• Les også: Slik forsvant rasisme på fire minutter

 - HEI! HEI, HEI, HEI, HEI, HEI, sier Johan Lund Andersen, til alle som kommer forbi, i takt med rytmen. Han sitter bak trommesettet i en gymsal på Torshov og er midt i favorittlåta si med Metallica.

- Du trenger ikke hilse på alle, ler far Erik.

Men det vil gjerne Johan. Han er interessert i alle menneskene rundt ham. Johan har den sjeldne genetiske lidelsen Williams syndrom. Folk med syndromet har gjerne en hypersosial profil som får dem til å føle at alle i verden er venner.

Nå har tyske og franske forskere kommet fram til at dette er de eneste virkelig antirasistiske menneskene i verden. Fra Universitetet i Heidelberg meldes det at de som har Williams syndrom «viser mangel på etnisk baserte fordommer».

DAVID WAHLGREN har fått på seg den blå og røde korpsuniformen i gymsalen på Oslo øst. Det er øvelse, og han har satt seg ned ved siden av Johan og slår takten han også. De to spiller sammen i Torshovkorpset, et spesialkorps for barn og ungdom med spesielle behov. Korpset med rundt 75 medlemmer opptrer stadig i Oslo og omegn. Og David og Johan er helt sentrale medlemmer. De kan blant annet spille munnspill, trekkspill, gitar, piano uten noter. Mennesker med Williams syndrom har ofte et stort musikalsk talent, mange av dem har absolutt gehør. David har gitt ut egen plate, Johan også, og han underholdt tidligere i år på trekkspill for 1000 mennesker i Sarpsborg.

Faren til Johan er med på øvelse i dag. Han forteller at barn med Williams har godt av grensesetting.

- Han vil gjerne snakke med alle, hilser, synes synd på mange, og vokser med grenser. De som har syndromet er veldig runde, de kalles cocktailparty-barn i USA. De forstår ikke alltid samtalen, men er med på en naturlig måte likevel. Johan sier ofte «du er verdens herligeste, jeg elsker deg,» men det kan skifte fort også, sier Erik Andersen.

De som har Williams er ofte lite kritiske til hvem de tar kontakt med.

DET AT DISSE BARNA mangler frykt og fordommer for mennesker fra andre folkegrupper, ble tidligere i år offentliggjort i tidsskriftet Current Biology. Scientific American har en populærvitenskapelig omtale av undersøkelsen, samt en podcast.

- De er alltid noen unntak, men de fleste er svært udiskriminerende som typer og de vil gjerne gjøre alle til lags. Det er en gruppe barn og voksne som er blide og hyggelige, de vil være venner med de som smiler til dem og gir et hyggelig ord, og oppfatter alle som sine venner, sier spesialpedagog Eva Olsen ved Frambu senter for folk med sjeldne funksjonshemminger i Siggerud. Og legger til:

- Vi pleier å si at om verden var befolket bare med folk med Williams syndrom så ville det ikke vært krig. De er veldig sosiale og glade for å være sammen, sier Olsen.

- Barna er en gave, en solstråle i hverdagen, sier Erik Andersen.

UNDERSØKELSEN det er snakk om foregikk ved at barna ble vist en rekke bilder av folk av forskjellig opphav og fikk høre fortellinger om dem. Barna ble bedt om å knytte personene sammen med positive og negative egenskaper. Hos friske barn var det en klar sammenheng mellom kjønn, rase og egenskapene barn forbandt med dem. De foretrakk folk fra egen gruppe, hvite i dette tilfellet.

Barna med Wilsons syndrom valgte helt tilfeldig, uavhengig av hudfarge.

Fortellingene barna fikk høre om menneskene på tegningene handlet om at de hadde negative trekk, som å være slemme og skitne, eller positive trekk, som pen og smart. De ble spurt om fortellingen var om en lyshudet eller mørkhudet, for eksempel: «Det er to små gutter. En av dem er en snill liten gutt. En gang så han en kattunge fall i sjøen og han plukket opp kattungen og reddet den fra drukning. Hvem er den snille, lille gutten?»

