• Les også: Hagtvets brev
• Edvard Hoem: Hagtvets endelause korstog
• John Olav Egeland: Kampen mot det autoritære

DEN NORSKE PROFESSOREN Bernt Hagtvet trakk seg i går som foredragsholder på Bjørnsonfestivalen i Molde protest mot at den svenske forfatteren og journalisten Jan Myrdal skal delta.

«Jan Myrdal er i dag Nordens fremste venstrefascist, folkemordsforsvarer og diktaturtilhenger. Han har systematisk forsvart Pol Pots massedrap på Kambodsjas befolkning», skriver professoren i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Og:

«Å invitere Jan Myrdal til en Bjørnsonfestival kommer i samme kategori som å invitere et medlem av NSDAP til å diskutere rettsstaten».

- Er det slik?

- Jeg synes ikke det er feil å invitere Myrdal til festivalen, men jeg synes heller ikke det er feil av Hagtvet på prinsipielt grunnlag å avstå fra å delta. Det er nok unødig retorikk å blande inn fascisme og nazisme. Det fører til en utvanning av begrepene, sier forfatter og journalist Peter Fröberg Idling til Dagbladet.

I boka «Pol Pots smil. Om en svensk reise gjennom Røde Khmers Kambodsja» (på norsk i 2009) skriver Fröberg Idling om skandinaviske maoisters forhold til skrekkregimet. Myrdal levnes lite ære i boka.

DET ER FORHOLDET særlig til Kambodsja som har gjort Myrdal så omdiskutert i offentligheten.

Rundt 170 millioner mennesker ble i det 20. århundret drept utenfor direkte krigshandlinger, i folkemord og andre massakre. En av de mest brutale episodene utspant seg i Kambodsja mellom 1975 til 1979, da regimet Myrdal og hans meningsfeller hyllet, drepte rundt 25 prosent av sin egen befolkning.

Myrdal reiste til Kambodsja flere ganger fra slutten av 1960-tallet til 1978. Noen av reisene foretok han som journalist for kjente svenske aviser, på andre reiser var han aktivist.

12. august 1978 kom han sammen med tre andre svensker fra Sveriges Kommunistiska Parti. De tilbrakte to uker i landet, blant annet møtte de Kambodsjas leder Pol Pot. 

Da de kom hjem fortalte de at de var imponert over Røde Khmers revolusjon og at de så på den som et forbilde. Myrdal la til at «rättfärdighet råder».

TALLENE ER OMDISKUTERT, noen mener 1,7 millioner kambodsjanere ble drept. Andre hevder at det var så mange som 2,2 millioner.

Brutaliteten var omtalt og debattert i offentligheten før Myrdals delegasjon reiste, og et halvt år etter reisen ble folkemordets omfang avslørt.

Men i motsetning til mange andre høyprofilerte venstreradikale har ikke Myrdal gjort avbikt.

- Så vidt jeg vet har han ikke skiftet syn på Røde Khmer. Det at han ikke anerkjenner det er etter mitt synt ekstremt merkelig, sier Fröberg Idling.

POL POTS revolusjonære mål var et rendyrket jordbrukssamfunn uten påvirkning utenfra. For å skape den rurale utopien måtte byene tømmes. Folk skulle bo i store kollektiv.

17. april 1975 tok svartkledde Røde Khmer-soldater hovedstaden Phnom Penh. Befolkningen - som hadde vokst til 2,5 millioner mennesker på grunn av den enorme flyktningstrømmen forut for den endelige maktovertagelsen - trodde krigen endelig var over og gledet seg over at regimet ble styrtet.

Gleden fortok seg raskt. Umiddelbart «evakuerte» soldatene absolutt hele befolkningen i byene. Syke, spedbarn, gamle, barn, kvinner og menn ble jaget ut på landsbygda, med løfte om å få komme tilbake i løpet av to-tre dager. Lignende fordrivinger ble foretatt i de andre byene. Anslagsvis tre millioner mennesker ble tvunget til å gå til fots i flere dager, uten vann, mat eller husly. De fleste returnerte aldri, men ble sendt til tvangsarbeid. Der var de i årevis, til de ble drept eller døde av sult og sykdom.

Folk som var mistenkt for tilknytning til det forrige regimet ble systematisk likvidert. Akademikere, lærere, buddhistmunker, tjenestemenn og militære ble henrettet. Å bære briller kunne vekke mistanke om boklig lærdom. Borgerskapet og byfolk ble sett som late og som en trussel som måtte fjernes. Forbrytelser som kunne straffes med døden var for eksempel å ikke arbeide hardt nok, å klage, å vise sorg over avdøde slektninger eller utøve religion. Det gikk hardest utover de som ikke var khmer, alle vietnamesere forsvant, samt svært mange kinesere og muslimer.

En ny tidsregning tok sin begynnelse med revolusjonsåret 1975 som «År null». Penger, privat eiendom og religion ble bannlyst. Landet lukket seg mot omverdenen. «Bror 1», den øverste i Khmer-hierarkiet, sto fram som leder i 1976. 95 prosent av befolkningen levde i kollektive jordbruk under Pol Pot.

HVORFOR UNDERSØKTE MYRDAL aldri noe av dette på sine mange reiser i det man den gang kalte Demokratisk Kampuchea?

- Jeg så ikke noe massemord, forsvarte Jan Myrdal seg med i et innlegg i Aftonbladet i 2006. I Klassekampen skrev han året etter: «Å påstå at jeg så noe i Demokratisk Kampuchea for 31 år siden som jeg ikke fortalte om, er uforskammet.»

- Jeg har ikke noe å skjemmes over, for jeg skrev om det jeg så, fortsatte han.

- Hans livsverk er unektelig mangefasettert, komplekst og til dels beundringsverdig. Fremfor alt holder flere av bøkene hans høy litterær kvalitet. Hans politiske ståsted er imidlertid mer problematisk, for å si det mildt. Iblant får man inntrykk av at det er mindre viktig hva han er for, så lenge han er imot etablissementet. Kampen i seg selv synes å være hans livsluft, sier Fröberg Idling.

- Myrdal og flere med ham baserer seg på en anti-amerikanisme som gjør at de støtter et hvilket som helst regime som er mot USA, uten noen underliggende analyse av disse regimenes form eller innhold, sier historiker Nik Brandal til Dagbladet. Han forsker på den europeiske ml-bevegelsen.

I DAG VET MYRDAL at svært mange ble drept under Røde Khmers regime i Kambodsja. Men forsatt vektlegger han alternative forklaringer.

- Da det etter kuppet viste seg at USA mislykkes i politikken å la kambodsjanere drepe kambodsjanere ble bombekrigen utvidet slik at Kambodsja ble et massegravenes land, skrev Myrdal i 2006. Han mener flere enn 500 000 sivile kambodsjanere døde i «folkemordet på khmerer som var USAs militære strategi».

Tallet er svært omstridt, men det er klart USA gjorde mye skade i landet. I en utvidelse av Vietnamkrigen i 1969 bombet amerikanske styrker områder i Kambodsja hvor nordvietnamesiske styrker skjulte seg. Lidelsene bombingen medførte økte rekrutteringen til Røde Khmer, som spilte på frykten som oppsto. Mange mener at Røde Khmer antakelig ikke ville vokst seg stort nok uten amerikanernes «hjelp.»

- Hans støtte til Røde Khmer er nok ikke så reservasjonsløs som man iblant får inntrykk av, men hans hovedtese er at de i første omgang var offer for en revansjistisk historieskrivning. Og så klart kan det ligge noe sannhet i det - det allmenne bildet er jo helt svart-hvitt - men revolusjonen var samtidig en monumental mislykket og uoverskuelig katastrofe for Kambodsja, sier Fröberg Idling, som mener det er god grunn til å være kritisk også til USAs handlinger i Kambodsja.

