ARKITEKTUR: Eieren av Hotel Union på Øye ønsker et nytt tilbygg i såkalt «sveitserstil». Fylkeskonservatoren er skeptisk, med god grunn.

Tips oss 2400
EN FANTASTISK historie forfattet av journalist Jon Hustad i Dag og Tid, er fortalt i siste nummeret av fagbladet Journalisten. Mannen er stolt som en hane, først og fremst av seg selv, men også på vegne av den fjerde statsmakt.

Det hadde seg slik at Hustad under sommerferien i Syd-Tyrol, mens han forfrisket seg på terrassen til et nybygget hotell i «tyrolerstil», fikk den storslagne ideen at slikt måtte man kunne bygge, også i Norge. Hans tanker gikk til hjemtraktene på Sunnmøre hvor en diskusjon om utvidelsen av Hotel Union på Øye gikk i lokalpressen. Med et innlegg i Dag og Tid, trakk han diskusjonen opp på riksplan.

Jeg har fulgt denne diskusjonen som både lokalt og nasjonalt har blitt mer og mer latterlig.

I DAGBLADET hevder for eksempel kunstkritiker Paul Grøntvedt at arkitekturen ikke har utviklet seg de siste hundre år. Takk og pris for at han kun beskjeftiger seg med «kunst».

«Gufs fra fortiden» er tittelen på et «utrop» av Vetle Lid Larsen i A-magasinet for et par uker siden. Sjelden har vel en tittel slått hardere tilbake på opphavsmannen enn her. Han beskriver samtidsarkitektur generelt som historieløse rugekasser. Historieløst? Skal man ikke om hundre år se spor fra i dag, bare spor som har kopiert hva som var for 200 år siden?

Lid Larsen hevder at «det finnes få områder hvor konflikten mellom folk og elite kommer klarere til uttrykk enn arkitektur». Der tror jeg han har rett. Årsaken er blant annet at arkitektur oppleves fysisk av alle. Det er mer vrient for folk å ha synspunkter på fag som atomfysikk og hjernekirurgi. Begge fag under stadig utvikling, i likhet med arkitektur. Ford selger ikke replikaer av modell T lenger, av den enkle grunn at det ikke er hensiktsmessig.

SLIK ER DET OGSÅ med bygninger i «sveitserstil». En del av mine kolleger bedriver slike forsøk, som jeg uten unntak har opplevd som totalt mislykkede. Ornamentering i dag utføres vanligvis ved å skjære kruseduller i finér, for så å spikre dem opp.

Tradisjonell treskjæring ble utført ved at hele emnet av kvalitetstrevirke ble skåret ut i alle flater, rundt hjørnene. En god kilde til min kritikk er tidligere riksantikvar Tschudi-Madsen, som i en debatt om gjenskapningen av Holmenkollen kapell fremholdt at det «faktisk var ganske tåpelig å spikre syltetøy opp på veggene».

ÅRSAKEN LIGGER i at slike utskjæringer er uhensiktsmessig å få til, innenfor et vanlig budsjett, uten at det fremstår som patetisk, todimensjonalt i detaljeringen og dermed fattig som opplevelse for alle, enten øyet er trent eller ikke.

Et vell av faktorer har endret seg siden forrige århundreskifte. Først og fremst materialers egenskaper, teknologi og håndverkstradisjoner. Trevirke fremstilles på en helt annen måte i dag enn for hundre år siden. Skog gjødsles og drives frem med sikte på hurtig vekst. Det gjør virket mer porøst og dermed uegnet for utførelse som vi kjenner fra sveitserperioden.

Manuell treskjæring er forøvrig meget kostbart, og i dag er det knapt fagfolk som kan utføre slikt i en målestokk av en større bygning. Slik er det blitt, blant annet, fordi håndverkere også skal kunne leve respektable liv, i et samfunn med mindre forskjeller mellom fattig og rik enn det var for hundre år siden. Jeg håper ikke at dette faktum byr selv de mest verdikonservative imot.

TEKNOLOGIEN ER utviklet og gjør at man konstruerer bygninger på en helt annen måte enn den gang. Dette skjer også med nye bygninger som tilsynelatende prøver å fremstå som om de er gamle. Hvorfor, «synsere», er dere så ute etter å bygge falske og meningsløse drømmer?

Moderne bygninger feiler ofte i forhold til det ideelle, men 90 prosent av de bygninger som oppføres i dag, er ikke prosjektert av arkitekter. De kan betraktes som «arkitekturlignende gjenstander», som rektor ved arkitekthøyskolen i Oslo, Carl Otto Ellefsen så presist har formulert det. Og de færreste er veldig vellykkede. Byggesaker er kompliserte prosesser hvor et kollektiv av byggherrer, myndigheter og konsulenter, blant annet vi arkitekter, sammen søker å skape gode byggverk. Hvem de er gode for, varierer.

PROFESJONELLE UTBYGGERE har vanligvis som mål å skape høyest mulige fortjeneste. Offentlige prosjekter søker å få ut mest mulig funksjon til lavest mulig pris. Disse kategoriene kan gi flotte resultater om vi som arkitekter legger oss i selen og blør for arkitekturen. Ikke alle gjør det, men mange prøver i hvert fall, og noen ganger lykkes noen med å skape usedvanlig god arkitektur.

Prestisjeprosjekter innen kultur, noen ganger et undervisningsbygg, får av og til rammer som gjør det mulig å skape praktbygg. Men i skyggen lurer politikerne, folk som knapt kan lese en tegning, med «licence to kill», som de bevilget seg selv etter endringer i bygningsloven i 1997. Denne retten benytter de flittig.

Og så har vi synserne, som skriver leserbrev og ufaglærte petitskribenter som klager på vegne av «folk flest». Arkitekter utkjemper daglig sine kamper. Og det skal mange av oss arkitekter ha: Vi gir oss aldri!

TILBAKE TIL Jon Hustad. Hans historie ender med at til slutt tok «selveste» VG affære. Politisk redaktør Hanne Skartveit ringte konservatoren som med ett ble spak da han skjønte hvem han hadde på tråden. Nå har han vissnok akseptert moderne «sveitser», bare det blir trukket lengre vekk fra originalen. Jeg håper det blir flyttet riktig langt. Til Hustads egen hage kanskje?
I denne artikkelen