- Jeg heter Julie Brodtkorb Voldberg.

Hun sier det med trygghet i stemmen. Stua er tom, stolene står der langs veggen og venter på et bord.
Det henger barnebilder overalt i det nye huset.

- Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men jeg tror jeg kommer til å fortsette å hete det, rett og slett fordi barna mine heter det, sier Julie.

Noen minutters gange herfra ligger gigantiske Skøien hovedgård, der hun har bodd seks år med finansmannen og aksjespekulanten Tore Aksel Voldberg. «Norges dyreste skilsmisse», sto det i avisene for bare noen uker siden. Julie, Høyres redningskvinne, strategen, hun som tok Erna opp av meningsmålingsgjørma, hun ser inn mot den tomme, nye stua.

- Jeg skal bytte ut de gardinene.

Tidlig morgen, telefonen piper. Det freser i pannen, Julie steker egg og bacon, varmer bønner, retter på blomstene i vasen, setter på kaffe. Hun skrur ned radioen, peker på et skrubbsår på haka.

- Sykkeltur i Nordmarka, forklarer hun og ser stolt ut.

Julie har for vane å takle de fleste utfordringene i livet med løpeturer. Det siste halvåret har det vært litt å løpe for. Hun har forlatt rollen som Ernas stabssjef og blitt valgt inn i partiets ledelse, som kvinnepolitisk leder.

Nå skal hun selv ut og prege politikken, men det nye vervet har gjort at hun måtte finne seg en ekstrajobb, selvstendige kvinner må ha en inntekt og denne uken startet hun som kommunikasjonsansvarlig i et eiendomsfirma. Og midt oppi dette kom samlivsbruddet.
Og avisoverskriftene.

- Når det skjer noe, har jeg den innstillinga at det sikkert er en positiv grunn til at det skulle skje.

Hun trekker pusten, smiler forventingsfullt. Mørke jeans, avslappet sportsjakke. Putene ved benken under vinduskarmen står på perfekt rekke.

- Alle som opplever noe sånt i livet, er jo deppa, men jeg er ikke deppa lenge. Jeg er person som, hvis du slår meg ned, så...ja, det er aldri lurt å prøve trykke meg ned, for da kommer jeg veldig hardt tilbake.

På kjøkkenbordet ligger dagens aviser, øverst ligger VG der hun er på forsida og kritiserer mannlige modeller for å være sykelig tynne. Hele dagen i dag vil avisene ringe for å følge opp saken.

- Men jeg kan ligge i fosterstilling og grine, jeg også.

Da løper jeg meg en tur etterpå og føler meg mye bedre. Når jeg har problemer, så løper jeg, og jeg baker boller.
Hun titter på pulsklokka, smiler.

- Fryseren er ganske full nå.

Det startet med kastrering av griser. Julie var overbevist av lobbyistene til dyrevernsalliansen om at de stakkars grisene trengte bedøvelse, men grisebonden og finansmannen Tore Aksel Voldberg mente det slett ikke var nødvendig. Så inviterte han henne på joggetur. Én tur ble til tre før de flyttet sammen, giftet seg og fikk tre barn. Sammen innredet de 2000 kvadratmeter på Frogner.

- Det er en grunn til at man blir skilt. Så lenge man er gode venner og ser at barna har det bra, så går det fint. Når noen sier at det må være grusomt å bli skilt, da

bruker jeg å svare at «da er det en grunn til at du ikke er det», sier Julie og jobber med å finne de riktige ordene.

- Jeg liker ikke at folk sier at det er så vanlig å skille seg. Da tenker jeg: Fanken heller, skal jeg bli en av dem? Det provoserer meg litt. Og jeg må jo bare si at det å gå fra hverandre ikke er en beslutning man tar lett når man har barn. Jeg tror man bare må akseptere at hvert par har sin historie, sier Julie.

Ifølge de som kjenner henne, har Julie en imponerende evne til alltid å lande på beina, til å kjempe seg gjennom motgang. Da forholdet skrantet, sto hun foran kollegene sine på jobben og fortalte at hun nå gikk igjennom en tøff periode.

- Jeg kunne levd et trygt liv, slått meg til ro med en solid kar i Trondheim og drømt om en skinnsofa fra Ikea og liksom være ferdig. Jeg søkte ikke det livet.

- Noen vil sikkert påstå at du har hatt det trygt i Norges største bolig?

- Da har de misforstått mye i livet, hvis de tror man er trygg på grunn av størrelsen på boligen.

Det var en snuoperasjon av de sjeldne som skulle gjøre Brodtkorb Voldberg kjent. I løpet av sommeren 2009 forandret Norge sin oppfatning av Erna Solberg. Høyres partileder så liksom friskere ut, mer selvsikker, lettere.

- Hovedprosjektet var å få Erna til å være seg selv også når hun var på tv. Hun er en sjarmerende person som hadde klare mål på hva hun ville med politikken, men det fikk hun ikke frem på skjermen. Folk liker ikke politikere som blir maskiner, som kommer med de samme uinteressante reglene om igjen og om igjen, blir tørketromler. Erna var jo egentlig ikke sånn, sier Julie.

Siden har hun beskrevet valgkampen som et eventyr. Høyre hadde en oppslutning på 10 prosent før det snudde. Og bak alle disse forskjellige tv-kameraene sto stabssjef Julie og gestikulerte, nikket, pekte, som en overivrig regissør.

- Én person kan ikke snu noe sånt, som jeg har sagt før: Det er bare Erna som har æren for Erna-effekten.

- Nå toner du det ned igjen.

- Ja, og jeg skjønner at du ut fra en medie-greie ser en enkel og god story: Her kommer det en dame, og vips, så snur alt.

- Men det er en oppfattelse også blant dine kolleger?

- Jo, men...den egenskapen jeg har som kanskje trengtes der og da, det er at det går en fanden i meg.

«Nå skal vi dit!» Og da blir jeg så intens at folk ikke gidder å gjøre noe annet enn det jeg sier. Og Erna lyttet. Alltid. Jeg kunne fortelle henne hva som var dårlig. «Gjør du det sånn, så blir du ikke statsminister», kunne jeg si, sier Julie og sjekker telefonen der det har tikket inn tekst-meldinger hele morgenen. Hun titter fornøyd opp fra den lille skjermen.

- Erna har jo på en måte skapt meg. Mange mente jeg skapte en Erna, men Erna har gitt meg enormt med selvtillit, hun har fått meg til å forstå sider ved meg selv jeg ikke ante jeg hadde, hun...

- Dette er nesten et kjærlighetsforhold.

- Ja, det er det. Og en av de tøffeste debattene jeg har vært i, var den mot Kjell Terje Ringdal, jeg hadde lyst til å smelle til ham da jeg så ham, forteller Julie om debatten i «Tabloid» mot kommunikasjonrådgiver Ringdal, som hevdet at Erna var for overvektig til å bli statsminister. Julie gikk til frontalangrep. Hennes første tv-debatt, som senere har blitt løftet fram som et vendepunkt i valgkampen.

- Det er litt av problemet mitt, jeg har blitt for glad i henne. Kanskje det er sunt at jeg har gitt meg som rådgiver? Du skal aldri bli for glad i noen.

Båndopptakeren rullet, og mamma satt der i lyset og leste. Time etter time. Julie hadde dysleksi, bokstavene kunne ikke stå i ro, så mamma skjønte at det måtte alternative løsninger til. Hun leste inn alle skolebøkene på bånd.

- Mamma og pappa visste at jeg hadde det i meg, og tvang meg til å prestere, forteller Julie.

