I forrige uke kritiserte Henrik Langeland norsk kulturliv i Dagbladet, som han mente var preget av krangling, maktposisjonering og lite raushet.

Langeland er ikke den første mannlige forfatteren til å rasle med sablene.

Dagbladet har snakket med tre kvinnelige forfattere, som alle ser en tydelig tendens på hvem som ypper til bråk.

- Menn har et annet karrieredriv enn kvinner. Her er det testosteronet som snakker. Kvinner er mye rausere med hverandre og gleder seg i større grad over andres lykke, sier Anne B. Ragde.

Loe som furubord

Du husker kanskje Ari Behns sammenlikning mellom Erlend Loe og et furubord?

Her er eksemplene på forfattere som går i strupen på hverandre i full offentlighet:

• I 2006 kritiserte Torgrim Eggen forfatterkollegaer som skildrer sitt eget liv og programerklærer «jeg, forfatteren, er et spennende menneske». Lars Saabye Christensen, Ari Behn og Anne Karin Elstad ble brukt som eksempler i blogginnlegget.

• I januar i fjor blogget Erlend Loe på Stavanger Aftenblad sin nettside at han var pinlig berørt av Ari Behn og oppfordret ham til å ta en mediepause. Behn svarte med å kalle Loe «et furubord» i en kronikk i Dagbladet.

• 20. august langet Gert Nygårdshaug kraftig ut mot Karl Ove Knausgård i en kronikk i Dagbladet. «Mengele Zoo»-forfatteren skriver at han ikke skal lese siste bind i «Min kamp»-serien, fordi femte bok ikke «beveget verden én millimeter framover».

Biologisk betinget

- Jevnt over tror jeg menn er utstyrt med et atskillig større selvtillitsorgan enn kvinner. Det gjør kanskje at de lettere roper ut sin kritikk eller frustrasjon, sier forfatter og språkviter Helene Uri, og fortsetter:

- Jeg tenker umiddelbart på språkforskeren Deborah Tannen. Hun mener kvinners kommunikasjon viser at de vil opprettholde sin plass i et fellesskap, som i utgangspunktet er et jevnbyrdig nettverk. Menn derimot prater for å styrke sin posisjon, de konkurrerer med hverandre.

- Strategisk

Leder for Forfatterforeningen, Anne Oterholm, tror utbruddene handler om å posisjonere seg i miljøet, men at det enkelte ganger også er sutring.

- Det kan ligge en strategi bak. For å selge bøker er du avhengig av å synes også som person. Ved å spisse kritikken får du plass i media. Sånn sett er det smart av forfatterne å gjøre dette, sier leder for Forfatterforening, Anne Oterholm.

- Dødelig sjalu

Ragde opplevde misunnelse når «Berlinerpoplene»-bøkene fikk mye oppmerksomhet. Misnøyen kom særlig fra yngre, mannlige forfattere på blogger. Sjalusi tror hun også er årsaken til Nygårdshaug krasse tone mot Knausgård.

- Nygårdshaug har skjønt at noen har kommet ham i forkjøpet. Han er dødelig sjalu på Knausgård og det lyser lang vei, sier Ragde om Nygårdshaugs kronikk.

Nygårdshaug på sin side, avfeier at han gikk ut mot Knausgård for å skape blest som en motreaksjon fordi han var sjalu, eller ønsket å selge flere bøker.

- Hvorfor skulle jeg være det, som selger bøker som hakka møkk. Jeg brukte Knausgård som et megalomant eksempel på tendensen i samtidslitteraturen, hvor privatsfæren trekkes inn i kunsten, sier Nygårdshaug, som er enig med Ragde i at hans høylytte tone bunner i kjønn.

- Dette er genetisk betinget. Menn går rett på sak.

- Kronikker er nødvendig

«Furubordet» Erlend Loe tror kvinner har høyere terskel for å gå ut i media enn menn. Samtidig understreker han nødvendigheten at noen faktisk tør å ta bladet fra munnen.

- Det er bra det skrives kronikker. Hvis ingen sier noe, får vi heller ingen debatt. Vi må huske at det ofte koster mer å ytre seg enn å forbli stille, sier Loe.