Mye action og null driv fra Mala Naveen.

Tips oss 2400

«Desiland»

  • Forfatter: Mala Naveen
  • Forlag: Aschehoug
 

Følg oss på Twitter:

ANMELDELSE: Hovedpersonen i «Desiland», Mita Mehta, har vokst opp på Stovner med indiske foreldre. Hun har til sine foreldres fortvilelse avbrutt Blindernstudiene fordi hun vil lage film. Hun får ved en tilfeldighet 150 000 kroner i støtte til en innvandrer-reality, der hun skal følge foreldrenes jakt etter en kone til Mitas bror.

Den billedskjønne broren vil ikke ha noen kone. Han har reist til Bombay for å bli rik, men også fordi han flykter fra sin store kjærlighet som aldri ville blitt godtatt av foreldrene.


Vegrer seg

Den norsk-indiske Aftenpostenjournalisten Mala Naveen avviser at debutromanen er «Den store innvandrerromanen» norsk litteratur etterlyser.

En vegring som er høyst forståelig. Men det er ingen meningsløs sjangerbetegnelse, og det er ingenting ved denne boka som ikke passer inn i sjangeren. En sjanger som i de senere år har blitt svært vanlig, spesielt i engelskspråklige land. Så vanlig at det nærmer seg oppskriftslitteratur. 

Tematikken i Desiland er i overkant lik det oppskriftslitterære.

Ordet «desi», er en betegnelse for mennesker fra det indiske subkontinentet. Her blir det et bilde på annengenerasjons- innvandrere som kommer fra to land — eller ingen land. Ikke overraskende nekter Mita å innordne seg morens ivrige ekteskapsplaner. Hun forelsker seg i en muslim fra Somalia, det verst tenkelige for indiske hinduer. Tabuene rundt homoseksualitet er et sentralt tema. Og vi er innom Bombay, også det en by det nærmest har gått litterær inflasjon i.

 

Rotet og snakkesalig


Det er mye bra i denne boka. Spesielt portrettet av Mitas far. Han er fysioterapeut med en rasistisk sjef, og drømmer om å oversette tekster fra Bollywoods gullalder til norsk. Skildringen av jetsettet i Bombay er også godt. I likhet med skildringen avmiljøet på Grønlandspuben Stargate, en pub som eksisterer i virkeligheten. 

Som helhet derimot, er «Desiland» ikke vellykket.

Det går over stokk og stein. Naveen har en tendens til å si altfor mye om alt hele tiden, med assosiasjoner og tilbakeblikk som roter det til.


Hennes billedrike språk tåkelegger mer enn det klargjør. De mange dramatiske hendelsene er ikke godt nok integrert i teksten, og mot slutten tar det helt av.

Jeg er fristet til, slik en ofte gjør med debutanter, å legge skylden på forlaget som ikke har holdt Naveen i ørene. Men det har muligens ikke vært så lett med dette i overkant frodige skrivetalentet.