Første skoledag sto hun utenfor porten og gråt. Natta før hun skulle lese dikt for de andre elevene, klarte hun ikke å sove. Men i stedet for å la den blyge jenta være i fred, sendte de henne på sang- og pianotimer, mamma gikk smørekurs for å hjelpe til i langrennssporet og kjørte Julie og broren til svømmetrening. Julie skulle lykkes, hun skulle få det til. Hun satt fire timer med lekser hver eneste dag, utviklet alternative teknikker, tegnet tankekart. I sjetteklasse var Julie elevrådsleder, hun holdt taler, full av selvsikkerhet. Så bestemte hun seg for å redde verden.

- Jeg var 16 år og ville til Nicaragua. Gjennom Unge Høyre hadde jeg havnet i debatter der Trond Giske satt og snakket om disse u-landene, og jeg bestemte meg bare. Pappa var ikke lysten på å sende dattera si til et land med krig. Jeg maste og maste, forteller Julie.

Til slutt ga pappa opp, og de landet på et kompromiss: Nonneskole i Honduras. Det skulle bli en brutal reise i virkelighetens verden for ei blond jente fra Norge som ikke snakket et ord spansk da hun ankom Sagrado Corazõn. De enorme sosiale forskjellene gjorde et uslettelig inntrykk.

- Men hvis dattera mi spør om å få dra til Somalia når hun blir 16, kan hun bare glemme det, sier Julie og ler.

Hjemme igjen søkte hun på Handelshøyskolen.

- Ingenting kommer lett. Innimellom må du sitte og jobbe 12-14 timer for å oppnå noe, og hvis mine med-studenter ikke skjønte at det var det som krevdes, ja,

så visste jeg at jeg kom til å ta dem, sier Julie.

- Det har vært min taktikk: Utholdenhet.

Det smalt. Så mye annet husker hun egentlig ikke. Mars i fjor. Hjelpsomme hender dro henne ut av bilen, fingre med rød neglelakk, og hun husker hun lå og forsøkte å grave i asfalten. Smertene i magen var så sterke at hun tenkte hun heller ville dø, alt annet enn dette.

- Tarmen min hadde sprukket. Legene sa det ville ta lang tid å fungere normalt igjen, og jeg var deppa over alt jeg ville gå glipp av. Så sa en av dem at dersom et så stort trykk hadde truffet med en litt annen vinkel, ville jeg vært lam eller død, forteller Julie.

- Og jeg drømte om Erna, sier hun og trekker på skuldrene.

Da sykepleierne trakk henne ut av maskinen som hadde skannet hodet hennes, ropte Julie: «Erna er statsminister, dere har bare ikke skjønt det».

- Du skjønner kanskje at mannen min ble lei av Erna etter hvert, sier hun og ler.

Etter ulykken kjørte mamma og pappa fra Trondheim til Oslo og satt hos datteren, trillet henne i rullestol, vasket henne og fortalte at ting ville gå bra.

- Jeg håper jeg blir en sånn mor. Uansett hva jeg havner i, har mamma og pappa en løsning. De må ha lurt på hvorfor dattera deres må rote seg oppi alt mulig. Der jeg havner, blir det alltid styr.

Julie titter ut av vinduet. Ny hage, ny trampoline, ny garasje.

- Og når jeg først skiller meg, så kommer det på forsida av VG. Men de har aldri sagt noe annet enn at de er stolte.

Den dagen hun ble erklært nyskilt og styrtrik for hele landet, strømmet det på med folk som ville bli venner med henne på Facebook.

- Men jeg tror de fleste er trygda, halvgærne menn, sier Julie og ler brått og lenge. Øynene blir blanke i det gyllenbrune ansiktet.

- Nå har jeg jo fri annenhver helg og jeg har gått litt ut, men jeg har ikke vært på byen på årevis, så jeg måtte ha med meg støttekontakter. Vi er en ordentlig Frustrerte fruer-gjeng, he-he, sier Julie.

For ti år siden hang hun på vestkantens in-steder og så på de desperate 40-åringene som hadde dollet seg opp og gått på byen. Nå satt hun på en bar på Tjuvholmen og syntes rollene brått var snudd på hodet.

- Når du er nyseparert og ikke har vært ute på åtte år, så sitter du der og er litt usikker på hvor markedsverdien din ligger. Jeg er jo siviløkonom, så jeg tenker: Hva er min EBITDA, liksom, spør Julie og smiler. (EBITDA er et økonomisk begrep for driftsresultat før avskrivninger og spesielle poster, red.anm.) Hun fortsetter:

- Og så, endelig, blir det sendt bort en drink og jeg tenker: «Hey, jeg har det fremdeles». Så sier servitøren at den var fra Christer Tromsdal. Da dro jeg hjem.

Tre barn gir mer enn nok nærhet og kjærlighet, mener Julie, hun trenger ingen ny kjæreste.

- Jeg har god dømmekraft på mye, men ikke på menn. Med unntak av de to jeg har vært sammen med, selvfølgelig. Tore Aksel har betydd og betyr mye for meg.

- Det var rart. Han var verdens skjønneste kar. Jeg kan i dag ikke finne én feil på ham, det ble på en måte for bra, sier Julie.

Hun samler sammen tallerkenene, legger dem i oppvaskkummen og trykker på maskinen som lager kaffe.

- Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror jeg virker veldig skremmende på menn.

På ungdomsskolen i Trondheim la Julie en femtilapp under et tre i skolegården. I det neste friminuttet lå det en halvflaske med hjemmebrent der.

- Jeg har forsøkt å lære meg litt om vin og sånn, men det er helt bortkastet. Jeg smaker ikke alle disse rare tingene man skal smake. Jeg tror smaksløkene mine er ødelagt av all hjemmebrenten, sier Julie.

Hun kommer fra et fornemt strøk i Trondheim, men møtet med Tore Aksel Voldberg og finanseliten i landet må allikevel ha vært en overgang. Paret bodde på Skøien hovedgård, et av landets største private hjem. De forfalne bygningene ble kjøpt for 23 millioner i 1996 og har siden blitt møysommelig pusset opp i samarbeid med Riksantikvaren. I dag er verdien mangedoblet.

- Det er dette som er så bra med Norge: Det er ikke sånn at man lever helt annerledes og roper på noen som kommer og vasker tærne dine. Jeg har levd helt normalt, bare fryktelig stort, sier Julie og legger armene i kors.

- Disse finansgutta er ikke sånn det blir skapt et bilde av. Som regel er de fra landet, de hører på Ole Ivars og DDE. Jeg har jo møtt en del menn som må snakke om Ferrarien sin og båtene sine, men da tror jeg alle rundt dem tenker: «Stakkar, så usikker du er». Tore Aksel, derimot, han har fått en fantastisk bondeoppdragelse, han vil aldri bli vippet av pinnen og han ville vært like lykkelig om han bodde i en liten hytte i skogen.

Bak den gigantiske hekken som skjermer innsynet fra naboen til hennes nye hus, er det plen etter plen, garasje etter garasje.

- Jeg tror ikke jeg har truffet noen suksessrike businessfolk som er fra Oslo vest. De blir for late. Skal du nå noe sted i verden, så må du virkelig være sulten. De som vokser opp her blir bare halvgode, sier Julie og nikker mot villaene rundt henne.


- Barna våre er privligerte på alle vi, men min sønn blir aldri sendt på vorspiel med en Dom Perignon champagne. Never!, sier Julie høyt. Hun tenker seg om:

- Da skal han i alle fall ha kjøpt den selv og jobbet hardt for det.

De tre barna henger i svart-hvitt og stigende rekke-følge langs kjøkkenvinduet. Nora (6), Torstein (4) og Margrethe (2).

- Jeg var sikker på at jeg skulle få fire barn, kanskje fem. Jeg føler at jeg var født til å være bondekone og få masse barn, sier Julie og smiler mot bildene på veggene.

- Det gjør fryktelig vondt å tenke på at jeg ikke skal få oppleve å få barn igjen.

Julie reiser seg, titter ut mot plenen som ligger der mørk og stille i regnet.

- Jeg elsker å føde. Jeg har hatt sånne kick-fødsler, de har føltes som en hard treningsøkt og gått ganske raskt. Når du har trege fødsler har du litt smerte hele tiden, men når du har kjappe fødsler, så får du masse adrenalin, jeg har aldri måttet ta noe smertestillende. Når du

kjenner at «der er skuldrene ute», da vet du at «nå er det én rie igjen, og så kommer det et barn med navlestreng opp på brystet ditt». Det er en så umulig beskrivelse av en lykkefølelse, forteller Julie før hun husker at hun er blitt politiker:

- Men jeg har en veldig respekt for at mange kvinner har traumatiske fødsler, altså. Jeg har fått høre av jordmødre at jeg har fødekropp. Jeg har brede hofter, og så er jeg ganske godt trent.

Julies far er fødselslege, slik hans bestefar var det, og kanskje er dét grunnen til at fødsler har foregått med en knusende ro i familien? Selv syntes Julie det første barnet kom så lett at hun insisterte på å dra på hyttetur til Hafjell da nummer to hadde termin. Tidlig om morgenen hadde vannet gått, og Julie og Tore Aksel kjørte så fort de kunne til et Lillehammer sykehus som var fullt av ferierende fødende. Etter å ha født på en provisorisk fødestue, ville Julie hjem igjen, og to timer senere sto hun vaklende på Rema 1000 med en bleiepakke i hånda.

- Tore Aksel ville aldri funnet de bleiene, så jeg tenkte jeg fikk gjøre det selv. Gutten i kassa så forskrekket på meg og lurte på om han skulle ringe ambulansen, om jeg holdt på å føde. «Holder på å føde? Jeg fødte for noen timer siden», svarte jeg og betalte, forteller Julie og ler.

Da de andre på hytta våknet til frokost, var det en ny baby der.

I kveld, som alle andre kvelder, vil Julie skru på nyhetene. Det er det eneste hun ser på tv. Deretter legger hun barna, presis klokka 20, før hun jobber noen timer. Slik er livets rytme.

- Tenker du at politikken har kostet for mye?

- Nei. Gjør du dette, så synes du det er verdt det. Norsk politikk er ikke så slitsomt, det er verre å være toppleder i næringslivet. For oss er det nesten politisk korrekt å si at jeg ikke kan stille et sted fordi jeg har sykt barn.
Julie har tenkt på å skaffe seg en au pair, en som kan være der hvis hun må løpe i en debatt eller et møte.

- Det hadde vært ålreit å ha en annen voksenperson her. Jeg vurderte en svensk en, og så tenkte jeg at det kunne vært bra for Torstein å ha en mann her, sier hun og titter i retning garasjen med et lite smil.

- Det hadde vært så digg om noen kunne skrudd sammen gressklipperen og slått den plenen.

Langs kirkegården går damene stolt med slakke hundebånd. Regnet gir seg ikke. Julie ser på klokka. Hun må skifte, mottagelse klokka 14 for Per Kristian Foss som blir 60, så rett i barnehagen.

- Hvor jeg er om to år, vet jeg ikke, sier hun på vei ned trappa til underetasjen. Her står det kasser, leketøy, noen vinflasker. Julie lener seg mot den nakne veggen.

- Jeg har fått respekt for at man ikke skal ha for mange tanker om hvordan ting blir fremover. Før var jeg veldig sånn at jeg skulle få barn da og da, jobbe sånn og sånn, men man lærer i løpet av livet.

Hun smiler kjapt, slår ut med armene:

- Se på livet mitt nå. For sju måneder siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli skilt, at jeg skulle bo her.

Klærne henger klare på rommet, Suv'en står i garasjen, og neste uke kommer det nye gardiner.

- Jeg tror man får et mye enklere og bedre liv av ikke å planlegge så langt fremover.•esa@dagbladet.no