- Dumhet.

Lena Endre trekker på skuldrene.

- Mennesker er dumme. Rett og slett. Vi går hele tida og håper å få oppleve den store kjærligheten.

Den svenske film- og teaterstjernen vet hva hun snakker om. Hun er nemlig lykkelig gift. For fjerde gang.

To timer tidligere. Lena Endre setter seg inn i en ventende, blankpolert Volvo.

- Jeg har vært så mange ganger her på filmfestivalen i Bergen at jeg nesten føler meg norsk.

Det er søndag morgen, og det er stille utenfor Hotel Maritim - i Haugesund.
Endre kaster på hodet så de rødbrune lokkene løftes av den småsure vinden, og den svarte ponchoen tilfører en passende dose dramatikk.

- Bergen! Nei, hva er det jeg sier, gisper hun. - Haugesund! Ja, jeg vet det. Jeg har jo vært her mange ganger. Herregud, nå er jeg i ferd med å bli akkurat som Kungen da han sa «Kära örebroare» mens han var i Arboga.
Ha-ha-ha!

Vi får skylde på stort arbeidspress. Kvelden før åpnet filmen «Limbo» Den norske filmfestivalen, med alt som hører med. Lystige fakler og røde løpere, uendelige festtaler og utallige skåler, gratulasjoner, klemming, mange «hva har skjedd med deg siden sist»-samtaler med tidligere kolleger. Og small talk, small talk og enda mer small talk.

- Å så trøtt jeg er, sier Endre.

Siden hun kvelden før ble tildelt intet mindre enn The Norwegian International Film Festival and Liv Ullmann's Honorary Award, en av filmbransjens høyest hengende priser, er innboksen full av gratulasjoner.

- Det er selvfølgelig kjempehyggelig, men i går ble det heldigvis ikke så seint. Jeg var i seng i totida.

- Men du er likevel trøtt?

- Du skjønner, jeg avsluttet en film i Danmark klokka to på natta i forgårs. Så sov jeg fem timer før jeg satte meg i bilen og kjørte fra Søndre Fyn til Stockholm. Det tar cirka elleve timer. Da jeg kom fram sov jeg noen timer til, og så satte jeg meg på flyet for å komme hit.

- Hit til ...
- Hit til Haugesund, sier hun og smiler.

Dagens biltur er på knappe femten minutter, og nå er vi framme på Høyevarde fyr, en idyllisk liten plett midt i et svært lite idyllisk industriområde tilhørende Hydro.

Endre har vært en god del i Norge. Hun fikk en Amandapris i 2003, og har samarbeidet med nordmenn før. Hun var med i filmene «Kristin Lavrandsdatter», «Musikk for bryllup og begravelser» og i Ullmann/Bergman-samarbeidet «Troløs». Den var vel strengt tatt et svensk prosjekt, men siden Liv Ullmann hadde regien, lar vi det gå.

- Jeg har jobbet en del med nordmenn og på et vis er dere litt... Endre leter etter riktig adjektiv. - Galere?
Ja, jeg vil si det. Dere er litt galere.

- Er det bra eller dårlig?

Endre smiler.

- Bra. Det gjør at jeg føler meg friere her enn jeg gjør i Sverige.

- Så myten om at svensker er mer formelle, stemmer?

- Ja. Det stemmer nok.

- Hva synes du om det?

Endre rynker på nesa.

- Jeg synes ikke det er spesielt hyggelig. Men at
jeg føler meg friere her kan jo også skyldes at jeg ikke kjenner alle intrigene i det norske kulturetablissementet, slik jeg gjør i Sverige.

Denne helga kan også det store publikum se filmen «Limbo». Se om de er enige med kritikerne som overveiende har vært svært positive. Ikke så overraskende, da filmen har solide krefter både foran og bak kamera. Det var heller ikke overraskende at Lena Endre ble trukket fram på skuespillersiden. «Svensken gjør sterkest inntrykk», mente Dagbladets anmelder. «Lena Endre er som vanlig storslagen», skrev Dagsavisen. Og Endre sjøl, hva tenker hun?

- Jeg forsøker ikke å ta kritikkene personlig. På film er det for så vidt greit, når kritikkene kommer er det ikke noe jeg kan gjøre fra eller til. Da er teater erre, sier hun og putter en tyggegummi i munnen.

- Hvorfor er det verre?