Barna med Williams syndrom skilte ikke mellom folkegrupper. De hadde imidlertid like mange stereotype forestillinger om kjønnsforskjeller som friske barn. Dette tyder på at ulike former for stereotypier springer ut fra ulike hjernemekanismer, mener forskerne. De mener også at dette er med på å vise at sosial angst er roten til rasemessige fordommer.

Forskerne kontrollerte for faktorer som IQ og sosioøkonomisk bakgrunn.

- DE SOM HAR DETTE SYNDROMET vil gjerne være så lik alle andre som mulig. Mange føler seg ikke annerledes enn andre. Her på Frambu har vi en gruppe på mellom 70 og 80 med Williams syndrom som vi har kontakt med. Den eldste vi kjenner er i 50-åra.

- Legger de ikke merke til at folk har forskjellige trekk?

- Det er vanskelig å svare bastant på det. Jeg tror de synes det er spennende at folk er annerledes. De legger nok merke til at folk ser annerledes ut fordi de er gode på ansiktsgjenkjennelse. De vil nok for eksempel se at noen er mørke og andre er lyse, men det er ikke det som er fokuset deres, de har mer fokus på om de er hyggelige og hva de sier, sier Olsen.

KAN MAN SE BORT FRA at årsaken til funnene er at barn med syndromet har færre opplevelser sammen med folk av annet opphav? Har de blitt utsatt for færre stereotypiske oppfatninger fra foreldrene sine?

Johans far Erik tror at foreldrene har mye å si, samt at barn med denne funksjonshemmingen kanskje ikke har de samme begrepene for å uttrykke fordommer.

- Som for alle andre barn henger det nok også sammen med hvor de bor og hva de er vant til, hvem de omgås. Men de har en grunnholdning på at de er positivt nysgjerrige på folk, det holder om folk er hyggelige, sier Eva Olsen.

- Det kan hende dette skjer fordi barn med Williams syndrom ikke har skjønt de sosiale kategoriene, sier psykolog Leif E. Kennair til Dagbladet. Evolusjonspsykologen leder Psykologisk institutt ved NTNU i Trondheim.

Kennair legger til at barn kanskje mangler språk for å definere inn - og utgrupper, og at de er de usikre på hvilke grupper som kategoriseres på hvilken måte i samfunnet.

- Muligens er disse barna mindre systematiserende enn for eksempel autister som andre forskere har studert med samme metode. De er ikke så veldig dyktige på innhold i begreper, de skjønner ikke alltid hva folk sier. Kanskje svarer de slik de gjør om kjønn fordi dette er et resultat av helt håndfast erfaring disse barna har. Det er mye lettere å danne seg slike såkalte stereotypier - som egentlig er prototyper - som er helt representative for det miljøet barna omgås, sier Kennair.

Og selv om barna kanskje omgås andre etnisiteter i hverdagen funderer Kennair på om det er rimelig å forvente at disse barna skal klare å kategorisere etniske fordommer. Han legger til at det dessuten ikke bare disse barna som er grenseløse, generelt bruker psykisk utviklingshemmede mer tid på å lære sosiale grenser.

- Friske barn blir heller ikke vettskremt av fremmede mennesker, det er bare litt mer styrt av sosiale normer om hvorvidt man kan sitte på fanget til fremmede, sier Kennair, som legger til at tallene i undersøkelsen kan tyde på at heller ikke mennesker med Williams syndrom er helt uten etnisk stereotypifisering.

Kennair er skeptisk til forskernes syn på sosial angst som forklaringen på rasisme.

- Sier man at rasisme handler om angstproblematikk skulle personer med stor interesse for oppmerksomhet og dominans være mindre rasistiske, men jeg har ikke sett noe som tyder på det, sier Kennair.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.