TEATER: Det hjelper med noen vekttall i pop når man skal gå løs på musikalfaget. Komponist Morten Abels øre for melodier er hørbart hele veien i  «Sandnes City», forestillingen som feirer Sandnes' 150 år som by. Men de både hørbare og huskbare sangene har samme problem som denne proffe og strømlinjeformede forestillingen forøvrig: Til å være satt i et så spesifikt miljø, er den svært anonym.

Seksuelt pragmatisk

Det er Vigdis Hjorth som har skrevet dialoger og sangtekstene i historien om bibliotekaren Nina (Mia Gundersen Leliënhof) som vender tilbake til hjembyen med barn og overivrig byplanleggermann (Even Stormoen) på slep. Hjorths boklighet skinner gjennom her og der, og hun er sedvanlig pragmatisk hva seksualitetens irrganger angår - både Nina og ektemannen lar seg friste av hvert sitt forføreriske stykke lokalbefolkning.

Gundersen Leliënhof kler slike roller, og det er når hun henter frem gospelstemmen og synger «Halleluja, eg vil ver i Sandnes for alltid» sammen med Froddien, ungdomsflamme og bypersonlighet, jubelbruset stiger i Sandnes kulturhus.

Programmatisk

Men det er ikke til å komme unna at en jubileumsforestilling som dette, som er programmessig bred og begeistret og inkluderende, mangler spenning. Scenetypene er forutsigbare karikaturer, med få unntak - Ninas revolusjonære tenåringssønn Tom (Adrian de Wangen) er en av de som fester seg - og når det synges om bystyrevedtak og band som ikke har øvingsrom, føles det ikke som om fryktelig mye står på spill. Scenografien, der knallfargede kuber forestiller både hus og hjem og gress og busker, tilfører ikke karakter.

«Sandnes City» er en solid, shownummerpreget musikal, med ressursene til Rogaland Teater som en kraftig motor i magen. Og utenforstående som kanskje kjeder seg en smule underveis, får i alle fall med seg kunnskapen om at alt de trenger i livet finnes på Sandnes bibliotek.