- Nå er jeg på stadiet der det må briste eller bære, sier Marion Ravn, fersk dommer i X-faktor på TV2 og med en ny plate på trappene.

Hva i huleste skjedde? Jenta solgte to millioner album med M2M lenge før hun fikk lappen. Da hun var femten var hun vårt eneste superstjernehåp. Kanskje er hun det fremdeles. Så hvorfor denne tvilen?

- Hvis gjennombruddet ikke skjer nå, så skjer det kanskje aldri. Jeg har holdt på så lenge og prøvd, jeg vet ikke om jeg har så mange flere sjanser.

Man skulle tro hun kunne slenge ut armen og plukke suksess som en overmoden plomme. Hun har stemmen, talentet og utseende. Det er bare et problem. I Norge liker vi ikke opplagte vinnere. Hvis ikke denne plata selger, er hun ferdig som artist i toppdivisjonen.

- Det er touchy for meg å snakke om dette.

- Hvorfor?

- Fordi at jeg kanskje... hvordan kan jeg si det uten å bli misforstått? I Norge liker man underdogs, og hvordan kan jeg snakke om det uten å si at jeg selv er en vinner?

Ok. Jeg kan si det. Marion Ravn sitt talent er så åpenbart, at da det amerikanske plateselskapet Atlantic ga M2M fyken i 2002, beholdt de henne og ikke kompanjong Marit Larsen med tanke på USA-lansering, stjerneskudd og røde løpere. Soloalbumet ble spilt inn, pressebildene tatt, og så skjedde... ingenting. De ombestemte seg. Årene gikk, og Ravn satt fast i kontrakten. I mellomtida arbeidet Larsen seg møysommelig ut av rollen som grå mus.

- Jeg satset veldig høyt. Jeg fikk sjansen og måtte gripe den. Kanskje hadde det vært lurere å begynne i det små. Vi gapte over for mye på en gang. Det ble for stort.

Folk husker fremdeles intervjuet der en femten år gammel Ravn sier hun skal bli like stor som Madonna. Og helt ærlig? Det virket faktisk innen rekkevidde - den gangen.

- Jeg skjønner nå at jeg er heldig som får holde på med musikk i det hele tatt. Men jeg vil ikke bare sitte på en pub og synge. Drømmen min er egentlig den samme jeg hadde som fjortenåring; jeg vil være artist og dra på turne. Jeg håper fremdeles å fylle Spektrum en dag.

Ravn gjorde det eneste mulige; har brukt de siste åtte årene på å skrive låter, nettverke, blitt tynt av personlige trenere, kommet seg ut av kontrakten og fått managere. I mellomtiden velter stadig nye talenter frem , som velges og forkastes.

- Jeg er jo ung, og har egentlig aldri sett på meg selv som voksen. Men i X- faktor jobber jeg med femten, tjueåringer som akkurat har startet. Da får jeg plutselig følelsen av at jeg ikke er så ung lenger.

- Hva er det viktigste du har lært?

- Å være tro mot meg selv. Når man hopper inn i musikkbransjen er det så lett å si ja, og være med på alt. Først nå har jeg omgitt av bransjefolk som ser hvem jeg er. Musikken er meg. Som jeg sier til de på X-faktor, man må vite hvem man er som artist og person.

- Ville Atlantic at du skulle være noe du ikke var?

- De ville jeg skulle være noe jeg hadde vært. En ung, søt jente som spilte tyggegummipop. Det var naturlig da jeg var fjorten. Vi sang om pretty boys og don`t say you love me. Men da jeg var tjue og ble soloartist, synes jeg ikke gutter var så søte lenger.

Hun gjorde som så mange andre unge, kvinnelige artister. Droppet museflettene og gjenoppstod som en lettkledd dominatrix med forkjærlighet for lakk og jentekos.

- Jeg ville bevise for alle at jeg var blitt voksen. Det ble viktig å si at jeg ikke var et barn lenger. Det kom til uttrykk i litt korte skjørt og sånt.

- Du virket ganske forbanna også?

