ALBUM: Som allerede annonsert, og kanskje noe overtydelig poengtert gjennom tittelvalg og omslagskunst: Elektronika-duoen Röyksopps fjerde studioalbum «Senior» er helt annerledes enn 2009-albumet «Junior».

Der forløperen var oppstemt, fargersprakende og full av gjestevokalister som bidro til radiovennlig elektropop, er årets album en mørkere og mer innadvendt affære.

Robyn, Anneli Drecker og Karin Dreijer er satt på gangen nå. Svein Berge og Torbjørn Brundtland holder også munnen godt lukket, bortsett fra noe subtil koring her og der.

Tilbake til røttene

Resultatet er langstrakt, nedtonet og detaljert elektronisk lyttemusikk.

Her satses det på å skape en albumhelhet heller enn å presentere en rekke fremstående enkeltlåter.

Lyden minner oss på Brundtland og Berges 90-tallsprosjekter som Alanïa og Those Norwegians, men også syttitallets dvelende synthmusikk.

Som alltid er Röyksopps produksjoner preget av stor følsomhet, meloditeft og musikkforståelse.

Og duoens signatur, der det analoge pares med det digitale, setter fortsatt tydelig preg på grunnstemningen.

Plystrer i blodet

Tidvis plystrer musikken virkelig rett inn i blodet, som på «The Alcoholic», «The Fear», nyversjonen av «Tricky Tricky» og singelsporet «The Drug».

Disse sporene har en egen dramaturgi og dybde, noe som gjør at du virvles inn i produksjonene og får en fin følelse av å forsvinne i musikken.

Likevel må det være lov å uttale en skuffelse over at ingen av partiene på «Senior» — ei heller albumets helhet — tangerer essensielle instrumentalspor som «Alpha Male» fra «The Understanding» og «Röyksopp's Night Out» fra debutplaten.

Et par av passasjene på albumet er dessuten i nærheten av å høres ut som nyere Air, og jeg tror ikke jeg er alene om å håpe at dette ikke er en retning Röyksopp akter å ta?

Med eller uten opium?

Röyksopp har selv foreslått at «Senior» bør oppleves i et mørkt rom med en opiumspipe i hånden.

Det blir kanskje i overkant mye å kreve, både av lyttere og anmeldere.

Herifra kan det uansett konkluderes med følgende:

I en relativt godt opplyst stue, med middels sterk kaffe i koppen, er «Senior» et dunkelblått, stemningsfylt og velskrudd album, men dessverre ikke den oppslukende down the rabbit hole-opplevelsen man kunne håpe på.