INNLEGG:

Så er høsten her igjen, og et nytt skoleår står for tur.

Min eldste datter på 11 år avsluttet sitt skoleår i femte, og fortsetter nå i sjette med å møte sin hverdag med ord som «hore», «fitte», «så stygg du er», «kjip du er» og så videre. Hun er ikke alene om dette i klassen sin, og det
er guttene som står for denne språkbruken mot jentene
i klassen.
Det rare er at i stedet for at jentene går sammen, så stiller de seg sammen med guttene mot den det måtte gå ut over (de er vel glade de ikke selv er i sentrum for hetsingen).

Jeg kjenner som kvinne og mor at jeg raser innvendig. Jeg har lyst til å møte opp i klassen for å rase og skrike. Jeg sier til min datter at slik ordbruk skal hun ikke finne seg i. Og at hun skal stå opp mot det og si fra. Noe hun også gjør, men til tider avstår hun fra å gjøre det, siden det føles ensomt å stå alene mot en gjeng.

Jeg tok opp problemet med kontaktlærer like før skoleferien startet i år, og det var ingen nyhet for henne. Flere foreldre hadde vært i kontakt. Og det var de samme guttene som sto i spissen, men som ofte dro andre med seg. Kontaktlærer hadde tatt det opp med de berørte foreldrene, men det skjedde ingen bedring.

Foreldrene til disse barna møter ofte ikke opp på foreldremøter, så det er vanskelig å få til noen dialog.
I ren frustrasjon har man lyst til å ta et hjemmebesøk. Men hvem vet om det vil hjelpe?

Jeg tenker som yrkesutøver selv at skulle jeg hatt en slik arbeidshverdag og bli møtt med ukvemsord, hadde det blitt andre boller. Fagforening, sjefer og involverte hadde blitt innkalt til oppvaskmøte. Vi har i arbeidslivet lover som skal beskytte oss mot slikt.

Men barn skal altså måtte finne seg i en slik hverdag, dag etter dag. Jeg er redd det gjør noe med barnets selvfølelse og selvrespekt.

Men hva gjør man?

Hilsen frustrert og sinna mamma.

JESPER JUUL SVARER:

Hver gang jeg holder foredrag eller workshops for foreldre - uansett hvor det er i Europa - er det alltid en eller to foreldre som oppsøker meg i pausene og gråter de samme tårene som du gjør i brevet ditt. Det verste er nesten at disse foreldrene ikke vil snakke om det mens andre foreldre er til stede. Det er nesten som om barnas sosiale skam smitter over på foreldrene.

Dette peker selvfølgelig på mange skoleansattes automatiske unnskyldning: «Sånn er unger». Det er uten tvil ett av de grepene lærere og skoleledere bruker for å fortrenge et alvorlig arbeidsmiljøproblem. Et tilsvarende problem eksisterer også i en del lærergrupper, og på alle andre typer voksenarbeidsplasser.

Voksne er bare dyktigere til å kamuflere sin uanstendige oppførsel. Voksne har også en viss lovbeskyttelse, som riktignok ikke forebygger, men i det minste tilbyr en slags rettferdighet til ofrene.

Sånn er det ikke for skoleelever. Når det gjelder kvaliteten på ledelse, psykisk og fysisk arbeidsmiljø og undervisningsmidler, er barn rettsløse. De har to ting: Rett til å motta undervisning, og plikt til å møte opp på skolen uansett hva de ellers blir utsatt for.

Det er en interessant måte å introdusere barn til livet i et demokratisk rettssamfunn på. Både politikere og skoleansatte gjennomfører dette helt rått og kynisk. De slipper fra det, blant annet fordi berørte barn og foreldre skammer seg, fordi angsten for skolen stikker dypt når man ikke klarer seg så bra.

Mobbesakene fra LO og universitetet de siste åra blir rene barnematen i forhold til hva noen barn må leve med i mer enn ti år.

Disse barna og foreldrene trenger en stemme. Lærere har bruk for en helt annen kompetanse enn de fleste antimobbing-programmene tilbyr. Ikke tro noe annet:
Mange lærere skammer seg også når de daglig blir konfrontert med sin egen utilstrekkelighet så fort noen smågutter stiller opp og spiller Tarzan, eller et par småjenter driver med undergravende virksomhet. Derfor lytter de vennlig til foreldre som deg, mens de gjør det samme som sist uke og siste år, nemlig ingenting!

Siden skolen møter problemet til din datter på en så passiv måte, er det bare én ting å gjøre: Mobilisere de andre foreldrene. Ikke på den vanlige, lite konstruktive måten, der foreldrene til «de skyldige» får en henstilling om å få ungene til å oppføre seg skikkelig. Det forverrer som regel problemet, fordi ungene hevner seg dagen etterpå. Disse foreldrene forsvarer også som regel avkommet. Dette forsvaret består som oftest i et angrep på de berørte barna og deres foreldre.

Dermed er alle i den situasjonen at ungene har satt standarden og definerer kulturen. Det tjener ingen av partene på.

Hvis en mobilisering av andre foreldre skal være fruktbar - og det er den ofte - krever det at læreren erkjenner at de har et ledelsesproblem. (Dermed har skolesjefen også et ledelsesproblem).

Det må aldri handle om skyld. Ingen av partene er skyldige, men lærere og foreldre er ansvarlige for å skape et best mulig klima i klassen. Det gjør man ikke gjennom belæring av ungene. I tillegg kreves det at en erfaren utenforstående, som en skolepsykolog, leder endringsprosessen.

Det kan virke som om det er et stort apparat å sette i gang, men det hjelper som sagt ofte. Jeg har faktisk opplevd at barna til de foreldrene som aldri kommer har tvunget foreldrene til å møte opp og delta. Barn og voksne har det til felles at de aldri reagerer konstruktivt på belæring, kritikk og fordeling av skyld. Derimot blir det bedre om tilliten til de som har ansvaret blir gjenopprettet.

Vi snakker altså ikke om å pakke ungene inn i vatt og bomull og få omsorgspanikk hver gang noe gjør vondt. Uten smertelige personlige og sosiale erfaringer skjer det ingen modning, verken sosialt eller moralsk. Vi snakker om at denne modningsprosessen krever kompetent og autoritativ ledelse.

I mellomtida synes jeg alt tyder på at du tar fint hånd om datteren din. Hver gang hun kommer hjem og er blitt kalt det ene eller andre, må du snakke med henne om at det bare er sånt en eller to gutter mener, og spørre henne om hva hun selv synes hun er.

Du kan gi henne følgende svar til guttene, med vennlig hilsen fra meg:

«Sånn snakker bare gutter som kjenner seg bitte små. Du må gjerne være større enn meg hvis du føler deg stor nok».

Det fungerer bare om hun har en viss humor, og kan se trollet direkte i øynene. •