ALBUM: Det er ikke godt å si om det er utførelsen eller ideen som er dårligst i dette tilfellet.

Vår feirede strengemester Carlos Santana har funnet ut at han skal gjøre ære på rockriffet og har samlet et knippe kjente og semikjente venner til å bidra på spleisefesten hvor gamle rockestjerner får nye klær.

Chris Cornell får æren av å starte ballet med Led Zeppelin-klassikeren «Whole Lotta Love».

Det låter ikke så aller verst, eller det vil si; Cornell har gjort langt verre ting som soloartist de siste årene.

Cornells fyldige soulrøst kler låten, Santana planker riffet og trommisen sparker i gang latinogrooven. Og der blir den værende gjennom «Sunshine of Your Love» og brorparten av det resterende materialet.

Stivbeint

Den kvasimoderne produksjonen får det til å låte stivt og kantete, innslagene hvor man tøyer strikken låter i beste fall bare smakløse.

Noen av oss husker kanskje norske Brothers lite flatterende versjon av AC/DCs «Back in Black».

For å si det slik: Carlos Santana og Nas' industrifunkmarinerte gale-Mathias-sirkus er på grensen til nihilisme.  Det tuter i blåsere, skurrer i grumsete gitarer og dugger av vovede koringer.

Det er i det hele lite formildende omstendigheter å spore her.

De fleste av tolkningene fremstår enten som grenseløst platt eller rene slakteorgier, i noen tilfeller bare komiske — hei «Smoke on the Water» og «Under the Bridge».

Dårlig konsultasjon

Det store spørsmålet blir uansett hvorfor?

«Guitar Heaven: The Greatest Guitar Classics of All Time» er nemlig kjemisk renset for alt som smaker av kunstnerisk hunger eller ambisjon.

Dette er like matnyttig som å spille gitar til stereoanlegget hjemme i stuen.

Om det er raske penger som er motivasjonen, må det da finnes uendelig mange bedre måter å finne fram til dem på.

Santana kan jo begynne med å finne seg et par nye rådgivere.