En mor og tre døtre er forlatt av samme mann, og opplever det på fire ulike måter.

Tips oss 2400
Illustrasjon: Lisa Aisato

Illustrasjon: Lisa Aisato

Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.

Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.

En dag etter ferien kom mannen min og fortalte meg og våre tre døtre på 13, 15 og 19 år at han skal flytte fordi han har funnet ei ny dame. Ingen visste noe, og vi hadde nettopp hatt en fin ferie sammen. Alle fikk sjokk. Han har vært en person som alltid har satt barna først og alltid forgudet barna sine. De to minste nekter nå å snakke med faren sin, og den eldste opplever at hun har mistet pappaen sin. Hun sier han hadde store vanskeligheter med å svare da hun spurte hvem som betydde mest nå - barna eller den nye kjæresten. Hun opplevde at den nye kjæresten betyr mer.

Barna er nå i sorg over å ha mistet sin far, samtidig opplever de å bli sviktet av en person som har betydd veldig mye for dem. Jeg har søkt råd hos familieterapeut i kommunen, og faren har sagt han vil komme til samtale der. Jeg som mor ønsker at far og barn skal finne tilbake til hverandre. Jeg forsøker å si at faren er glad i barna sine, men det blir på en annen måte enn med en kjæreste. Faren til barna og jeg er venner, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at far skal få kontakt med barna igjen?


JESPER JUUL SVARER:


Min første reaksjon på brevet ditt er helt uprofesjonelt, men du får den likevel: Enda en mor som påtar seg ansvaret og arbeidet med å skape kontakt og samhørighet mellom sine barn og deres far! Lurer på om disse fedrene noen gang blir voksne. Får disse barna virkelig det forventede utbyttet av mødrenes overansvarlighet?
Jeg blir ofte litt mistenksom når jeg hører om foreldre som «forguder» barna sine, og alltid setter dem først.
I min erfaringsverden betyr det ofte at den voksne (mis)bruker barna til eget formål - sitt eget selvbilde.

Jeg vet at dette er en rå mistanke, og i din eksmanns tilfelle er den kanskje helt ubegrunnet. Her har du likevel mitt resonnement:

Det er forståelig, naturlig og på alle måter helt ok at et menneske forelsker seg brennende og altoppslukende. Det er også som kjent den ultimate selvopptatte sinnstilstand. Det som ikke er ok er at en godt voksen mann ikke tar seg tid til å gå gjennom atskillelsesprosessen og sorgen med sine nærmeste, etter tjue års samliv, før han eller hun etablerer seg i et nytt forhold. Denne mangelen på ansvar og omsorg rettferdiggjør dine yngste døtres reaksjoner, og den eldstes opplevelse av å ha mistet faren sin.

Ikke fordi den nye kjæresten er viktigere for ham enn det hun er, men fordi hans egne behov og lyster plutselig er viktigere, etter nitten års «forgudelse», som jo betyr «viktigere enn alt annet».

Det er godt å vite at dere har time hos familieterapeut, men jeg er litt engstelig for at det er for seint, spesielt for den eldste. Ikke evig for seint, men det kommer til å gå mange år før hun kan integrere sin «nye» far i livet sitt. Hennes opplevelse er sikkert lik den du selv kunne følt om du fikk fortalt at din mann har hatt en annen kvinne i alle de tjue årene.
Var det bare løgn alt sammen?

De to yngste gjennomlever en mer normal sorgprosess. De må likevel også foreta en kraftig revisjon av bildet de alltid har hatt av far.

I denne prosessen spiller sinne en viktig rolle. De vil kanskje fokusere på den nye kvinnen, slik storesøsteren gjør, men hun er uten betydning. Det er fars totale svik og uansvarlighet som gjør vondt, og som de tidvis hater ham for. Jeg må understreke at jeg ikke bruker så sterke ord for å framstille din eksmann som et dårlig menneske. Jeg gjør det for at du skal skjønne hvor altomfattende barnas tap og sorg er.

Det betyr først og fremst at du må utsette ditt prosjekt med å skape gode relasjoner mellom barna og faren. Du må gjerne ha det som et fjernt mål i framtida, men i lang tid framover trenger barna deg i en helt annen funksjon. De har bruk for deg som den som lytter, anerkjenner, aksepterer og støtter deres tanker og følelser, og ikke minst deler sine egne med dem.

Dere er fire kvinner som er forlatt av samme mann, og det opplever dere på fire ulike måter. Snakk sammen, alle fire, stå til rådighet for døtrene dine enkeltvis, når du ser at de trenger å tenke og føle høyt. Mest av alt: Snakk om deg selv, deres ekteskap, og dine tanker om fortid, nåtid og framtid.

Du skriver at du og barnas far er venner, og det er en god nyhet for alle parter. Men hva med ditt tap? Hva følte du da mannen din lot bomben springe? Var pasjonen i virkeligheten helt borte fra din side, eller er du en av dette-skal-vi klare-menneskene, som fortrenger egne følelser? Har du vært med på å gi barna et inntrykk av familieidyll som det ikke var dekning for? Hvordan ville du reagere om din mann sto på døra om to år og ville tilbake til deg? (Den maksimale levetid for hormonelt styrt besettelse er to år).

Dine døtre er plutselig blitt tvunget inn i en modningsprosess. Derfor trenger de deg som leder og forbilde, det vil si som voksen og kvinne. Jeg sier ikke at du skal dele alle dine problemer og bekymringer med dem, men nettopp følelser, tanker og opplevelser i forhold til faren er det viktig at de får høre. Det vil hjelpe dem et stykke på vei til å definere og innse sine egne. Alle tre er såpass gamle at de selv må etablere forholdet til far på nytt. Hver på sin måte og i sitt tempo.

Det er fint at de vet hvor du står i det spørsmålet, og at du mer enn noe annet ønsker at det etableres gode, familiære relasjoner.

Selv ved mindre traumatiske brudd enn dette varer barns sorgprosess i minst tre år. Hvis din eksmann er klok, stiller han seg til rådighet i og utenfor terapirommet, men avstår fra å insistere på samvær. Han er nå far til tre forskjellige døtre som vil kreve helt forskjellige ting, og som vil utfordre ham på helt forskjellige områder.

Den første utfordringen retter seg mot hans selvopptatthet, og vil i beste fall tvinge ham til å revurdere forholdet til døtrene sine, både fra begynnelsen av deres liv og resten av livet.

Både sorg og forelskelse gjør oss selvopptatte, et begrep jeg bruker uten den vanlige moralske indignasjonen. Det er bare en nøktern konstatering av at vi alle vender vår oppmerksomhet innover, og der må vi være inntil det føles naturlig å komme ut igjen.

Så vidt jeg kan vurdere er du langt foran din familie med dine følelser, din ansvarsfølelse og omsorg. Mitt beste råd er derfor å lytte og lære og oppleve hvordan ulike mennesker lever med og lærer av sin smerte.

Forestill deg et filmopptak av en stor, fin vase som faller i gulvet og knuser i tusen biter. Når alt ligger på gulvet spilles filmen baklengs i sakte film. Til slutt står vasen der, like hel, og på samme sted som før. Slik kommer det ikke til å gå i din familie. Det tror jeg du også vet, men jeg er litt nervøs for at håpet ditt skygger for innsikten din. •
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør