«Spionjegeren» og «Treholts overmann» ble han kalt. 88-åringen venter nå på å bli kontaktet av myndighetene for å fortelle sin versjon.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
TOFTE VENTET PÅ HAM: Dette bildet ble tatt like før arrestasjonen av Treholt 20. januar 1984 på Fornebu. Tjenestemenn fra POT og en rekke andre politifolk fra Oslo politidistrikt fulgte Treholt fra han forlot sin arbeidsplass i UD til han ankom avgangshallen. Tofte var den som sto for arrestasjonen. Foto: PST / SCANPIX / HANDOUT
MENTE TOFTE JAGET HAM SOM ET BYTTEDYR: Treholt har vært svært kritisk til etterforskningsleder Ørnulf Toftes håndtering av saken fra avhørene begynte i 1984. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET
DET OMSTRIDTE PENGEBEVISET: En tidligere POT-ansatt hevdet i forrige uke til Aftenposten at Ørnulf Tofte gikk i banken for å låne dollar til å lage dette pengebeviset. Foto: PST/under en Creative Commons-lisens
JOBBET I OVERVÅKNINGSTJENESTEN I 38 ÅR: Ørnulf Tofte begynte som spaner. Senere steg han i gradene, og ble helt sentral i etterforskningen av Treholt. Arkivfoto: Bjørn-Owe Holmberg
OVERVÅKET TREHOLT I HELSINKI: Treholt møtte KGB-offiser Genadij Titov første gang i 1971. Denne restauranten i Helsinki var åsted for et av deres mange møter. - De fikk med en gang øye på hverandre og gikk raskt imøte med hverandre, skrev Tofte om møtet. Foto: PST / SCANPIX / HANDOUT
SPANERE MED BARNEVOGN: Flere av bildene fra Helsinki ble tatt med et kamera som var montert i denne barnevognen. Foto: PST/under en Creative Commons-lisens
GOD STEMNING I WIEN: Treholt sammen med KGB-offiserene Titov og Lopatin i Wien august 1983. Toftes menn var på saken. Bildene er tatt fra en bil som var parkert på gaten utenfor restauranten. - Det ble et hjertelig møte, med gjensidig klapp på skulderen, skriver Ørnulf Tofte om møtet de overvåket. Foto: PST / SCANPIX / HANDOUT
MØTTE IRAKISK ETTERRETNINGSAGENT: Toftes menn fulgte med da Treholt møtte Rahdi Mohammed i Aten i 1983. Foto: PST/under en Creative Commons-lisens
Dette er kildene som hevder POT har jukset med pengebeviset i Treholtsaken:
• I Aftenposten har en anonym, tidligere POT-spaner sagt at «etterforskningslederen» sto bak forfalskningen av pengebeviset.
- En dag kom etterforskningslederen i Treholt-saken inn under lunsjen og sa at nå skulle han i banken og låne dollar for å ta bilde. Dette var etter at Treholt var arrestert, men før rettssaken, sa den tidligere spaneren til Aftenposten.
Årsaken skal ifølge spaneren være at «Vi var alle klar over at det ikke ble funnet særlig med penger som kunne knyttes til KGB i Treholts koffert. Dette snakket vi mye om, vi i Treholt-teamet.» Han oppgir at guttene på «teknisk» tok bildene av det falske beviset. Spaneren forteller mer om motivet for å forfalske beviset:
- Fordi vi ikke hadde bevis for spionasje. Husk, vi hadde spanet på Treholt siden 1980, og aldri, ikke en eneste gang, sett noe som kunne minne om overlevering av dokumenter til russerne. Vi hadde ingenting! Dessuten var dette en personlig sak for etterforskningslederen. Han var stolt over pågripelsen, og var redd for at Treholt skulle slippe unna.
Kilden har alt fortalt sin versjon av saken til myndighetene. Han forteller at rundt 30 ansatte jobbet med Treholtsaken, og sier de som forfalsket bildene ble presset til det av ledelsen. Han mener 10 - 15 av de ansatte på saken vet om forfalskningen.
• I tillegg kommer den tidligere POT-ansatte i den nye boka «Forfalskningen». Han forteller at bildebeviset er fingert, men han vil ikke stå fram med navn eller vitne om det han vet.
I boka jobber forfatterne ut fra disse opplysningene og kommer fram til at to navngitte POT-medarbeidere Arne Gunnar Solemsjø og Leif Karsten Hansen var ansvarlig for ransakingen av Treholts hjem. Det oppgis at det var de som forfalsket pengebeviset, på oppdrag fra ledelsen. De to underskrev ransakingsrapportene som hevdes å være forfalsket (skrevet i ettertid), samt at ransakingsordrene var underskrevet av overvåkningssjef Jostein Erstad. Også denne hevdes i boka å være forfalsket.
Hansen ( i dag 72) avviser jusk med pengebeviset. Solemsjø sier også at han står 100 prosent ved forklaringen han ga den gang.
Solemsjø og Hansen forklarte seg i rettsaken mot Treholt, de fortalte at de foretok ransakingen av Treholts leilighet og tok bildene av pengebeviset.
Denne kilden er en annen enn Aftenpostens kilde. Han hevder at bildene av pengebeviset aldri var blitt tatt i Treholts leilighet, men derimot på politihuset på Grønland etter at Treholt ble arrestert i januar 1984.
Teiprester på kofferten og parkett i Treholts leilighet bygger under påstanden.
- En dag kom etterforskningslederen i Treholt-saken inn under lunsjen og sa at nå skulle han i banken og låne dollar for å ta bilde. Dette var etter at Treholt var arrestert, men før rettssaken, sa den tidligere spaneren til Aftenposten.
Årsaken skal ifølge spaneren være at «Vi var alle klar over at det ikke ble funnet særlig med penger som kunne knyttes til KGB i Treholts koffert. Dette snakket vi mye om, vi i Treholt-teamet.» Han oppgir at guttene på «teknisk» tok bildene av det falske beviset. Spaneren forteller mer om motivet for å forfalske beviset:
- Fordi vi ikke hadde bevis for spionasje. Husk, vi hadde spanet på Treholt siden 1980, og aldri, ikke en eneste gang, sett noe som kunne minne om overlevering av dokumenter til russerne. Vi hadde ingenting! Dessuten var dette en personlig sak for etterforskningslederen. Han var stolt over pågripelsen, og var redd for at Treholt skulle slippe unna.
Kilden har alt fortalt sin versjon av saken til myndighetene. Han forteller at rundt 30 ansatte jobbet med Treholtsaken, og sier de som forfalsket bildene ble presset til det av ledelsen. Han mener 10 - 15 av de ansatte på saken vet om forfalskningen.
• I tillegg kommer den tidligere POT-ansatte i den nye boka «Forfalskningen». Han forteller at bildebeviset er fingert, men han vil ikke stå fram med navn eller vitne om det han vet.
I boka jobber forfatterne ut fra disse opplysningene og kommer fram til at to navngitte POT-medarbeidere Arne Gunnar Solemsjø og Leif Karsten Hansen var ansvarlig for ransakingen av Treholts hjem. Det oppgis at det var de som forfalsket pengebeviset, på oppdrag fra ledelsen. De to underskrev ransakingsrapportene som hevdes å være forfalsket (skrevet i ettertid), samt at ransakingsordrene var underskrevet av overvåkningssjef Jostein Erstad. Også denne hevdes i boka å være forfalsket.
Hansen ( i dag 72) avviser jusk med pengebeviset. Solemsjø sier også at han står 100 prosent ved forklaringen han ga den gang.
Solemsjø og Hansen forklarte seg i rettsaken mot Treholt, de fortalte at de foretok ransakingen av Treholts leilighet og tok bildene av pengebeviset.
