På et lyst kontor i en gammel fabrikkbygning i Göteborg står en ung designer og svarer på hva det kan bety å vinne prisen som Norsk Form deler ut noen dager seinere. På dette tidspunktet vet han om nominasjonen, men ikke at han kommer til å stikke av med hele prispotten på 100000 kroner.

— Det betyr mye. Priser utgjør mye av lønna mi, og gir meg muligheten til å fortsette på dette sporet, sier Daniel Rybakken.

Lampene han har laget de siste åra har vekket både undring og beundring, på messer, utstillinger og i store internasjonale designmagasiner. Nordmannens forsøk på å gjenskape dagslys, i form av lysrefleksjoner og skyggespill har blitt omtalt som nytenkende og smått revolusjonerende i forhold til måten man lager lamper på. Illusjonen av sollys som treffer en overflate er gjennomgående i arbeidet hans.

— Målet mitt er ikke å lure folk, men å skape en stemning. Lampeindustrien er ganske konservativ, det handler mye om lampeskjermer og lite om lys, sier Rybakken.

Denne høsten deltar han på ikke mindre enn åtte forskjellige utstillinger i Norge, Sverige, London og New York. Så selv om produktene hans ikke er i salg, eller kan kjøpes av vanlige folk, får stadig flere dele hans tanker om lys.

— At mange folk ser tingene mine, betyr like mye som om de kunne kjøpe dem. Noe av det viktigste jeg gjør, er å kommunisere en idé, et budskap, sier Rybakken.

Kontoret i den gamle sytrådfabrikken har store vinduer på alle kanter. Gjennom dem kommer solstrålene og avtegner mønster i lys og skygge på de hvite murveggene. Det er sånt som inspirerer ham, inntrykk fra dagliglivet. Designmagasiner og blogger holder han seg mest mulig borte fra.

—Alt går egentlig tilbake til et rom i mammas hus i Oslo, begynner han, og leter fram bilder han brukte til masteroppgaven sin på iPaden.

Bildene viser et tomt rom der dagslyset slipper inn gjennom tynne, hvite gardiner. Han fører pekefingeren over skjermen og henter fram neste bilde, tatt om kvelden. Nå er rommet opplyst av en hvit kuppel i taket. Og som forandrer hele uttrykket til rommet fra innbydende og vennlig til grelt og hardt.

— Det er den første effekten jeg vil oppnå. Hvorfor må lamper absolutt gi lys ovenfra? spør han.
— Alle har sett en lysrefleks på veggen, eller observert hvordan stemningen i et rom kan lette når sola kommer fram etter regnet.

Daniel Rybakken begynte på Arkitekthøgskolen i Oslo, og tok bachelorgraden sin der, med utveksling til Göteborg. Men han var ikke alltid like fornøyd med hvordan utdannelsen var lagt opp.

—Jeg fikk høre at jeg for all del ikke måtte prøve å starte opp noe eget. Målet burde være å tegne for noen andre på et større kontor. I Sverige er holdningen veldig annerledes, her er det mange som starter eget kontor rett etter utdannelsen, sier han.

Han tok permisjon i masterutdannelsen for å jobbe som såkalt «intern» hos Norway Says, som på den tida var blant de mest vellykkede unge formgiverne i Norden.

—Det ble ikke godkjent som en del av studiene. Noe som er idiotisk, for det er det mest lærerike jeg noen gang har gjort. Men her i Göteborg godkjente de det, og jeg fullførte mastergraden her, sier Rybakken.

Han synes også det var fint å komme litt bort fra en skole der han følte at alle var helt like.

— De gjorde helt like ting. For meg er det viktig å gjøre noe nytt. Mange sier at «alt er gjort før», men det er det jo ikke. Mye av det jeg har gjort blir sett på som helt nytt, sier han, og peker på tegninger og modeller på det ryddige skrivebordet.

I motsetning til designer og møbelsnekker Staffan Holm, som han deler kontor med, sitter Daniel Rybakken mye og pusler.

— «Du sitter jo bare der!», sier han ofte til meg. Men jeg tenker, sier Rybakken.

Så handler tingene han lager mer om idé og stemning enn om form. Noe som igjen gir ham mulighet til å videreføre tankene sine til andre oppdrag. Som prosjektet han nettopp har fullført i Stockholm, en lysinstallasjon for Vasakronan i et renovert kontorbygg rett ved sentralstasjonen. Her har han lagt lamper inn i veggene i en mørk trappeoppgang over tre etasjer. Resultatet er illusjonen av dagslys som treffer veggen gjennom et vindu som ikke eksisterer.

—Jeg fikk oppdraget i konkurranse med en annen. Det var skummelt, jeg er ikke vant til å jobbe sånn. Men jeg skrev et budsjett, og så hadde jeg plutselig 500000 svenske kroner på Visakortet, sier Rybakken.

Denne muligheten fikk han fordi oppdragsgiveren hadde lest om ham i den svenske avisa Dagens Nyheter. Kontakten med pressen er viktig. Han bruker tid og penger på flotte visittkort, og sender ut personlig informasjon om nye produkter til et knippe kontakter. Når et nytt produkt skal lanseres, sendes sirlig innpakket informasjon i posten, med adresser som for eksempel redaktør Tyler Brûlé i magasinet Monocle.

— Det er to måter å tjene penger på som designer: Den tradisjonelle, gjennom royalties for ting du tegner. Eller å jobbe mer konseptuelt, som jeg gjør, der du får oppmerksomhet gjennom pressen, sier han.

Tidligere har han vunnet både Anders Jahres kulturstipend og Scheiblers talentpris. Blant annet. Han har også blitt hedret med «best of the best» på Red Dot Design Award og beste designer på Salone Satellite i Milano. Og nå følger nok en heder.

— Prisen for beste unge formgiver betyr at Norsk Form ser kvaliteter i den typen konseptuelle arbeider som jeg gjør, ikke bare klassisk industridesign, som ergonomiske skrutrekkere, sier Rybakken.

Han har allerede begynt å tenke på designmessa i Milano til neste år, det viktigste stedet for å vise fram nye ideer. Om et par uker skal han vise fram et nytt prosjekt på utstillingen «Norwegian Prototypes» i London, der også speilet «Right Angle Mirror» vises på «100% Norway». Der skal han leke seg litt.

— Jeg bruker det som en arena der jeg kan gjøre litt hva jeg vil, og se på reaksjonene til folk.

Ellers kan han røpe at han også jobber med en lampe som faktisk har en mer tradisjonell form.

— Da er det mitt alter ego som er i sving, sier han.