Hei, vi har en datter på 3 år, T, som reagerer med aggresjon og sinne etter at vi fikk en datter til, K, for et halvt år siden. T sier ting som «jeg vil ikke ha dere mer», «gå vekk», «jeg drar fra dere», og skriker «NEI» så høyt hun bare kan. Hun ligger ofte og furter, og andre ganger gnir hun hånda mot skrittet. Og hun slår.

Dette har jeg sett andre barn gjøre i barnehagen. Et par måneder etter at K kom, spurte T om ikke K snart skulle dra. T fant på en blomsterbestemor som bodde under tørkestativet, og gjorde morsomme ting sammen med henne, dro til Afrika, akte kjelke.

Jeg fikk T da jeg var 36 år med mannen min som da var 38, og kunne absolutt ingenting om barn fra før. Jeg har tilhørt en kategori som ikke ønsket meg barn, og mente at man heller får ta seg av barna som allerede er i verden. Les: Å få barn oppfattet jeg til en viss grad som en egoistisk handling.

I tillegg har jeg ikke hatt tro på meg selv som en mulig god mor, da jeg ikke har et godt forbilde i eller hatt et godt forhold til min egen mor (eller far). Jeg har ingen andre å støtte meg til enn mannen min, som er en stødig type og har hatt en god oppvekst med gode rollemodeller.

T er kvikk og sosial, og jeg synes det har gått over all forventning til nå. Men nå er jeg redd jeg har gjort noe galt ved ikke å forberede henne godt nok før hun fikk en lillesøster. Egentlig begynte forandringen da jeg var gravid. Hun ble tristere, og fortalte at hun var redd for at det skulle bli helt slutt på ammingen som jeg hadde holdt på med helt til da. Jeg beroliget henne med at det skulle fortsette litt til, mot legens og min manns råd, som syntes jeg hadde holdt på altfor lenge.

T og jeg hadde en sterk symbiose, kanskje for sterk, og hun var vant til ekstremt mye oppmerksomhet. Jeg har vært redd for ikke å følge opp et følsomt og kunstnerisk sinn, som jeg tror hun har etter meg.

Hun begynte i barnehage først da hun var 19 måneder, og før den tid var vi sammen hele tida. I barnehagen er hun sosial og veltilpasset, men hun sier hun kjeder seg. Jeg skulle gjerne hatt henne i Montessori-barnehage, men min kjære vil at alt skal være mest mulig «normalt» og i nærmiljøet. T byttet barnehage da K ble født, på grunn av beliggenheten, noe jeg har dårlig samvittighet for.

Vi har besøkt den gamle barnehagen, selv om mannen min mener det ikke er bra for henne. T har fått «kjæreste» og venner i den nye, men til meg sier hun at hun savner den gamle og vil begynne der igjen. Noen ideer? Spiller hun på min dårlige samvittighet som jeg vet at
jeg egentlig burde kvitte meg med?

Vi prøver å ikke gi henne for mye oppmerksomhet på negativ atferd, og roser henne heller når hun for eksempel rydder. Vi vil gi henne tid til å være sammen med oss i hennes verden, vi studerer snegler og leker sammen. Hun vil gjerne være baby, og det har vi latt henne være, men nå har det gått over i en sutrete tone. Samtidig vil hun være stor jente og klare alt selv. Hun er velformulert og setter ord på det meste. Med lille K føles det som at alt går så mye lettere, på grunn av erfaring, men i begynnelsen var jeg redd for at hun ikke skulle få nok oppmerksomhet.

T er stort sett grei mot K. Leker med henne og får henne til å le, så jeg tror det ordner seg på sikt. Men hvordan skal vi gjenopprette den dype tilliten etter at hun har trodd at hun skulle byttes ut? Har du noen gode råd? Er det greit at hun er en høylytt og i grunnen en litt uspiselig rampejente en stund, og hvor mye skal vi stoppe henne? Er dette bare vanlig treårstrass og en normal løsrivelsesprosess?

JESPER JUUL SVARER:

La meg begynne der jeg ofte begynner: Barns atferd er deres måte å uttrykke hvordan de har det og hvordan de trives med familie, barnehage osv. Derfor er det absurd i seg selv å gjøre deler av atferden kritikkverdig og en annen del rosverdig.

Forestill deg at du selv gjennomlever noen måneder med skiftende sinnsstemninger. Du er noen ganger aggressiv overfor dine nærmeste, eller bare innadvendt og irritabel. Av og til kommer dager eller timer der du plutselig «er deg selv igjen» - som man feilaktig sier. Forestill deg videre at mannen din roser deg med at «Nå er du er flink, denne kvinnen liker vi mye bedre!»
på de positive dagene. Så blir det automatisk sånn at det eneste som kan gjøre mannen din glad og positivt stemt, er om du selv er det.

Vil du også i dette tilfellet finne det riktig med denne positive forsterkningen, eller ville du følt deg oversett og ensom fordi du ikke kan være på topp hver dag? Også i forhold til barn er dette den sikreste måten å skape ensomme krigerske individer på, nevrotiske pleasere som ikke føler seg sett om de ikke får ros hele tida.

Deres eldste datter var tydeligvis ikke godt nok forberedt på hvordan det ville bli å få en lillesøster. Jeg vet ikke om det er dere som ikke har gjort det godt nok eller om opplevelsen var så overveldende for henne at hun måtte si fra høyt og tydelig.

Det vanlige er at foreldre forbereder barna med en viss romantisk undertone. De glemmer å fortelle at denne ellers så lykkelige begivenheten også innebærer et radikalt tap. 50 prosent av det den eldste har hatt i hele sitt liv blir borte, og kommer ikke tilbake uansett hvor mange krumspring foreldrene prøver på.

T sier blant annet: «Jeg vil ikke ha dere mer!», «Gå vekk!», «Jeg drar fra dere!» og skriker «NEI». Det betyr: «Min verden og mitt livsgrunnlag har forandret seg så mye at jeg opplever at jeg ikke hører til her. Ikke bare er symbiosen med mamma borte, men hele familien min er forandret. Gi meg det gamle tilbake!».

Du har antakelig rett i at tidspunktet for barnehageskifte ikke var det beste. Hennes ulike tilbakemeldinger kan du trygt ha tillit til. Hun lever et liv der hun skal tilpasse seg, og manøvrere mellom to foreldre med helt ulikt temperament og verdier. Mors medfølende, sensitive og beskyttende, og fars nøkterne forståelse av at enhver livsstil også kan gjøre vondt, og det er OK.

Denne klassiske forskjell på mor og far har en tendens til å bli mer og mer polarisert etter hvert som åra går.

Ikke sjelden ender man med å si ting man egentlig ikke mener. Det er det samme som skjer når den ene parten er tilbøyelig til å være pessimist, da blir den andre parten evig optimist.

Du vil helst se datteren deres som et helt spesielt barn, faren vil heller fokusere på det alminnelige. Til sammen utgjør disse synsvinklene en god garanti på at hun blir møtt som den hun er. Hun er kreativ og god på å skape bilder i hodet sitt. Med det som utgangspunkt vil jeg foreslå at du (ikke faren) finner en stille, harmonisk stund, da du kan si noe sånt som:
«Du, det er noe jeg har tenkt på, og som jeg gjerne vil snakke med deg om. Jeg har tenkt at det kanskje var mye vanskeligere for deg da K ble født og flyttet sammen med oss enn jeg kunne forestille meg. I lang tid har jeg tenkt at du bare var sint og sur over ingenting, men nå tror jeg faktisk at det var veldig vanskelig for deg. Var det slik?»

På den ene eller andre måten vil hun bekrefte spørsmålet ditt (hvis du klarer å holde din moderlige bekymring og dårlige samvittighet vekk fra stemmen og øynene). Du kan følge opp med: «Jeg er glad for det du sier nå...det kan jeg godt forstå, men vet du hva? Kan du ikke lage noen tegninger for meg, så jeg kan skjønne på ordentlig hvordan du hadde det da - og kanskje har det fortsatt? Det ville jeg bli kjempeglad for!»

Dette er ikke en aldersbestemt utviklingsfase. Det er et personlig anliggende mellom deres datter og hennes foreldre. Slik skal det også behandles. Om vi forestiller oss at det plutselig går over, uten særlig innsats, betyr det bare at hun har snakket for døve ører så lenge at hun kapsler det inn i sjelen. Der vil det komme til å spille sin helt unike rolle i hennes fortsatte liv. Slik har millioner av barn gjort det i åras løp, og de er likevel blitt skikkelige mennesker som voksne.•