Bokhøstens mest originale?
«'Lolita' vil aldri opphøre med å sjokkere,» skriver Brian Boyd i andre bind av sin biografi over Vladimir Nabokov, «The American Years» (1991). «Lolita» forteller om en voksen manns erotiske besatthet av sin 12 år gamle stedatter. Boka kom ut på det sagnomsuste forlaget Olympia Press i Paris i 1955. I USA ble romanen utgitt tre år seinere, med påfølgende skandale. Nytt oppstyr fulgte etter Stanley Kubricks filmversjon i 1962. Historien er seinere blitt teater, opera, poplåter, enda en spektakulær film og utgangspunkt for litterære nyskrivinger.
«Lolita» er dessuten blitt et begrep som gir helt spesielle assosiasjoner og brukes i alt fra pornoindustrien til popkulturen.
Vladimir Nabokov var allerede en verdenskjent dikter da romanen kom ut. Men den gjorde ham mer både berømt og beryktet. Aldri hadde noen moderne dikter trengt dypere inn i det kontroversielle temaet seksuell tiltrekning mellom voksne og barn. Spekulativ er den likevel ikke. Samtidig som den åpner en avgrunn i menneskesinnet, er den en uhyre avansert roman. Brian Boyd skriver at den rykker leseren «ut av balanse, linje for linje, side for side». Dette dypt originale stilistiske mesterskapet veksler fra poesi til komikk og har fått mange avleggere.
Karl Over Knausgård henviser til «Lolita» med sin oppsiktvekkende romandebut «Ute av verden» (1988), første bind i en romantrilogi han trolig vil vende tilbake til. Hovedpersonen i Morten Harry Olsens ferske roman, «Adrian Marconis store sorg», sliter med et forord til «Lolita», «...en fortelling om en pedofil, for å si det rett ut». Marconi føler at han må gå hardt til verks: «Jeg må dekonstruere den, som det så fint heter. Eller mer brutalt: Slå den i stykker, bryte den opp, radbrekke den.»
Høstens mest overveldende Nabokov-henvisning står likevel Audun Mortensen for, med boka «Roman» (Flamme forlag). Den er noe så spesielt som «Lolita» baklengs. Ja, du leste riktig. «Roman» starter med siste linje i «Lolita» og beveger seg så setning for setning mot begynnelsen, slik at siste setning i «Roman» er første setning i «Lolita». Den eneste forskjellen er at Lolita er en gutt kalt Roman (Polanski?) og forfatterstemmen i «Lolita», Humbert Humbert, er en kvinne kalt Sammy Sammy. Ellers følger Mortensen Odd Bang-Hansens norske oversettelse fra 1959 slavisk. Et litterært eksperiment, som understreker lysstyrken i Nabokovs språk. For det funker faktisk som en slags fortelling. Lekent er det også, på mange måter i pakt med de franske såkalte Ou-Li-Po-dikterne (Raymond Queneau, Georges Perec m.fl.) fra 1960-tallet, som ga sin poetikk spesielle spilleregler. De elsket Nabokov, som også var en leken forfatter, med hobbyer som sjakk og sommerfuglsamling. Dette er kanskje greit å ha i bakhodet, mens man leter etter vitsen med det pussige eksperimentet Mortensen har gjennomført og håper at dette ikke blir en trend. Altså, å utgi bøker med kjente verk i baklengsversjoner.
«Lolita» er dessuten blitt et begrep som gir helt spesielle assosiasjoner og brukes i alt fra pornoindustrien til popkulturen.
Vladimir Nabokov var allerede en verdenskjent dikter da romanen kom ut. Men den gjorde ham mer både berømt og beryktet. Aldri hadde noen moderne dikter trengt dypere inn i det kontroversielle temaet seksuell tiltrekning mellom voksne og barn. Spekulativ er den likevel ikke. Samtidig som den åpner en avgrunn i menneskesinnet, er den en uhyre avansert roman. Brian Boyd skriver at den rykker leseren «ut av balanse, linje for linje, side for side». Dette dypt originale stilistiske mesterskapet veksler fra poesi til komikk og har fått mange avleggere.
Karl Over Knausgård henviser til «Lolita» med sin oppsiktvekkende romandebut «Ute av verden» (1988), første bind i en romantrilogi han trolig vil vende tilbake til. Hovedpersonen i Morten Harry Olsens ferske roman, «Adrian Marconis store sorg», sliter med et forord til «Lolita», «...en fortelling om en pedofil, for å si det rett ut». Marconi føler at han må gå hardt til verks: «Jeg må dekonstruere den, som det så fint heter. Eller mer brutalt: Slå den i stykker, bryte den opp, radbrekke den.»
Høstens mest overveldende Nabokov-henvisning står likevel Audun Mortensen for, med boka «Roman» (Flamme forlag). Den er noe så spesielt som «Lolita» baklengs. Ja, du leste riktig. «Roman» starter med siste linje i «Lolita» og beveger seg så setning for setning mot begynnelsen, slik at siste setning i «Roman» er første setning i «Lolita». Den eneste forskjellen er at Lolita er en gutt kalt Roman (Polanski?) og forfatterstemmen i «Lolita», Humbert Humbert, er en kvinne kalt Sammy Sammy. Ellers følger Mortensen Odd Bang-Hansens norske oversettelse fra 1959 slavisk. Et litterært eksperiment, som understreker lysstyrken i Nabokovs språk. For det funker faktisk som en slags fortelling. Lekent er det også, på mange måter i pakt med de franske såkalte Ou-Li-Po-dikterne (Raymond Queneau, Georges Perec m.fl.) fra 1960-tallet, som ga sin poetikk spesielle spilleregler. De elsket Nabokov, som også var en leken forfatter, med hobbyer som sjakk og sommerfuglsamling. Dette er kanskje greit å ha i bakhodet, mens man leter etter vitsen med det pussige eksperimentet Mortensen har gjennomført og håper at dette ikke blir en trend. Altså, å utgi bøker med kjente verk i baklengsversjoner.