- Fordi jeg skal jo inn på scenen og gjøre jobben igjen og igjen. Dårlig kritikk er forferdelig, men god kritikk kan også være forstyrrende. Jeg skal leve opp til den gode kritikken hver kveld. Og så kan det være et konkret sted i stykket kritikeren mener jeg har gjort noe veldig bra. Så hver kveld når den replikken kommer, når det øyeblikket er der, kan jeg ta meg i å tenke på hva kritikeren skrev. Så, nei, jeg leser aldri teaterkritikker. Never!

Det kan selvfølgelig skyldes tyggegummien, skinnbuksa og army-støvlene, men i virkeligheten virker Lena Endre mye yngre enn på film. Hvis en skal bruke klisjeer, minner hun om den søte, men litt rampete nabojenta. Hun som sier ting som de er og ikke er redd for å utfordre de tøffeste guttene i gata. Endre har vært både tøff og jordnær på film, men hun har samtidig ofte hatt noe sensuelt, elegant, ja, nesten eterisk ved seg. Rollen hun har i «Limbo» er intet unntak. Her spiller hun en barnløs kvinne som slår i hjel dagene som representasjonsfrue i tropene ved å kjederøyke, samt bade i longdrinks og svømmebassenget på country club'en.

- Hun er egentlig ganske langt fra meg, men det er noe med rotløsheten jeg kjenner igjen, sier hun. - Jeg har bodd ganske mange steder etter hvert.

Det var Härnösand i Norrland som dannet rammen rundt Lena Endres debut for 55 år siden. En idyllisk småby som blant annet skryter av å ha mange härliga sandstränder. Endre vil ikke bruke adjektivet idyllisk for å beskrive sin oppvekst, verken der eller seinere da hun flyttet til Stockholm.

- Urolig passer bedre. Veldig urolig. Og vanskelig. Det er ikke så lett å vokse opp uten pappa. Det var knyttet mye skam til ikke å være en typisk kjernefamilie.

Skilsmisser var veldig kontroversielt på femtitallet. Ja, det var hemskt!

Moren til Endre giftet seg etter hvert på nytt, og familien flyttet til Stockholm. Men heller ikke her var det noe idyll å snakke om.

- Jeg følte meg ganske utrygg gjennom hele oppveksten og hadde en ekstremt utsvevende tenåringstid, sier hun og legger til at den var såpass utsvevende at hun nå bekymrer seg ekstra mye for hva hennes egne barn, på henholdsvis 16 og 20, kan finne på å drive med.

- Inhalerte du?

- Hva?

- Du vet, hasj, marihuana og den slags...

Endre sukker.

- Ja, selvfølgelig. Det gjorde da alle. Men jeg tror ikke et intervju som dette er riktig sted å gå i detalj på det der, sier hun bestemt. - Jeg var ganske fortvilet før jeg skjønte hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Hva jeg skulle bli.

Men så, 22 år gammel, gikk det opp for henne at det gikk an å drive med noe hun kaller «galskap satt i system».

- Jeg ble utrolig lykkelig da jeg oppdaget teateret. Ja, det var nærmest en forelskelse. Tenk bare, her fant jeg en måte å leve ut mange sider av meg sjøl på og samtidig ha full kontroll.

- Kan teater i enda større grad brukes for å hjelpe unge mennesker som sliter med å finne seg til rette?

- Absolutt. Det krever både disiplin og lekenhet. Det er en fin måte å bli kjent med seg sjøl på.

- Du omtales ofte som blendende vakker ...

- Nå er jeg ikke det lenger. Nå begynner jeg å bli gammel, koketterer hun rutinert. - Men da jeg var ung, var jeg kjempesøt.

- Det var vel hyggelig?

Endre rister på hodet.

- Jeg opplevde det som et stort problem å være søt. Hvis man er veldig søt, blir man betraktet nesten som om man skulle ha en annen hudfarge. Man blir automatisk vurdert ut fra sitt ytre. Jeg husker jeg tenkte: «Hva faen har det med meg som person å gjøre? Jeg er jo født sånn!» I teateret kunne jeg på en måte unngå det. Så klart, det var sikkert noen som valgte meg til roller fordi jeg var søt. Men jeg har aktivt motarbeidet det.

Om det var utseendet som gjorde at hun fikk jobb i den ekstremt populære såpeserien «Varuhuset», vites ikke. Men det ble en nyttig erfaring. Hver uke nistirret den nybakte skuespilleren på seg sjøl. Studerte hvert minste uttrykk og bevegelse. Gjorde hun for mye der? Var den bevegelsen for liten? Hvordan kunne den replikkvekslingen blitt bedre? Slik satt hun, time etter time.

Hun kaller hele perioden for sin filmskole. Og serien ble gjennombruddet hennes, et gjennombrudd hun på ingen måte var forberedt på.

- Det var virkelig et mareritt. Jeg mistet fullstendig anonymiteten. I en periode gikk jeg knapt utenfor døra. Men etter hvert skjønte jeg at det ikke gikk an å ha et yrke som dette, og så være redd for å gå ut.

- Hva gjorde du da?

- Jeg laget meg en boble, sier hun og lager en sirkel på omtrent en meter rundt seg. - Det fungerte bra, og gjør det ennå. Hvis jeg ikke ser for langt framover og ikke møter blikkene til folk, går det fint. Så nå føler jeg meg fri inne i min egen verden, hvis du skjønner. Noen ganger bryter folk gjennom, men det er som regel helt greit. Jo, det funker helt utmerket, sier hun.

Med «Varuhuset» hadde Endre fått en flying start på karrieren. Men som de aller fleste skuespillere, ville Endre mer. Hun ville tolke de store rollene på de store scenene. Det fikk hun da også etter hvert i den enorme steinbygningen like ved vannkanten i hjertet av Stockholm. Ved Kungliga Dramatiska Teatern, «Dramaten» i dagligtale, har Lena Endre vært en del av ensemblet siden hun kom dit for 23 år siden. Her har hun gitt liv til Peers Solveig, Romeos Julie og Lady Macbeth. Som dronning Elizabeth den første har hun forlangt «Maria Stuart» halshogget i Schillers klassiker. Hun har overbevist som morfinavhengig husmor i O'Neills «Lang dags ferd mot natt».

Hun har, for å si det kort, gjort det alle skuespillere drømmer om, men langt fra alle får mulighet til. Hun har fått overstrømmende kritikker og særdeles gode skussmål fra store instruktører. Hun var en av Ingmar Bergmans favoritter. Ja, den gamle mesteren likte henne åpenbart så godt at han på sine gamle dager skrøt av å ha vært til sengs med henne.

- Jeg kunne drept ham! sier Endre forferdet. - Ja, jeg kunne virkelig det!

Det skjedde ikke på teateret, men under innspillingen av dramaet «Troløs», som Bergman, da 82 år gammel, hadde skrevet spesielt med henne i tankene.

Det var etter lunsj, og en av filmens elskovsscener skulle festes til celluloiden. Endre ante ingen ting, men husker hun stusset over at alle i studio var klare da hun kom. At de bare ventet på henne. Hun spurte regissør Liv Ullmann om hun var for seint ute, men ble forsikret om at, nei, det var hun ikke. Så Endre tenkte ikke noe mer over saken og smøg seg under dyna. Der fant hun ikke bare motspilleren Krister Henriksson, men selveste Ingmar Bergman også. Så den gamle mesteren løy ikke, han hadde faktisk vært til sengs med Lena Endre.

- Du kunne drept ham for det?

- Nei, nei, nei. Ikke sånn. Jeg mener jeg kunne drept ham, bokstavelig talt. Du skjønner, før scenen begynte, lurte jeg et øyeblikk på om jeg skulle ta fart og kaste meg oppi sengen. Da hadde jeg landet på ham og hadde garantert brukket ham i to. Han var jo så tynn.

- Apropos «Troløs», du har sjøl vært skilt noen ganger. Finnes det noe sånt som en lykkelig skilsmisse?

Endre rister kraftig på hodet.

- Skilsmisser er alltid forferdelige, sier Endre alvorlig. - I forordet til «Tiden og rommet» skriver forfatteren Botho Strauss at det er ingen ting som river opp en sånn avgrunn, som skaper et så dypt, svart hull i et menneske, som en skilsmisse. Det er helt sant. Det er virkelig det en skilsmisse gjør.

Da Endre var veldig ung, var hun, som så mange andre den gangen, innom alternative samlivsformer.

- Jeg bodde i kollektiv i flere år. Hvis jeg fikk barn, og det skulle vise seg at jeg ikke var en veldig god mor, fantes det nok av andre voksne der. «Dette er jævlig bra. Slik vil jeg bo», tenkte jeg på et punkt.

- Men du ble ikke boende?

- Nei. Så snart vi blir eldre, blir vi så jævlig feige. Vi stenger oss inne, nå skal det bare være oss to, og vi skal være alt for hverandre. Vi tillater ikke våre partnere å være sammen med andre som kan tilføre dem noe de trenger. Vi nærmest kveler hverandre. Og da er det klart vi skiller oss! Vi stiller altfor høye krav til hva familien skal være. Da er det helt naturlig at det går som det går. Det vi gjør er å skape flere generasjoner av det jeg kaller nomader. Barn som flytter hele tida, uten fast bosted. Hvordan det kommer til å prege samfunnet om ti-tjue år når disse igjen begynner å stifte familier, skal bli interessant å se.

Endre har pratet seg varm nå.

- Og så fyller vi tida med spørsmål som «har jeg det egentlig bra nå?» og «elsker jeg ham egentlig nok?» Og hvis svaret er usikkert, er det bare en ting å gjøre: Å finne seg en ny mann.

- Du mener vi gir opp for lett?

- Akkurat. Vi har for lite respekt for hverandre og, ja, vi kjemper for lite.

- Kunne du ha kjempet mer sjøl?

Endre blir taus.

- Ja..., kommer det sakte. - Ja. Det kunne jeg gjort. Men jeg er et barn av dette samfunnet. Dette tankesettet. Disse ideene og denne måten å leve på. Alt henger sammen.

- Hva mener du?

- Problemet er at vi i vår kultur baserer forhold på lidenskap, og så bygger vi en familie på det fundamentet.

- Det er ikke noe sterkt fundament?

- Nei, det er det ikke, sier hun og legger til at hun gjennom organisasjonen Barnfonden, en del av den internasjonale organisasjonen ChildFund Alliance, har besøkt samfunn i blant annet Mali, Zambia og India. Her har hun sett andre samlivsformer på nært hold og også fått avlivet en del fordommer.

- Jeg møtte en ung mann i India som nettopp hadde giftet seg. Et fornuftsekteskap. For meg var det helt ubegripelig å gifte seg med noen man ikke er forelsket i. Men etter et halvt år med samtaler og intervjuer, skjønte han at hun var et fint menneske, og da giftet de seg. Jeg spurte hvordan det var med sex og den slags. «Jo, vi begynner å venne oss til det. Det blir bedre og bedre, og med tida kan det sikkert bli riktig bra.» Jeg tenkte at det er interessant, nettopp fordi vi går helt motsatt vei. Vi har sex, sex, sex og så begynner vi å spørre: Hvem er du egentlig? Jeg tror vi jakter for intenst på den store kjærligheten. Og når vi ikke finner den, blir vi bunnløst ulykkelige.

Men at det går an å finne den store kjærligheten, tror Endre åpenbart. For ti år siden giftet hun seg for fjerde gang. Siden har hun og den svenske regissøren Richard Hobert holdt sammen og delt tida mellom Stockholm, Skåne og Antibes. De møttes under en filminnspilling i 1998. Hun forteller at forholdet begynte forsiktig, og at kjærligheten vokste sakte fram før den slo ut i full blomst. Og etter det vi skjønner, blomstrer den stadig. Men det hadde ikke behøvd å gå slik.

- Å, for en flaks vi hadde. Heldigvis likte barna våre hverandre veldig godt. Hvis de ikke hadde gjort det, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Jeg kjenner til folk i liknende situasjoner der barna har avskydd hverandre. Da tar forholdet som regel ganske fort slutt. Nei, vi hadde utrolig flaks, sier hun.

Kanskje har de rett, de som mener at grunnet

høyere levealder er dagens gjennomsnittsmenneske programmert til å ha minst tre seriøse forhold i løpet av livet. Og at det siste er det som gjelder. Kanskje det ikke nytter å lære av andres feil. Kanskje det ikke finnes noen autostrada til målet, kanskje veien til lykke virkelig er full av omveier, blindgater, lange køer og opprivende veiarbeid som kan få den mest drevne sjåfør til å miste motet. Men likevel våger vi å prøve igjen og igjen.

- Hvorfor gir vi ikke opp?

Endre ler.

- Fordi vi aldri lærer. Ikke engang av våre egne feil.

Hun tenker seg om.

- Det er kanskje dumt, men samtidig er det en fin egenskap. For hvor jævlig det enn går, så forsøker vi en gang til. En del feil kan man lære av, men ikke av alle. Gudskjelov. •

eal@dagbladet.no