Høstutstillingen: Under tittelen «Årets teiteste kunsteventyr» i Dagbladet lørdag tar kunstskribent Erlend Hammer til orde for å legge ned Høstutstillingen. Hammers analyse føyer seg inn i rekken av kritiske stemmer mot Høstutstillingens form og funksjon. Det er en velkommen debatt, men noen påstander kan ikke stå uimotsagt.

Norske Billedkunstnere (NBK) er en fagorganisasjon og ikke et middelalderlaug. Fortsatt er det slik at kunstnerne er en yrkesgruppe hvor både faglige, økonomiske og sosiale rettigheter skal ivaretas. Som for andre kunstnergrupper skilles det mellom amatør og profesjonell. Det er Høstutstillingen, som har fri og anonym innsendelsespraksis, som gir mulighet til å bli antatt som autodidakt. Både selvlærte og profesjonelle kunstnere kan stille ut på samme arena.

At Høstutstillingen er et monument, er en billedbruk som ikke fanger opp problemet. Monumenter er statisk og uforanderlig. Høstutstillingen innehar en symbolverdi som fortsatt er i bevegelse. Imidlertid er det ikke til å komme bort fra at Høstutstillingen er en institusjon med en lang tradisjon hvor historiens tyngde tynger.

Det er heller ikke riktig at det er debutanter og eldre kunstnere som ikke har klart å skape seg en karriere som søker til høstutstillingen. Her blander Hammer sammen begrepene kvalitet og aktualitet. Omdreiningshastigheten for hvor lenge du er aktuell på en kunstarena har økt betraktelig.

Kunstoffentligheten klarer bare å forholde seg til et lite knippe kunstnere om gangen. Den kunsten som lages utenfor den dagsaktuelle kunstoffentlighet er ikke dermed av dårligere kvalitet. Kunstoffentlighetene er variable over tid, og det skal de være. Det er rift om utstillingene og det er god politikk å støtte opp om et mangfold av utstillingssteder.

Hammers innlegg kan sammenfattes i at det er blitt en økende avstand mellom hva et profesjonelt kunstliv ønsker at Høstutstillingen skal være, og hva Høstutstillingen faktisk er. I dette ligger et paradoks som forteller om stor spredning i kunstens virkemåte.

At Høstutstillingen har evnen til å forene denne spredningen har vært dens styrke. Satt på spissen har det alltid vært slik at avantgarden har en tendens til å være utro mot sitt publikum og at en så publikumsvennlig utstilling av natur, vil støte fra seg kunstneriske uttrykk som nettopp kunne vært med på å styrke den.

NBK ønsker debatten velkommen, men tunga må holdes rett i munnen. Det er absolutt muligheter for at NBK og Høstutstillingens jury kan ta fastere grep omkring konseptet Høstutstillingen. Spørsmålet blir da: Hvordan bevare det beste ved en tradisjon, beholde kvaliteten, og samtidig være dagsaktuell? Og ikke minst, er dette motsetninger som ikke kan forenes?