Myrdal vedgår at det fantes en massedød i tillegg til den USA sto for:

- En årsak var sult og sykdom i et utarmet land. I tillegg kommer bondekrigens blodighet. Mange ble drept, muligens også torturert til døde. Dette kjenner vi til fra historien (...) Den kambodsjanske bevegelsen var delvis nesten føydalt oppsplittet og lite sentralisert. Ifølge Pol Pots siste sekretær Tep Kunnal mente Pol Pot at han ikke hadde hatt full kjennskap til de fæle fattigbondeovergrepene. Drap i fengslene forklarer han med at man mistet kontrollen over sikkerhetstjenesten og mulig vietnamesisk infiltrasjon, skriver Myrdal.

I Klassekampen skriver Myrdal at hovedstadens skjebne kan sammenlignes med antikkens bydannelser, dit folk flyktet under hungersnød. Han skriver at han er overbevist om at folket i Kambodsja ville vært lykkeligere i dag om de fikk fortsette å fullføre Pol Pots planer med å bygge landet med egen kraft.

Peter Fröberg Idling beskriver regimet som «ett av de verste, kanskje det verste regimet i moderne tid. En kombinasjon av ubeskrivelig brutalitet og ofte oppsiktsvekkende inkompetanse».

NIK BRANDAL, som har skrevet bok sammen med Hagtvet, synes ordbruken til Hagtvet kan forsvares.

- Habermas var den som introduserte venstrefascistbegrepet, det gjorde han i sin kritikk av marxisten Rudi Dutschkes aktivitet i Tyskland på 1960-tallet. Dutschke gikk inn for aksjoner som ikke hadde noe politisk mål i seg selv, utenom å provosere statsmakten til å bli voldelig, som igjen skulle føre til at «folk flest» så den som vond. Dette, mente Habermas, var «et terrorspill med fascistiske implikasjoner». Denne kritikken kan man like gjerne rette mot Myrdal, sier Brandal.

- Myrdal gikk vel ikke inn for de samme aksjonene som Dutschke?

- Dersom det er greit å alliere seg med hvem som helst, å si at alle virkemidler er greie, så lenge de er imot USA (og/eller Israel), så kan man fort ende opp slik den iranske venstresiden gjorde, å bytte ut sjahen med islamofascisme. Du bli ikke umiddelbart «venstre» selv om du prøver å vinne makten i et land i den tredje verden. Og her mener jeg altså at Habermas' kritikk av Dutschke også kan anvendes på Myrdal og en lang rekke andre på venstresiden, sier Brandal

HVORDAN KUNNE idealistiske maoister unngå å oppdage de forferdelige forholdene i det lutfattige landet de besøkte?

I et ekstrakapittel i «Den store ml-boka» beskriver Brandal reisen til den første norske maoistdelegasjonen til Kambodsja. De dro måneden etter Myrdal, i september 1978, og fortellingene gir innblikk i hvordan de fikk det de så til å passe med sin egen, interne fasit.

De hadde riktignok hørt ryktene om overgrep og folkemord i landet, men borgerpressen stolte de ikke på. Nå skulle de se selv. Reisen ble til avisartikler, foredrag og boka «Overfallet på Kampuchea» av Pål Steigan.

I sine rapporter fra hovedstaden forteller de at selv om mye av byen var evakuert fremdeles, så de mye pekte i riktig retning. De så at markedsplassen var tom, årsaken mente de var «den store sjølforsyningsgraden en har oppnådd i landet, har trolig gjort den overflødig».

Med seg på turen rundt i landet hadde de to reiseledere og kjøkkenpersonell som  «sørget for at vi fikk det ypperste av kampucheansk kokekunst, eller kokosnøtter med sugerør når vi trengte en forfriskning midt på dagen».

På jernbanestasjonen i Phnom Penh måtte de vente litt, og her begynte de å snakke med noen unge jenter som jobbet på dekkfabrikken. De fortalte at de likte å synge revolusjonære sanger og reparere klærne sine. «Det slo oss at disse jentene på mange måter må ha vært typisk for ungdommen i Kampuchea,» rapporterte nordmennene.

Ved endestasjonen møtte de på nytt noen jenter tidlig i 20-årene. De fortalte at de var med i fagforeningen og byttet på å lage middag i den felles kantinen. På kveldstid lærte de seg å lese og skrive, kvinnene var gift med mennene som jobbet i jernbanen, de dyrket grønnsaker og passet barn. De fortalte de norske maoistene om det pengeløse samfunnet som var innført, alt tilhørte kollektivet.

«Folket i Sisophon fikk tilnærmet etter behov, men ikke helt. For det var ikke overflod på klær, slik det vil være i et kommunistisk samfunn.» Men «vi skjønte at den store sjølforsyningsgraden på alle nivåer i samfunnet er en forutsetning for at dette pengeløse systemet kan fungere», skrev nordmennene.

Under en senere drikkepause møtte de en eldre mann som kunne fortelle at det gamle og det nye samfunnet var som natt og dag. Nå begynte de norske maoistene å lure, mange svarte likt, hadde de pugget en lekse? Men nei, de slo det fra seg: «Bakgrunnen for likheten er snarere at forholdene i det nye Kampuchea hadde blitt mye bedre for et stort flertall av folket: fattigbøndene.»

Dagen før avreise fikk de møte «Bror nr. 1» — Pol Pot. Han var «enkelt kledd og uten fakter». «Han hadde hele tida et glimt i øyet, og det skulle ikke mye til før et smil strålte over hele ansiktet hans.»

Spørsmålene til han var sendt inn på forhånd. Og «det han sa var velstrukturert og for en stor del belyst med konkrete eksempler». De ba ham kommentere påstandene om overgrep og folkemord, og fant ingen grunn til å tvile da han sa at folket i Kambodsja hadde
«de grunnleggende demokratiske rettighetene og menneskerettene».

Etter hjemkomst sa Pål Steigan til Klassekampen at de hadde fått gå fritt omkring, snakke med hvem de ville og ta bilde av alt. Det fantes ikke militær spenning, de så bare fem soldater i løpet av hele turen, som for øvrig var på 1000 kilometer. Det kunne ikke være slik at de bare så det makthaverne ønsket. De fikk improvisere og legge om programmet.

BRANDAL BESKRIVER i boka iscenesettingen som ble brukt under slike utenlandsbesøk.

- Dagen før ei vitjing vart arbeidarane informerte om at det ville kome utlendingar, og at desse ville ta bilete. Alle arbeidarane fekk reint tøy og tobakk. Dei gjekk ekstra tidleg frå arbeidsstaden for å vaske plogane og oksane, og det vart arrangert eit ekstra fellesmåltid medan dei utanlandske delegasjonane tok bilete for å dokumentere dei gode arbeidstilhøva.

Røde Khmer hadde sendt folk til Kina for å få opplæring i å ta imot utlendinger. Deres oppgave var å komme all spontanitet i forkjøpet, de skapte en lukket omgivelse rundt gjestene som ble fanget inn av det harmoniske samspillet mellom vertenes iscenesetting og sin egen ideologiske fantasi.

Turarrangørene hadde på forhånd forsikret seg mot at noe upassende ville skje. Programmet var stramt, og tillot få sidesprang. Interne dokument fra myndighetene, oversatt og offentliggjort på Documentation Center of Cambodia viser at utvalget av reiseruter og besøkssteder var godt planlagt, valg mellom ulike reiseruter og mål skulle forsterke illusjonen om å få reise fritt.

VENSTREFLØYSRADIKALERNE har for lengst mistet innflytelse i skandinavisk politikk. Men var de viktige den gang?

- Dei norske ml-arane spelte, saman med dei andre ml-partia, ei viktig rolle for kambodsjanarane i ein propagandakrig. Reiseskildringane med autentiske forteljingar sto i skarp kontrast til rapportar om overgrep og folkemord i det lukka landet, skriver Brandal, som siterer den tyske eks-maoisten Gerd Koenen:

For oss var den seine flørten med Raude Khmer ... eit dødskyss, som vi kanskje også ubevisst hadde søkt etter ei tid.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Dine kommentarer kan du sende til oss på e-post.