et eksempel på apokalyptisk iver, men demokratisk deltakelse. Store ideer, både i privatlivet og historien, ender ofte i tårer. Vi trenger ikke omlegginger av en helt annen verden for å iverksette en anstendig klimapolitikk. Men mer aktivisme blir avgjørende: Aggregatet av mange små ideer og handlinger, små vaktmesterinngrep på lovverk og hverdag, små skift i hjerte og sinn, søkevaner og shopping.

Vi kan gjerne diskutere hvorvidt det finnes belegg for å advare mot sivilisasjonskollaps i dette århundret. Men mens vi diskuterer, fortsetter et slags indre sivilisasjonskollaps i responsen på klimaendringene, en fallitt i forestillingsevnen, kanskje, som muliggjør de politiske fallittene.

Det kan være grunn til å sørge og rase iblant. Derfor er jeg glad i Samuel Johnsons linje om at «sorg, min herre, er en form for dovenskap». Det er oppløftende å tenke på at enden, tross alt, kan være innenfor rekkevidde — enden på den sørgelige fasen av vår nyere historie der klimapassivistene regjerte.

I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør