Hvem er Tjostolv Moland og Joshua French? Og hva i huleste hadde de i Kongo å gjøre? Enkle svar dekker ikke engang en liten flik av spørsmålet. Hver gang mediene nærmer seg en slags sannhet, endrer rollene seg igjen. Er de skurker? Leiesoldater? Turister? Det er vanskelig å få grep på det gigantiske skuespillet av en rettsak.

- Akkurat. Det er et spill. En forhandling om pengebeløp, sier journalist og forfatter Morten Strøksnes, som kommer med sin versjon av historien i bokform. Han var der da den første dødsdommen ble forkynt, og ble da alle andre nordmenn dro hjem. Han hadde frie tøyler og pengeoverføringer fra Gyldendal for å nøste opp hva som egentlig skjedde med Moland og French.

Han er ikke den eneste som har forsøkt å løse mysteriet i Kongo. Men du kan si at Strøksnes forsøkte litt hardere. Gullpennen i Morgenbladet forlot avisa gjennom en høylydt og dramatisk sorti i 2004. Det var like greit. Strøksnes er en ensom rytter uansett. Kritikerrost, og kjent for sine reiseskildringer fra USA, Øst-Europa og Nord-Norge. Vant til å ferdes i områder der sigaretter og svette dollar i brystlomma er beste gangbare valuta.

- Jo flere journalister kongoleserne får på døra nå, desto mer drives markedsverdien i været. Det kan bidra til å gjøre situasjonen enda mer fastlåst. Hele rettsaken var parodisk og teatralsk, med en språkføring som grenset til det hysteriske. Jeg tror det delvis var for å dekke over en svak etterforskning og bevissikring.

- Har vi i Norge forutsetninger for å forstå dette spillet?

- Nei, selvsagt ikke. Det er mange koder som skal knekkes og brytes ned for å forstå hva som egentlig foregår. Hvorfor opptrer kongoleserne på den måten, som for oss kan framstå som ganske vanvittig? De har sine grunner.

- Kan du forklare?

- Kongo er et ødelagt land, kanskje det mest ødelagte i hele Afrika. Innbyggerne har en slags paranoia etter så mange år med krig. Kongo er ingen ordentlig stat. Det er et land som forsøker å bli et land.

Her befant altså Moland og French seg 5. mai 2009, på en vill flukt gjennom jungelen, med et blodig førersete og folk etter seg de aldri skulle ha lagt seg ut med. Etter over ett år i et av verdens verste fengsler, snakkes det nå om overføring til Norge. Men først skal det penger på bordet. Og under.

- Saken er uhyre vanskelig for norske myndigheter. For hva skjer hvis de blir overført til Norge? Det er vanskelig å holde dem fengslet, siden rettsaken ikke holder norsk standard, for å si det forsiktig. Men man kan ikke sette dem fri heller. Utenriksdepartementet kan ikke lure Kongo på diplomatisk nivå. Og hvem skal betale erstatningsbeløpet?

- For Moland og French har ikke de pengene?

- Nei. Jeg vet at alternativet blir diskutert internt i UD, men det vil de sannsynligvis nekte for.

- Driver UD også et spill?

- Ja, et diplomatisk spill. De holder kortene tett til brystet, og mye skjer i kulissene. Det er jobben deres.

Når boka hans «Et mord i Kongo» slippes på tirsdag, sitter landets nyhetsredaksjoner klare med folk som kaster seg over den. 17791 artikler ble skrevet om gutta i fjor. De neste ukene kommer enda flere. Det er ikke nødvendigvis positivt for Moland og French.

- Hvorfor skriver du boka? Det er jo ikke din story?

- Nei, det er det ikke, sier han og slår fram en sigarett.

Grünerløkka i høstsol. Barnevogner og kokosboller. Det er så latterlig idyllisk at rastløse mannfolk kan få klaustrofobi av mindre.

- Fra første stund jeg hørte om dem på radioen, kjente jeg en dragning mot saken. Den framsto som gåtefull på mange nivåer. Da jeg kom ned, var de på en måte allerede offentlige personer. Slik ser de det selv også.

- Du tjener pengene, mens de sitter fengslet i Kongo?

- Ja. Men ingen vet om denne boka kommer til å selge. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt dilemmaer underveis.

- Var Moland og French glade for at du ville skrive boka?

- Nei, glade? Det kommer an på. De har ikke lest den.

- Så det kan hende de blir rasende?

- Jeg har skrevet ting jeg antar de ikke vil like å lese om. De er forholdsvis private personer som har fått livene sine brettet ut. Det er en ubehagelig situasjon, det kan jeg levende forestille meg. Jeg ville hatet det selv, i ekstrem grad. Også de har krav på et privatliv, derfor har jeg ikke skrevet alt jeg har funnet ut.

