- Vi var en veldig splittet gruppe til slutt, sier Phil Collins.

Han snakker om den nylig spilte EM-kvalifiseringskampen i fotball mellom Sveits og England. Han så den i huset sitt ved bredden av Genève-sjøen i Sveits, sammen med sine sønner på fem og ni år, som han deler samværsretten til med sin sveitsiske ekskone. Femåringen heiet på Sveits, forteller han, mens niåringen heiet på England, og Phil Collins selv, som altså er født og oppvokst i

England, men har bodd i Sveits de siste 15 åra, sannelig ikke helt visste hvem han skulle holde med.

- Mot alle andre lag ville jeg heiet på Sveits. Jeg er lysten på å se dem gjøre det bra, ikke minst fordi jeg elsker å bo i dette landet. Samtidig vil jeg jo at England skal gjøre det godt - og dessuten hadde jeg veddet på at de ville vinne 2- 1.

Kampen, som ble spilt tidligere denne måneden, dagen før intervjuet vårt, endte til slutt 3- 1 til England.

- Men det er vanskelig å velge mellom to lag, fortsetter han.

- Jeg burde jo komme ut med England på topp, men så er det en faktor til: Du vet, jeg heier jo alltid på
underdogen.

Dette kan, med fare for å overanalysere, skyldes at Phil Collins ser på seg selv som en underdog. Det fins det i alle fall flere argumenter for at han gjør. Ett er at hans mest kjente sang heter «Against All Odds». Et annet

er at han, som hans mangeårige manager Jaquelyne Lendvilain sier, «først og fremst er en trommeslager».

Som soloartist har Phil Collins solgt mer enn 100 millioner album, som Genesis-bandmedlem 150 millioner, som låtskriver har han vunnet sju Grammy-priser og én Oscar, og som skuespiller - han gikk på dramaskole i oppveksten - har han figurert i både en teateroppsetning av «Oliver Twist» i West End i London, Steven Spielberg-filmen «Hook», tv-serien «Miami Vice» og Playstation-spillet «Grand Theft Auto».

Men det var trommeslager han skulle bli, helt siden han som treåring fikk et leketrommesett til jul - og i alle fall da han to år seinere fikk en modelltogbane, som han byttet inn i et ordentlig trommesett. På omslaget til hans siste album, «Going Back», som kom ut tidligere denne måneden, er han avbildet som 12-åring, med skinnslips, pomadelugg og trommestikker i hendene. Han ser ikke ut som en fyr Mariah Carey vil komme til å covre med det første.

- Jeg var dødsseriøs på det tidspunktet, sier Phil Collins.

- Det var dette jeg skulle bli og være hele livet. Jeg visste det. Jeg hadde planlagt livet mitt. Jeg skulle komme meg inn i et band, hvis jeg var heldig nok. Og så, i tretti- og førtiåra mine, ville jeg spille i et storband eller et danseband. Og da jeg ble eldre enn det igjen, ville jeg sannsynligvis være å finne i en orkestergrav. Det var det jeg tenkte. Jeg skulle bare spille. Å bli popstjerne eller så mye som en suksessfull musiker, var ikke noe jeg tenkte på.

Det er heller ikke noe det ser ut som om han tenker på i dag. I olabukse, kordskjorte og med kortklipt hår - bare konturen er igjen av hans karakteristiske miniatyrlugg - sitter han nedsunket i en lenestol på et hotellrom i Nyon, et sted man, ifølge Phil Collins, «ikke bosetter seg for nattelivet sin skyld», noe som er «helt kult for meg». Nyon er en liten badeby utenfor Genève, mest kjent som sete for UEFA, den europeiske fotballorganisasjonen. Han peker ut administrasjonsbygningen deres fra hotellvinduet.

- Men du vet, de er vanskelige å jobbe med, sier han.

- For låtskrivere, i alle fall. Kanskje ikke for fotballspillere.

For noen år siden ble han spurt av daværende UEFA-president Lennart Johansson om å lage den offisielle sangen til EM i 2004 i Portugal. Det virket som et logisk og trygt valg - det er få yrkesgrupper Phil Collins historisk sett står sterkere hos enn fotballspillere,

Liverpools Steven Gerrard havnet i 2008 i en barkrangel som skal ha blitt utløst av at DJ-en ikke ville sette på musikken hans - men ikke for arrangørnasjonen, som ønsket seg en mer «lokal» artist, og derfor motkommanderte UEFA ved å bestille et verk fra
kanadisk-portugisiske Nelly Furtado.

Det var siste gang Phil Collins skrev en sang. Det er nå åtte år siden hans siste soloalbum, «Testify», som ifølge Dagbladets anmelder Anders Grønneberg besto av «tannløs voksenpop og melodifattigdom pakket inn i kalkulerte synthlyder og kvasisofistikerte stemninger». (Hans nye album består uavkortet av gamle Motown-sanger. «Til dere fire-fem som har ventet på at Collins skulle spille inn et helt album med Motown-gull:
Gratulerer med dagen», skrev VG.)

For tre år siden strakk han seg til å bli med på en gjenforeningsturné med Genesis, progrockbandet han ble innlemmet i som 19-åring. Han begynte som trommeslager, men da frontfigur Peter Gabriel sluttet, og bandet, etter å ha testet over 400 kandidater - og tilbudt jobben til Jahn Teigen, som takket nei - fortsatt ikke fant en egnet vokalist, rykket Collins fram på scenen.

- Forferdelig mye i livet handler om å være på rett sted til rett tid. Eller rett sted til feil tid, sier han tørt.

Gjenforeningen sommeren 2007 - som samlet Collins, Mike Rutherford og Tony Banks, ikke Peter Gabriel, som trakk seg i siste liten - resulterte både i en DVD-utgivelse og i at den amerikanske kaffekjeden Starbucks trykte opp en egen best of-cd med Genesis for salg i sine filialer. Men da Rutherford og Banks begynte å snakke om å forlenge turneen og produsere nytt låtmateriale, var Phil Collins urokkelig.

- Gjenforeningen gikk fantastisk bra. Mange ville se oss. Mange var imponert over hvor bra vi var, mange hadde glemt hvor bra vi var. Så da var det en tendens bak scenen til å si: «La oss dra til Australia også!», minnes han.

- Og da sa jeg «nei». Jeg gjorde det. Det var stor moro, jeg elsket å turnere med dem igjen, men jeg er bare genuint i ferd med å...stoppe. Jeg vil ikke vite at jeg må være i Paris i morgen. Jeg har gjort det hele livet.
Jeg vil ikke gjøre det mer. Vær så snill.

- Og så har du uansett skadet armen din?

- Ja. Vel, jeg skadet den ikke, noe skjedde med den under turneen. En nerve et sted i nakkevirvelen min har lekt med hendene mine, slik at jeg ikke kan spille trommer lenger. I øyeblikket. Jeg mener, jeg har hatt en operasjon, så kanskje vil det skje noe om seks måneder. Jeg er blitt bedt om å være tålmodig. Men jeg vet hvordan det føles, og jeg tror ikke jeg vil spille trommer igjen slik jeg en gang gjorde. Men det er okei. Det er enda en grunn til ikke å gjøre noen ting musikalsk.

- Hvorfor er det okei? Det er jo trommeslager du først og fremst er, er det ikke?

- Det er det jeg gjør, hva jeg gjorde, hvem jeg er. Men av aktivitetene som blir påvirket av denne hånda, er tromming langt nede på lista. Å spille trommer når du er 59 år...Hvis jeg ikke gjør det igjen, betyr det egentlig ingenting. Jeg har gjort det. Å kunne skjære en skive brød, derimot, det er viktigere. Så det påvirker mitt generelle liv. Mitt virkelige liv, ikke mitt musikkliv.

Ikke...
Han lager hermetegn med fingrene.
- ...«Phil Collins».

Hermetegnbruken skyldes ikke at det ikke er hans egentlige navn. Det skyldes at han, i likhet med for eksempel Dagbladet-anmeldere og nasjonen Portugal, på et tidspunkt fikk behov for å ta avstand fra artisten Phil Collins. Kanskje var det allerede da den amerikanske forfatteren Bret Easton Ellis i anledning romanen «American Psycho» skapte Patrick Bateman, en Wall Street-japp og lystmorder som i kokainrus ikke kan slutte å snakke om hvor bra Genesis ble etter at Phil Collins overtok mikrofonen («før det forsto jeg ikke egentlig platene deres», sier Bateman. «For artsy, for intellektuelt.»)

Eller kanskje var det da en episode av animasjonsserien «South Park» handlet om hvordan en hel barneskole blir satt på ADHD-medisinen Ritalin, og som følge av dette blir så sløve og numne at de får lyst til å se Phil Collins live. Eller kanskje var det da han både lagde soundtracket til og stemmela en av figurene i Disney-tegnefilmen «Min bror bjørnen», en film som sviktet såpass kommersielt at Disney like etter la ned håndtegneavdelingen sin.

- Vel, jeg tror i alle fall at en del fans, som ikke tenkte ordentlig gjennom det, tenkte: «Nå skriver han sanger for barnefilmer. Hva er det som skjer?» sier Phil Collins.

- Men det har seg slik at Disney har vært en stor del av mitt liv. Da jeg i barndommen var i ferd med å lære meg å sykle, holdt min far meg fast i setet, og idet han slapp det, idet jeg syklet på egen hånd, nynnet han en sang fra «Pinocchio».

- Hvilken sang var det?

- «Hi-diddle-dee, An actor's life for me», synger Phil Collins. Ikke for å gi forsmådde fans noe gratis, men det er den sangen som blir sunget av to bedragere som lurer en godtroende tredokkegutt til å bli utnyttet av et omreisende dokketeatershow i «Pinocchio».

- Så da Disney spurte meg om jeg ville lage musikk for en tegnefilm, og være del av klubben av låtskrivere, tenkte jeg bare: «Wow, for en mulighet», fortsetter han.

- Men min gjennomsnittlige fan vil si at det bare er barnemusikk, for vedkommende har ikke den emosjonelle koblingen som jeg har.

- Tror du forresten det finnes noen som både liker tidlig Genesis og solomaterialet ditt?

Phil Collins rister fort på hodet.

- Nei. Jeg mener, jeg har gjort en såpass variert mengde ting at jeg er sikker på at jeg har mistet noen hoderystende fans på veien. Selv med dette nye albumet.

- Hvorfor det? Er ikke det ganske trygt?

- Du vet, de er sånn: «Jeg liker Phil når han tolker «You Can't Hurry Love» (The Supremes-sangen han fikk en listetopp med i 1983, red.anm.), men jeg vil ikke høre ham gjøre et helt Motown-album.» Jeg har lagd et album som høres ut som et 60-tallsalbum, med sanger de fleste enten ikke kjenner eller kjenner for godt. Men jeg gjør, og har alltid gjort, ting for meg. Jeg har aldri trykt på
knapper for å gjøre folk lykkelige.

Han tar en pause.

- Det vet jeg uansett ikke hvordan jeg gjør. «Testify»-albumet trodde jeg for eksempel hadde noen gode sanger, men det hadde det visst ikke når folk hører på det. Så...det har vært noen ting som jeg kanskje ikke skulle ha gjort. Det er noen sanger som jeg kunne levd uten.

«Hysj. Det er favorittpartiet mitt som kommer her nå», sier den tidligere tungvektsbokseren Mike Tyson i en scene av forviklingskomedien «Hangover» (2008). Så spiller han en voldsom lufttrommesolo med hendene, før han synger med på refrenget til det som viser seg å være «In the Air Tonight», den største hiten på Phil

Collins første soloalbum, «Face Value» (1981), og en av flere sanger fra hans tidlige soloår som er blitt tolket eller samplet av afroamerikanske artister.

- Jeg liker å tro at de gjør det av de rette grunnene.
At det jeg gjør, har litt soul i seg, sier Collins.

Han har tenkt over hvordan «Face Value» - som er dominert av overveiende mørke og skjebnetunge ballader, særlig «In The Air Tonight», som ifølge Eminem handler om en fyr som kan redde en annen mann fra å drukne, men ikke gjør det - hadde kommet til å hørtes ut dersom plata ikke hadde vært preget av hans pågående samlivskrise, foranlediget av Genesis' intense turnévirksomhet og/eller at kona og ungdomskjæresten Andrea Bartorelli innledet et forhold til husdekoratøren deres.

- Jeg skrev bare de sangene som et personlig uttrykksrom, sier han.

- Hvis jeg ikke hadde gått gjennom en skilsmisse - og hvis jeg likevel skulle ha laget et album på egen hånd, som jeg på det tidspunktet ikke hadde tenkt på - ville det ha blitt en eller annen form for instrumentalmusikk, og mer jazz enn pop. Men det som skjedde med meg, med oss, fikk meg til å skrive sanger om hva jeg følte. Så da hadde jeg en solokarriere. Men det var ikke planen, det var rein flaks. Eller «flaks», jeg vet ikke om det er det rette ordet.

Han har siden skilt seg to ganger til - fra Jill Tavelman, som han har én datter med, i 1996, etter tolv års ekteskap; fra sveitsiske Orianne Cevey i 2007, etter tretten år sammen. Begge bruddene skapte overskrifter: Det første skal delvis ha blitt effektuert via telefaks (som var en vanlig kommunikasjonsform dem imellom mot slutten, ifølge Collins). Det andre ga Orianne Cevey 25 millioner britiske pund i skilsmisseoppgjør, ny rekord innen britisk underholdningsindustri, ifølge avisa Daily Mirror.

I dag er han sammen med den amerikanske tv-journalisten Dana Tyler (51), som han møtte da hun intervjuet ham under premieren på musikalversjonen av «Tarzan» på Broadway i New York for fire år siden. Som sagt, Disney har betydd mye for ham.

Kjæresten er imidlertid ikke den eneste grunnen til at han i dag også holder en leilighet i USA: På oppdrag fra et amerikansk historieforlag skriver han på en bok om slaget ved Alamo i Texas i 1836. Siden han i barndommen så Disneys familiefilm om folkehelten Davy Crockett, som skal ha falt ved Alamo, har han valfartet til og samlet suvenirer og gjenstander fra det historiske området.

- Det er som en sykdom: Du må ha blitt påført det som veldig ung for å være interessert, sier han.

- Men det jeg gjør, er at jeg skriver om min suvenirsamling, og hva slags relevans slaget har for revolusjonen i Texas. Det er et begrenset publikum for dette, det er noe som appellerer til en minoritet. Men jeg gjør det for utgiveren, og fordi jeg har glede av prosessen.

- Hvem tror du boka vil appellere mest til - Genesis- eller Phil Collins-fans?

- Ingen av dem. De kommer sikkert til å klø seg i hodet igjen, alle sammen.

- Slaget ved Alamo er ikke like rikt på kjærlighetshistorier som sangene dine?

- Nei, det er det ikke. Alle dør, sier han.

- Men for meg er det å skrive en bok en forlengelse av å skrive en sang. Jeg mener, det er fortsatt ord. Og det er et svar på spørsmålet jeg har nådd det punktet at jeg stiller meg: «Det må være noe annet i livet enn musikk?» En av de tingene er å skrive en bok, noe jeg vil vende tilbake til når dette albumet mitt har kommet og gått...

Manageren hans banker på døra for å si at intervjutida snart er omme, siden Phil Collins skal skysse sønnene sine på fotballtrening klokka fire. Hun legger også til at han «kan jo nevne at han kommer til å holde noen konserter framover».

- Ja, nå er jeg altså egentlig ferdig med å turnere. Hvis ikke plata går fryktelig bra, da. I så tilfelle vil jeg vel forsøke å gjøre et par spillejobber...

Phil Collins sukker lett.

- Så for all del, følg med framover.•

svg@dagbladet.no