TEATER: Det handler om mektige menn som fraskriver seg ansvar. Som griper til en stadig mer absurd logikk for å  rettferdiggjøre at de ikke hindrer en forbrytelse i å finne sted, for å slippe å tilstå at de synes det er greit å ofre et uskyldig menneske for å føre en krig.

Og i Serge von Arx' fantastiske scenografi, et intrikat byggverk av jerntrapper og plattformer som fyller Trøndelag Teaters Studioscene med et majestetisk scenebilde, får de vandre sakte og sakesløst rundt slik de vandrer rundt i sine egne hoder, bort og vekk fra alle krav og konfrontasjoner.

Sardonisk
«Ifigeneia» er et sardonisk og mørkt morsomt stykke fra dramatiker Finn Iunkers hånd.

Det er basert på Evripides' original, som igjen er basert på den gamle historien fra den greske mytesyklusen, om feltherren Agamemnon som skal lede den greske hæren mot Troja, men grunnet en forbannelse ikke får vind i til skipenes seil før han ofrer datteren sin, Ifigeneia, til gudene.

Absurd ferniss
I Runar Hodnes skarpe og renskårne oppsetning plasserer skuespillerne seg på forskjellige steder på skalaen fra det rent tragiske (Helle Ottesens Klytaimnestra) til det rent komiske (Hans Petter Nilsens overdådige Akhillevs), og Hodne får mye moro ut av å la de tvende frontkollidere.

Og så er det likevel et felles toneleie han holder ensemblet i - nært det realistiske, men med et absurd ferniss. Han lar dem røyke usynlige sigarer og spille luftgitar, som en parallell til alt det riktige og prinsippielle de snakker om å gjøre, men aldri gjør.

Maktmennesker
Ikke all humoren treffer like godt. Men Iunker og Hodne får en gammel fortelling til å bli aktuell, og skaper en følelse av at Agamemnon, Menelaos og de andre kunne vært alle maktmennesker som ser et stort og farlig maskineri i arbeid, kanskje et de selv har satt i bevegelse, og velger å toe sine hender.