- Det var mange ting som gjorde det. Jeg forandret meg, men det gjør vel alle fra de er femten til tjue. jeg brydde meg om andre ting og hadde møtt en dust som knuste hjertet mitt.

- Hva nå?

- Jeg er blitt mer voksen. Livet handler ikke om bare gutter. Jeg bryr meg om flere ting.

- Som hva da?

- En av låtene på det nye albumet handler faktisk om Fritzl-saken. Saken var så ekkel og forferdelig. Det inspirerte meg på en helt rar måte. En annen låt handler om presidentvalget i USA. Manageren min ba meg skrive noe om en tjueårings perspektiv på økonomi og politikk. Men sannheten er at vi bryr oss ikke om det. Vi har det for godt. Hvis du ikke liker det du ser på tv, kan du bare skifte kanal. Så da ble det en låt om hvordan vi som unge ikke bryr oss nok. Sånt har jeg aldri gjort før.

I sommer pakket Ravn koffertene og flyttet hjem til Oslo fra Los Angeles. Med seg har hun kjæresten Andreas Wiig, en av verdens beste snowboardkjørere. Bladet Her og Nå skrev de var blitt samboere. Vel, det er en sannhet med modifikasjoner. De deler navn på ringeklokka, men Wiig bor hovedsakelig på et nytt fjell hver uke.

- Hvorfor kom du hjem egentlig?

- Fordi jeg takket ja til X-faktor. Og nå gir jeg ut album i Norge, mens jeg venter på release-dato i andre land. Bransjen er så fucked up at det tar lang tid å få plata ut i andre land.

- Du har ingen datoer?

- Nei.

- Heller ikke her hjemme?

- Jeg tror plata kommer før jul en gang.

Én ting er i alle fall bestemt, singelen «Flesh and bone» er først ut. Der synger Ravn at hun noen ganger skulle ønske hun hadde et hjerte av stein.

- Det er en metafor på janteloven. Jeg er bare av kjøtt og blod, er det ikke det man sier på norsk? Jeg bryr meg jo om det som blir sagt om meg.

- Hva blir sagt om deg?

- Nå er det så lenge siden. Mye blir jo sagt, men... jeg vet ikke hva jeg skal svare.

- Ble du dolket i ryggen?

- Det er feil ord å bruke. Jeg var en brikke i et spill. Når det ikke fungerte, fant plateselskapet bare et annet prosjekt og jeg var ikke med lenger. Men det er viktig for meg å si at jeg ikke er bitter og lei meg. Jeg har bare måttet jobbe hardere.

Briste eller bære. Hvis det brister, må Ravn fullføre gymnaset. Hun tenkte nok ikke hun måtte skrive nynorsk-stil som privatist da hun i 2002 varmet opp for artisten Jewel på fullsatte stadioner.

- Du fullførte ikke gymnaset?

- Nei, jeg fikk aldri tid til det. Nå har jeg tatt engelsk, matte og samfunnsfag på nettet, men jeg mangler flere fag. Da jeg flyttet til Los Angeles, jobbet jeg i studio og skrev låter, og så skulle jeg liksom stå opp klokken åtte for å skrive brevanalyse? Det gikk ikke.

- Men hvis albumet flopper?

- Så må jeg lære meg nynorsk. Men det er jo mange ting jeg ikke har lært, som hadde vært greit å vite. Jeg liker jo veldig godt samfunnsfag, for eksempel.

- Har du måttet senke ambisjonene?

- Nei. Mine ambisjoner er fremdeles høye. Jeg kunne sikkert ha bleiket håret og sunget baby, baby, og gjort det enklere for meg selv. Men det hadde ikke vært ekte. Tiden som har gått, har bare gjort at jeg setter mer pris på alt, sier hun og forteller hvordan hun som lita jente stod på kjøpesenteret i Lørenskog, i fullt Annie-kostyme. Hun håpet så sterkt at det nesten gjorde vondt at noen skulle spørre om hun ville komme opp på scenen og synge. På sett og vis er ønsket hennes fremdeles det samme.

- Jeg ser hvor viktig det er for meg. Og hvor heldig jeg faktisk er.