Nå er det ikke sånn at Strøksnes drev bedagelig slåbrok-journalistikk under hotellets kjølende aircondition-anlegg. Han snoket. Han stilte spørsmål og tråkket opp guttas fluktrute gjennom jungelen. Det gikk ikke så bra. Strøksnes bruker ikke blomstrende adjektiver. Hans beskrivelse av det som skjedde er at «det tettet seg til».

- Hva skjedde?

- Væpnede soldater troppet opp på hotellet mitt. Jeg ble anklaget for spionasje, kidnapping og forsøk på bestikkelse av vitner, og innkalt til lange avhør.

- Sikkerhetstjenesten sa du hadde kidnappet noen?

- Eller at jeg hadde forsøkt og planlagt kidnapping. Jeg vet ikke. Det var ekstremt ubehagelig.

- Stemmer det at forlaget hadde krisemøter og vurderte å hente deg ut?

- Det vet jeg ikke. Noen forsøkte å klistre anklagene på meg, fordi de ikke likte at jeg stilte spørsmål. Jeg kan i grunnen forstå at mange trodde jeg var spion.

Selv om avhørene var ubehagelige, var det langt verre for fikseren hans, Augustin. Han ble kastet i fengsel på grunn av mistanken om kidnapping og bestikkelser. Noen videre forklaring fikk han ikke.

- Ingen har lyst til å havne i kongolesisk fengsel. Det var forferdelig. Jeg var mer bekymret for ham enn for meg. Jeg visste ikke hva som ville skje, og fikk ansvaret for hans familie.

- Hva skjedde?

- Det må du lese i boka.

Strøksnes var så lettet da flyet forlot Kongo. Trodde kanskje at den jævligste turen han har vært på, var over. Men feberen og følelsen av utmattelse satt i kroppen. Marerittene. Lenge våknet Strøksnes av sine egne rop om natta. Han nevner det i en bisetning. Han er ikke typen som liker å «snakke om det».

- Det er slik kroppen behandler sånne ting.

- Er Moland og French skyldige?

- Jeg har fått det spørsmålet minst tusen ganger. Jeg har aldri svart på det, fordi jeg har ikke mandat til det. Jeg er forfatter og journalist, ingen dommer.

- Spurte du om de hadde gjort det?

- Det ville vært meningsløst å spørre om. Svaret deres måtte jo bli nei.

Etter uker med samtaler på cella utviklet det seg en slags forståelse mellom Strøksnes og de to fangene. En slags aksept.

- Identifiserte du deg med dem?

- Til en viss grad. Jeg gjenkjenner rastløsheten og det sterke ønsket deres om å reise ut av Norge. Jeg har også levd et slikt liv, bortsett fra at den militære delen de levde ut, ikke ligger i min personlighet.

- Forklar den rastløsheten for meg?

- Helt siden jeg var barn har jeg hatt et sterkt ønske om å se verden. Jeg leste om fjerne og eksotiske steder. Først etter å ha reist over hele verden gikk det opp for meg at også Kirkenes er et ganske eksotisk sted.

Si det til moren til Strøksnes. Hun var ikke overvettes begeistret for Kongo-turen. Hun ble bare stille i andre enden av røret, og håpet på kluss med innreisepapirene. Kone og barn er ikke ideelt for en slik jobb. Derfor har han heller ingen. Da Strøksnes skilte seg, laget han like godt en reiseskildring av det. Gifteringen, som ble kastet i havet ved Cape Cod, er nå en melodramatisk effekt i boka fra USA.

- Jeg har lang erfaring med å berolige min mor. Og jeg er ingen våghals. Jeg prøver å kalkulere risikoen.

Ingen kan kalkulere i Kongo. Det visste Moland og French. De har brukt livet på å komme seg bort fra Norges klamme og trygge favntak. Ironisk nok er de nå prisgitt institusjonene de brukte et liv på å distansere seg fra.

- Det er ingen drømmesituasjon for dem.

- Hvis de først har avskrevet Norge, kan de ikke klare seg uten vår hjelp?

- Det er jeg helt uenig i. Selv om de er utypiske nordmenn, har de like stort krav på hjelp som alle andre.

17000 artikler. Men vet vi egentlig noe mer? Hvem er Moland og French? Og hva i huleste hadde de i Kongo å gjøre? Spørsmålene står der fremdeles. De vil heller ikke at vi skal vite svaret.

- Savner du dem?

- Savn er et for sterkt ord. Men jeg håper de kommer tilbake til Norge. •

iwt@dagbladet.no

Følg Ingvild Wedaa Tennfjord på Twitter: twitter.com/tennfjord