Denne kilden er en annen enn Aftenpostens kilde. Han hevder at bildene av pengebeviset aldri var blitt tatt i Treholts leilighet, men derimot på politihuset på Grønland etter at Treholt ble arrestert i januar 1984.
Teiprester på kofferten og parkett i Treholts leilighet bygger under påstanden.
SIER TOFTE STYRTE: Jostein Erstad var toppsjef i POT fra 1982 til 1990. Han er i dag 88-år. Foto: Inge Gjellesvik / NTB / Scanpix
• Les også: Dette er pengebeviset
- DET ER ET NØDVENDIG ARBEIDE for å bevare demokratiet jeg har deltatt i, skrev politiinspektør Ørnulf Tofte på sin siste dag på jobben for Overvåkningspolitiet. Året var 1987. Tofte, mannen som arresterte Treholt, politiinspektøren som siden 1949 hadde stått sentralt i POT, skulle pensjonere seg.
Tofte har siden tilbrakt pensjonisttilværelsen delvis i Málaga i Spania. I dag bor han i en blokkleilighet på Østerås i Bærum.
- Var det et arbeid for å sikre demokratiet?
- Ja, det vil jeg absolutt holde fast på. Jeg vil i grunnen ikke si mer nå, men heller vente litt å se før jeg sier noe mer. Jeg skal jo sikkert stå fram for visse kommisjoner, og da skal jeg stå med rak rygg, sier Ørnulf Tofte.
- Har du blitt kontaktet av myndighetene?
- Nei, jeg har ikke hørt et ord ennå, sier den tidligere etterforskningslederen som arresterte Arne Treholt på Fornebu 20. januar 1984 med følgende ord:
«Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss».
- Selve pågripelsen skjedde uten dramatikk. Treholt var rolig og sa ikke et ord. Vi brukte ikke håndjern eller noen form for makt. Han ble transportert ut en sidedør og rett inn i en ventende bil og kjørt til Politihuset, skrev Tofte etterpå om arrestasjonen.
Etterpå ble det mer dramatisk, da Tofte ledet det første avhøret. Treholt, som først forklarte at han var på vei til en dame, kastet opp da han fikk forelagt overvåkningsbildene av ham og KGB. Han kom med en rekke innrømmelser som han senere trakk. Han forklarte at han hadde fått et «tilståelsessyndrom.»
DEN I DAG 88-ÅR GAMLE Oslo-mannen var sjef for kontra-etterretningstjenesten og direkte underlagt sjefen for POT. Han nøler ikke når Dagbladet snakker med ham, han har en krystallklar stemme som får ham til å høres atskillig yngre ut enn han er.
- Ja, jeg er 88 år ung, humrer Tofte, den tidligere aktive idrettsmannen som selv mente han var for høy til å være spaner. Med sine 187 centimeter stakk han seg ut i mengden.
I dag vil han ikke stille opp på noe bilde.
- Nei, jeg var ung og pen den gang, dere får bruke de gamle bildene, sier Tofte.
HAN ER VANT TIL å holde ting hemmelig. Hans egne barn fikk ikke vite at han jobbet i Overvåkningstjenesten før de var i 20-årene. Også overfor sin egen kone måtte han holde mye hemmelig.
I boka «Spaneren» (1987) beskriver Tofte hva jobben kostet ham og familien:
- Jeg lar tankene gå tilbake til den tiden og funderer på om innsatsen alltid var god nok. Om jeg kunne ha gjort ting annerledes. Om arbeidet gikk ut over mine barns oppdragelse. Om de mange søvnløse netter min kjære frue gjennomlevet var verdt innsatsen, spør Tofte.
Han lander på at det var verdt det - for demokratiet.
NÅ ER TOFTE UNDER press. De nye beskyldningene om forfalskning av pengebeviset i Treholtsaken rettes mot overvåkningsledelsen samt to navngitte ansatte.
Og overvåkningsledelsen i Treholtsaken, det var Tofte det. Den ene POT-kilden i saken sier det var Tofte som gikk i banken for å få ut dollar for å oppkonstruere det såkalte pengebeviset i Treholtsaken.
Sjefen hans, daværende POT-topp Jostein Erstad (også 88) svarte slik da Aftenposten snakket med ham nylig om Treholtsaken:
- Det var Tofte som drev det hele. Det er han som eventuelt vet hva slags materiale som finnes, sa Erstad.
Toftes har tidligere uttalt seg til NTB hvor han også benektet kategorisk at han skal ha tuklet med bevisene i saken.
TOFTE VAR SENTRAL i oppbyningen av Overvåkningstjenesten etter krigen fra han gikk inn i etaten i 1949.
Det var Tofte, mannen som ble sparket av tyskerne og måtte rømme til Sverige under krigen, som spanet på kommunisten Asbjørn Sunde («Osvald») og senere pågrep ham. Osvald fikk åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen.
Tofte sto også for arrestasjonen av spionen Gunvor Galtung Haavik, som døde i fengselet. Han har fått tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
I BOKA «SPANEREN» fra 1987 forteller Tofte om sin mangeårige spionkarriere. Den brakte Tofte i nærheten av en tiltale for brudd på taushetsløftet. Riksadvokaten mente han hadde avslørt for mye da han fortalte om at Norge sendte spanere til Finland, men saken ble til slutt henlagt.
Tofte forteller her blant annet fra sine første 15 årene av karrieren på gateplan hvor han skygget mistenkte. Det var mye venting og frysing på gatehjørner.
Da Treholtsaken kom opp var han leder og ikke spaner lenger, og satt mest på kontoret i Oslo. Men han hadde bra folk, forteller han.
- Jeg var i den heldige situasjonen at jeg ikke behøvde å tenke på hvem som var best egnet. Alle var like gode, skriver Tofte i boka.
Og spanerne hans opplevde som før mye venting, akkurat som Titov, som ventet på Treholt.
- Men det er slikt som hender i spionenes verden, mye ventetid og møter som blir utsatt, skriver Tofte om de to første spaningene på KGBs Titov i Helsinki, da ingen Treholt dukket opp.
De fikk til slutt napp, skriver Tofte videre:
- Lørdag 14. mai klokken 1745 ble Gennadij Titov sett i parken. Han satt på en benk i nærheten av restaurant Mestari Tally. Et par minutter før klokken 1800 gikk han bort på en parkeringsplass og stilte seg mellom noen biler, mens han kikket rundt i området. Klokken 1806 kom Arne Treholt i drosje til parken, og Titov kom frem bak bilen.
Gleden var nok stor blant spionjegerne, Tofte skriver at møtet varte i tre og en halv time. 17. mai 1983 ble så Treholts leilighet ransaket i dypeste hemmelighet.
Fra denne ransakingen kommer det første pengebeviset, men Tofte omtaler det ikke. Han skriver bare at de fant hans syvende sans og at de her fikk datoen for neste spionmøte i Wien, som POT også overvåket. Derfra er rapporten utførlig, og Tofte avslutter:
- Det var ingen tvil, enda en gang hadde mine spanere gjort en førsteklasses jobb.
I TIDEN RUNDT Treholt-arrestasjonen ble Tofte ofte fremstilt som en helt og Treholts overmann. I denne tiden snakket han en del med mediene:
- Vi måtte være bombesikre før vi aksjonerte. Vi måtte for all del ikke gjøre noen urett. For oss var det et nervepress inntil vi fikk avgjørende bevis mot ham. Jeg innrømmer at det var en hard tid. Personlig begynte jeg å røyke igjen efter å ha holdt opp i 15 år, sa Tofte til Aftenposten uka etter pågripelsen i 1984.
Han sluttet ikke å drive politikk selv om saken var i boks. Tofte fikk understreket at årsaken til at Treholtsaken ble løst var at POT fikk ekstra ressurser av justisminister Røkke, samt at russerne undervurderte hvor dyktige POT var.
Tofte fortalte om den vanskelige jobben.
- To forhold må kunne bevises før en arrestasjon kan skje: Vi må kunne konstatere en kontakt mellom den mistenkte og en eventuell representant for en utenlandsk makt og vi må finne ut om det blir overlevert gradert materiale, og i tilfelle hva slags materiale, sa Tofte.
På spørsmål om telefonavlytting svarte han:
- Det er en kjensgjerning at vi benytter telefonavlytting under efterforskningen av spionsaker, men det er ikke noe vi kan sette i gang på egen hånd. Vi må levere en begjæring til forhørsretten og den må være vel begrunnet for at vi får rettens kjennelse til avlytting (...) Skulle overvåkningspolitiet drive avlytting i den utstrekning enkelte innbiller seg, måtte vi ha en enorm avdeling, sa Tofte.
FOR SELV OM AVISENE fremstilte ham som spionhelt, fikk Tofte allerede den gang mange kritiske spørsmål.
I et brev smuglet ut fra Drammen Kretsfengsel av Kari Storækre skrev Arne Treholt at «Tofte skrek som et vondt dyr da han ikke fikk meg til å innrømme det han ønsket.» Treholt anklaget Tofte for å bruke trusler og lokkemidler under avhørene.
I boka «Alene» skriver Treholt om en hovedperson «E» som er bygget på Tofte, en mann som jager ham som et bytte dag og natt.
- Det har aldri vært nødvendig for oss å gå utover reglene i arbeidet med Treholt-saken, sa Tofte til Dagbladet, som ikke utdypet mer, fordi Toftes forklaring i Treholt-rettssaken gikk for lukkede dører.
ALLEREDE I 1987 kom de første formelle anklagene mot Tofte i et prosesskriv fra Arne Treholts advokat Arne Haugestad. De begjærte saken gjenopptatt og påsto her at Tofte hadde vitnet falskt i lagmannsrettens behandling av Treholt-saken. Det dreide seg om at Tofte skal ha fortiet at Treholt skulle bli elev ved Forsvarets høyskole, noe han visste på grunn av telefonavlytting.
De nådde ikke fram med saken.
Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.
sykehus
- DET ER ET NØDVENDIG ARBEIDE for å bevare demokratiet jeg har deltatt i, skrev politiinspektør Ørnulf Tofte på sin siste dag på jobben for Overvåkningspolitiet. Året var 1987. Tofte, mannen som arresterte Treholt, politiinspektøren som siden 1949 hadde stått sentralt i POT, skulle pensjonere seg.
Tofte har siden tilbrakt pensjonisttilværelsen delvis i Málaga i Spania. I dag bor han i en blokkleilighet på Østerås i Bærum.
- Var det et arbeid for å sikre demokratiet?
- Ja, det vil jeg absolutt holde fast på. Jeg vil i grunnen ikke si mer nå, men heller vente litt å se før jeg sier noe mer. Jeg skal jo sikkert stå fram for visse kommisjoner, og da skal jeg stå med rak rygg, sier Ørnulf Tofte.
- Har du blitt kontaktet av myndighetene?
- Nei, jeg har ikke hørt et ord ennå, sier den tidligere etterforskningslederen som arresterte Arne Treholt på Fornebu 20. januar 1984 med følgende ord:
«Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss».
- Selve pågripelsen skjedde uten dramatikk. Treholt var rolig og sa ikke et ord. Vi brukte ikke håndjern eller noen form for makt. Han ble transportert ut en sidedør og rett inn i en ventende bil og kjørt til Politihuset, skrev Tofte etterpå om arrestasjonen.
Etterpå ble det mer dramatisk, da Tofte ledet det første avhøret. Treholt, som først forklarte at han var på vei til en dame, kastet opp da han fikk forelagt overvåkningsbildene av ham og KGB. Han kom med en rekke innrømmelser som han senere trakk. Han forklarte at han hadde fått et «tilståelsessyndrom.»
DEN I DAG 88-ÅR GAMLE Oslo-mannen var sjef for kontra-etterretningstjenesten og direkte underlagt sjefen for POT. Han nøler ikke når Dagbladet snakker med ham, han har en krystallklar stemme som får ham til å høres atskillig yngre ut enn han er.
- Ja, jeg er 88 år ung, humrer Tofte, den tidligere aktive idrettsmannen som selv mente han var for høy til å være spaner. Med sine 187 centimeter stakk han seg ut i mengden.
I dag vil han ikke stille opp på noe bilde.
- Nei, jeg var ung og pen den gang, dere får bruke de gamle bildene, sier Tofte.
HAN ER VANT TIL å holde ting hemmelig. Hans egne barn fikk ikke vite at han jobbet i Overvåkningstjenesten før de var i 20-årene. Også overfor sin egen kone måtte han holde mye hemmelig.
I boka «Spaneren» (1987) beskriver Tofte hva jobben kostet ham og familien:
- Jeg lar tankene gå tilbake til den tiden og funderer på om innsatsen alltid var god nok. Om jeg kunne ha gjort ting annerledes. Om arbeidet gikk ut over mine barns oppdragelse. Om de mange søvnløse netter min kjære frue gjennomlevet var verdt innsatsen, spør Tofte.
Han lander på at det var verdt det - for demokratiet.
NÅ ER TOFTE UNDER press. De nye beskyldningene om forfalskning av pengebeviset i Treholtsaken rettes mot overvåkningsledelsen samt to navngitte ansatte.
Og overvåkningsledelsen i Treholtsaken, det var Tofte det. Den ene POT-kilden i saken sier det var Tofte som gikk i banken for å få ut dollar for å oppkonstruere det såkalte pengebeviset i Treholtsaken.
Sjefen hans, daværende POT-topp Jostein Erstad (også 88) svarte slik da Aftenposten snakket med ham nylig om Treholtsaken:
- Det var Tofte som drev det hele. Det er han som eventuelt vet hva slags materiale som finnes, sa Erstad.
Toftes har tidligere uttalt seg til NTB hvor han også benektet kategorisk at han skal ha tuklet med bevisene i saken.
— Dette er usanne og hårreisende påstander som i beste fall er fremsatt mot bedre vitende. Jeg er trygg på at myndighetene gjør en grundig etterforskning av saken, og at de kommer med uttalelser i nærmeste framtid, sier Ørnulf Tofte.
TOFTE VAR SENTRAL i oppbyningen av Overvåkningstjenesten etter krigen fra han gikk inn i etaten i 1949.
Det var Tofte, mannen som ble sparket av tyskerne og måtte rømme til Sverige under krigen, som spanet på kommunisten Asbjørn Sunde («Osvald») og senere pågrep ham. Osvald fikk åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen.
Tofte sto også for arrestasjonen av spionen Gunvor Galtung Haavik, som døde i fengselet. Han har fått tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
I BOKA «SPANEREN» fra 1987 forteller Tofte om sin mangeårige spionkarriere. Den brakte Tofte i nærheten av en tiltale for brudd på taushetsløftet. Riksadvokaten mente han hadde avslørt for mye da han fortalte om at Norge sendte spanere til Finland, men saken ble til slutt henlagt.
Tofte forteller her blant annet fra sine første 15 årene av karrieren på gateplan hvor han skygget mistenkte. Det var mye venting og frysing på gatehjørner.
Da Treholtsaken kom opp var han leder og ikke spaner lenger, og satt mest på kontoret i Oslo. Men han hadde bra folk, forteller han.
- Jeg var i den heldige situasjonen at jeg ikke behøvde å tenke på hvem som var best egnet. Alle var like gode, skriver Tofte i boka.
Og spanerne hans opplevde som før mye venting, akkurat som Titov, som ventet på Treholt.
- Men det er slikt som hender i spionenes verden, mye ventetid og møter som blir utsatt, skriver Tofte om de to første spaningene på KGBs Titov i Helsinki, da ingen Treholt dukket opp.
De fikk til slutt napp, skriver Tofte videre:
- Lørdag 14. mai klokken 1745 ble Gennadij Titov sett i parken. Han satt på en benk i nærheten av restaurant Mestari Tally. Et par minutter før klokken 1800 gikk han bort på en parkeringsplass og stilte seg mellom noen biler, mens han kikket rundt i området. Klokken 1806 kom Arne Treholt i drosje til parken, og Titov kom frem bak bilen.
Gleden var nok stor blant spionjegerne, Tofte skriver at møtet varte i tre og en halv time. 17. mai 1983 ble så Treholts leilighet ransaket i dypeste hemmelighet.
Fra denne ransakingen kommer det første pengebeviset, men Tofte omtaler det ikke. Han skriver bare at de fant hans syvende sans og at de her fikk datoen for neste spionmøte i Wien, som POT også overvåket. Derfra er rapporten utførlig, og Tofte avslutter:
- Det var ingen tvil, enda en gang hadde mine spanere gjort en førsteklasses jobb.
I TIDEN RUNDT Treholt-arrestasjonen ble Tofte ofte fremstilt som en helt og Treholts overmann. I denne tiden snakket han en del med mediene:
- Vi måtte være bombesikre før vi aksjonerte. Vi måtte for all del ikke gjøre noen urett. For oss var det et nervepress inntil vi fikk avgjørende bevis mot ham. Jeg innrømmer at det var en hard tid. Personlig begynte jeg å røyke igjen efter å ha holdt opp i 15 år, sa Tofte til Aftenposten uka etter pågripelsen i 1984.
Han sluttet ikke å drive politikk selv om saken var i boks. Tofte fikk understreket at årsaken til at Treholtsaken ble løst var at POT fikk ekstra ressurser av justisminister Røkke, samt at russerne undervurderte hvor dyktige POT var.
Tofte fortalte om den vanskelige jobben.
- To forhold må kunne bevises før en arrestasjon kan skje: Vi må kunne konstatere en kontakt mellom den mistenkte og en eventuell representant for en utenlandsk makt og vi må finne ut om det blir overlevert gradert materiale, og i tilfelle hva slags materiale, sa Tofte.
På spørsmål om telefonavlytting svarte han:
- Det er en kjensgjerning at vi benytter telefonavlytting under efterforskningen av spionsaker, men det er ikke noe vi kan sette i gang på egen hånd. Vi må levere en begjæring til forhørsretten og den må være vel begrunnet for at vi får rettens kjennelse til avlytting (...) Skulle overvåkningspolitiet drive avlytting i den utstrekning enkelte innbiller seg, måtte vi ha en enorm avdeling, sa Tofte.
FOR SELV OM AVISENE fremstilte ham som spionhelt, fikk Tofte allerede den gang mange kritiske spørsmål.
I et brev smuglet ut fra Drammen Kretsfengsel av Kari Storækre skrev Arne Treholt at «Tofte skrek som et vondt dyr da han ikke fikk meg til å innrømme det han ønsket.» Treholt anklaget Tofte for å bruke trusler og lokkemidler under avhørene.
I boka «Alene» skriver Treholt om en hovedperson «E» som er bygget på Tofte, en mann som jager ham som et bytte dag og natt.
- Det har aldri vært nødvendig for oss å gå utover reglene i arbeidet med Treholt-saken, sa Tofte til Dagbladet, som ikke utdypet mer, fordi Toftes forklaring i Treholt-rettssaken gikk for lukkede dører.
ALLEREDE I 1987 kom de første formelle anklagene mot Tofte i et prosesskriv fra Arne Treholts advokat Arne Haugestad. De begjærte saken gjenopptatt og påsto her at Tofte hadde vitnet falskt i lagmannsrettens behandling av Treholt-saken. Det dreide seg om at Tofte skal ha fortiet at Treholt skulle bli elev ved Forsvarets høyskole, noe han visste på grunn av telefonavlytting.
De nådde ikke fram med saken.
Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.
sykehus
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen