ALBUM: Ryan Bingham (29) har vært up-and-coming i noen år, men det måtte en film til for at navnet skulle skinne i neon.

«The Weary Kind», som Bingham skrev sammen med produsent T-Bone Burnett til «Crazy Heart», fikk både Golden Globe- og Oscar-pris for beste originalsang tidligere i år.

Låten er med som bonusspor på Binghams tredje album på et stort plateselskap,«Junky Star». Det er også en av de beste låtene på det som er blitt et noe ujevnt album, med et par skjønnhetspletter.  

Rodeorytter

Bingham har absolutt gått den rette skolen for en country- og americana-artist — som cowboy på ranch og som rodeorytter i New Mexico og Texas.

Det er noe annet enn designercowboyene i Nashville, som aldri har hatt verken møkk på henda eller hestemøkk under beina. Når Bingham synger «Hard Worn Trail», tror du på ham. Det er ikke noe jåleri her.

Stemmen er også røff og raspete. Den høres ut som om den er behandlet med grovkornet sandpapir eller er slept over stokk og stein av en løpsk hest. Men den har ihvertfall karakter!  

Oppsving

Sikkert oppmuntret av «Crazy Heart»-suksessen, har T-Bone Burnett tatt på seg å produsere et helt album med Bingham.

Burnett har fått et skikkelig oppsving i karrieren som produsent det siste tiåret, etter soundtracket til Coen-filmen «O Brother, Where Art Thou?» (2001) og via «Raising Sand» med Alison Krauss og Robert Plant (2007) til - de to siste åra - plater med B.B. King, Elvis Costello, Robert Randolph, John Mellencamp og et kommende med Leon Russell og Elton John.  

Er seg sjøl

Superprodusent-stempelet er for lengst erobret, men Burnett har bare i liten grad preget «Junky Star». I stedet virker det som om han har latt Bingham være seg sjøl og latt båndet gå.
  
Og om albumforløperen «Roadhouse Sun» var Springsteen-orientert, minner «Junky Star» mer om Ryan Adams, Steve Earle og nevnte Mellencamp. Det er ikke like vellykket hele veien, og låter som bluesorienterte «Strange Feelin' In The Air» og «Direction Of The Wnd» blir anmassende og virker noe feilplassert.

I den andre enden skinner låter som nydelige «Yesterday's Blues» og den stillfarne tittelåten. Og om uttrykket blir noe monotont i lengden, er det i det store og hele en hyggelig, tilbakelent stemning på albumet som maner fram bilder av flatt prærielandskap så langt øyet rekker.

Montont, det også, men samtidig vakkert.