Mannen min levde uten tv i alle år. Han har delt omsorg for sønnene sine, og sa at han heller ville ha tid med dem på ettermiddagen i stedet for å se på tv. Men så kom jeg, sier kunstner Anne Kristin Hagesæther med en latter.
Hun står midt på gulvet i stua. Leiligheten hun, mannen og datteren på tre bor fast i, rommer også to tenåringsgutter noen dager i uken. Noen ganger er det felles filmkveld foran den svarte flatskjermen av ukjent merke (yngstesønnen har klistret en diskret teip over logoen), men ofte blir Anne Kristin enerådende i sofaen.
— Guttene sitter gjerne på rommet med PC-en og ser tv. Mannen min ser så å si ingenting, bare en film innimellom. Men jeg liker å sitte foran tv-en med noe håndarbeid å se på «Grey's Anatomy» eller noe om kveldene, jeg.

32-tommeren virker nesten forsvinnende liten der den står, innrammet av 12 hvite kjøkkenoverskap fra Kvik. All elektronikk er skjult, med unntak av dekoderen, som ikke virker bortgjemt i et skap.
— Dette fungerer som medisinskap, kontor, lekeskap og bokhylle. Egentlig tenkte vi å ha skapdører foran tv-en også, men da ødela skapdørene for vinkelen. Dessuten synes jeg ikke man absolutt skal skjule at man har tv.
To helger ble brukt på å skru opp skapløsningen. I utgangspunktet skulle de nederste skapene hvile på gulvet.
— Vi fant ut at det fort ble for tungt. Slik det er nå, er det mye luft rundt skapene, og dermed blir løsningen mindre dominerende i rommet. Jeg ville ikke ha et møbel som er et alter for tv-en.
— Kan tv-en aldri bli estetisk?
— Nei. Jo, forresten! Mitt første minne er de gamle tv-teakskapene med rulledører. De var fine. Hvis Apple lager en tv, tror jeg dessuten vi kan være på vei mot en tv med fin design.

Tv-en blir tynnere, større og mer teknologisk år for år. Den tynneste 3D-tv-en i salg er bare åtte millimeter tykk. Men det fjerner ikke problemet. Faktum er at tv-en, tynn eller tykk, er som et stort, sort avtrykk mot veggen når den ikke er i bruk.
— Jeg tror mange synes det er vanskelig å plassere tv-en fordi den er et stort, svart element som skiller seg fra alt annet i et hjem. Kontrasten til resten av interiøret er så stor, sier interiørdesigner Jannicke Kråkvik i duoen Kråkvik & D'Orazio.

Hun er erklært tilhenger av projektorer og lerreter, som kan gjemmes bort når de ikke er i bruk. Men det finnes råd for tv-titterne også.
— Jeg mener det kanskje holder å ha tv i ett rom. At tv-en har en viss størrelse, skjønner jeg at folk er opptatt av, men man bør kanskje begrense seg litt så tv-en ikke blir uforholdsmessig stor mot veggen, sier Kråkvik.
Et annet triks er å tenke over fargepaletten man rammer inn tv-en med.
— Har man hvite vegger der tv-en står eller henger, blir det veldig stor kontrast. Et tips er å male veggen der tv-en henger slik at fargene går mer ton-i-ton. Dess enklere tv-en er, og dess smalere ramme som er rundt den, dess bedre.

500 000 kroner er prislappen på en kjellerstue utenfor Oslo. I hjørnet av det 45 kvadratmeter store rommet står en stoppet Chesterfield-salong i burgunder skinn akkompagnert av en kontrabass. Et hvitt lerret strekker seg fra taket ned til en halvmeter over gulvet. Åtte høyttalere og to grå loungestoler gjør hjemmekinoen komplett.
— Jeg har alltid hatt en stor interesse for lyd og bilde. De høyttalerne der er resultat av deilig galskap, sier Lars Kristoffer Svensen mens han peker på to monstrøse, brune søyler ved veggen.
I foreldrenes hus har han brukt tre måneder på å sette opp en hjemmekino. Mye av utstyret har han skaffet seg brukt, og et spleiselag med foreldrene gjorde kinoen mulig.
— Jeg har ikke plass til å bygge noe sånt i min egen leilighet. Dette rommet sto helt tomt, og hadde bare blitt brukt til å lagre skrot. Så jeg solgte inn ideen om å lage en flerbrukskino, men lovet å beholde et visst flerbrukspreg. Muttern var mildt sagt skeptisk .

Kinoen sto klar til jula 2009. Da hadde tak og vegger blitt svarte, med unntak av to, som er bekledd med sølvskimrende tapet i barokkmønster.
Kompiser med bakgrunn som møbelsnekkere og elektrikere har vært gode å ha. Uttellingen kommer i form av VM-kamper på storskjerm og kanskje noen filmer i ny og ne.
Hjemmekinoen — Cino O´bello — har blitt svært populær blant kjennere på nettet. Den beste de har sett, mener mange. Noen forsøker til og med å få audiens via nettet.
— Tanken var å skape et helt rom — ikke en rendyrket kino. Mange kjøper bare et lerret og en projektor, og synes det holder, men jeg ville gjøre rommet 100 prosent gjennomført.
Og gjennomført er det. Når Lars trykker på fjernkontrollen — som for øvrig styrer all elektronikk i hele rommet — dempes lysene, og en himmel åpner seg. I taket glitrer både Karlsvogna og Cassiopeia og 800 stjerner, og James Bond er tettere på enn noen gang.

— Teknologi, følelse og sjel er det viktigste for skandinaver når de velger tv. Den må signalisere stolthet når det ikke er i bruk, og den må gi tilfredsstillelse når vi bruker den. Dessuten må tv-en flyte og integreres i interiøret i så stor grad som mulig, og materialet må være ekte, sier markedssjef i Samsung Skandinavia, Solvej Lee.
Hun har arbeidet med å integrere skandinaviske designtradisjoner i produktene til det koreanske elektronikkselskapet.
— Hvis man ser tilbake på skandinaviske designtradisjoner og designklassikere, er det et poeng at ting har en funksjon. Man legger ikke til unødvendige elementer. Vi har et strengere og mer modent forhold til design enn i mange andre land, også fordi vi tilbringer mye tid innendørs. I Italia ser vi for eksempel at tv-en har en mye mer dominerende plass som midtpunkt i stua enn den har i Skandinavia, sier Lee.

Kunstner Per Fronth har kanskje en av landets fiffigste TV-løsninger — til inspirasjon for dem som helst ikke vil se den store svarte flaten overhodet.
— Problemet med tv er at det er et altfor ensrettet medium — den sender bare i en retning — direkte ut til mottakeren. Den stjeler altfor stor plass i folks liv, fordi man organiserer hele livet etter den. I tillegg kjøper en tv-en ofte som et ekstra familiemedlem som aldri lytter til hva du har å si. Et nært og sterkt trusselbilde for Den gode samtalen, mener Fronth.
Som kreative mennesker har for vane å gjøre, løste Fronth problemet selv.
— For vår lille familie er det store kjøkkenet vårt definitive allrom. Stua brukes som en god nummer to — og vi bestemte oss tidlig for at dét rommet ikke skulle bli en altertavle for en firkant fra Korea. Derfor besluttet vi å bygge ut veggen med ti centimeter slik at vi kunne lage en frise i den og plassere medieapparatet, tidligere kjent som televisjonen, inn i veggen — det hele nøye planlagt for å henge opp et maleri på skinner som kan skyves fram og tilbake etter behov.
Dermed er tv-en i skjul bak et maleri signert den amerikanske kunstneren Rachel Bullock, en 30-årspresang fra kunstneren.
— Det skaper undring og glede hver dag. En seier for maleriet over TV-apparatet!

Et tv-museum. Det er dét garasjen til Jens Haftorn minner aller mest om. Mer presist kunne den vært et tv-, radio- og jukeboksmuseum. Så er det også det han drømmer om å få til en dag. Her er hundrevis av gamle apparater av alle slag stablet oppå hverandre. Enda mer står på lager og hos NRK, der Haftorn jobber som programinspektør. Han har mange, mange hundre apparater.
Et fjernsyn av åttitallsårgang har design av utelukkende naturlige materialer, og er signert designlegenden Philippe Starck.
— Den er kjøpt på E-bay. Jeg måtte bare ha den, sier Haftorn.
Det samme gjelder Barbie-tv-en han kjøpte i fjor. Den står i kjelleren. I selve huset er bare to tv-er. Én han fant forskriftsmessig kastet, som han kaller det, altså med fjernkontrollen teipet på. Og én han fikk kjøpt for 1500 kroner på 80-tallet en gang — en Coca-Cola-tv.
— Hvis man rev av etikettene på Cola-flaskene, fikk man kjøpe den for 1500 kroner når man hadde sendt inn mange nok. Ellers kostet den 4000 kroner i butikken.
— Så du sendte inn Cola-etiketter?
— Å, ja.

Det er kona som må godkjenne alt som skal inn — forståelig nok når de tre stuene i husets første etasje rommer to jukebokser, to tv-er og radioer i alle former og farger.
Men flatskjermen har ikke erobret hjemmet ennå, trass i at en 32 tommers bilderør-tv av den gamle sorten krever sin plass.
— De er jo ikke pene å se på, de nyere tv-ene. Jeg spør meg selv: Hvorfor har ingen laget en flatskjerm med gullramme, som man kan henge på veggen som et maleri? Den skulle jeg ha kjøpt!
sondag@dagbladet.no