- Hvordan de siste ukene har vært?

Kari Storækre tenker seg om.

- De siste ukene har vært, ja, hva tror du selv? Jeg er så trøtt av at det gamle såret blir revet opp igjen og igjen. Så nå har jeg bestemt meg for å være meg. Så får Treholt-saken være Treholt-saken, sier hun.

Men tror hun på det hun sier? Tror hun at det vil bli sånn? At denne saken ikke vil komme til å spille en viktig rolle i resten av hennes liv, akkurat som den har gjort de siste 26 åra?

Storækre ler. Oppgitt.

- Jo, den kommer nok til å følge meg resten av livet.

- Er du bekvem med det?

- Nei.

Og vi, resten av det norske folk, må nok også avfinne oss med at Treholt-saken vil prege offentligheten i overskuelig framtid. For noen uker siden sendte boka «Forfalskningen - politiets løgn i Treholt-saken», sjokkbølger gjennom norsk offentlighet. Med den kom nye opplysninger og påstander om bevisforfalskning av det såkalte «pengebeviset», bildet av Treholts koffert full av dollarsedler som han skulle ha mottatt fra fremmede makter. Siden innrømmet tidligere etterforskere fra det som het Politiets overvåkingstjeneste (POT) at ekteparet Treholt/Storækre i 18 måneder var blitt videoovervåket hjemme i sin egen leilighet. Dette har vakt massiv fordømmelse - og var ulovlig. Både pengebeviset og resten av komplekset som kalles Treholt-saken skal nå saumfares på nytt av Gjenopptakelses-kommisjonen. Hvilket betyr at spiondømte Arne Treholt (67) kan få saken sin opp på nytt.

Og plutselig føltes det som om tida var skrudd et par tiår tilbake. Kari Storækre, som de siste åra har ligget lavt i terrenget, preget igjen førstesidene. Sint. Forbanna. Fortvilet.

Men når hun møter Magasinet på Grand Café i Oslo halv ni om morgenen, ser hun ut som en vandrende provokasjon for alle innbarka b-mennesker. Fresh og blid. Så har hun også mer erfaring enn de fleste med å ta seg bra ut på denne tiden av døgnet. Over tre hundre frokost-tv-sendinger hos broderfolket gir en viss rutine.

- Det er noen år siden jeg hadde vekkerklokka stilt på ti på tre hver dag, men jeg er fortsatt vant til å stå opp tidlig, sier hun og heller en melkeskvett i kaffekoppen.

Hun stiller i helsvart. Svarte støvler i semsket skinn, svarte jeans, svart høyhalset genser og en svart cape over skuldrene. De fine rynkene rundt øynene avslører at hun har ledd mye opp gjennom åra.

Men ikke akkurat nå.

Nå er hun alvorlig. Ja, ordentlig forbanna.

- Jeg har hele tiden visst at jeg, i tiden før Arne ble arrestert, ble både avlyttet og overvåket. Men?..., sier hun og tar en liten pause.

- Det siste som nå er kommet fram, at alt jeg har gjort i mitt eget hjem, er blitt filmet, er?... ?nei, jeg har vanskelig for å finne ord.

- Utover de åtte fra Politiets overvåkingstjeneste, har du noen idé om hvem som har sett på opptakene?

- Nei, det har jeg selvfølgelig ikke. Men jeg må si at jeg veldig gjerne skulle sett tapene sjøl.

- Hvorfor det?

- Det hadde vært gøy å se seg selv som ung og pen og i farta, sier hun og ler. Tørt.

Hun ler mye og ofte, og hun bruker hele skalaen.

Latteren kan være hjertelig det ene øyeblikket, nesten fnisete det neste, og bitende ironisk like etterpå. Alt avhengig av hva hun snakker om.

- Jeg kan jo ikke sitte og fortvile hele tiden, heller. Og midt oppi dette er det én ting jeg synes er gøy. Da jeg skulle slutte i Dagsnytt, hadde jeg invitert hele redaksjonen på fest. Kjøpt inn kasser med vin, og det ble ganske livlig etter hvert. Og så satt vi der da, slik man gjør i slike sammenhenger, og baksnakket alle sjefene.

- Så overvåkingstjenesten fikk et unikt innblikk i Dagsnytts indre liv?

- Ja, og det synes jeg er litt morsomt. Men bortsett fra det er ikke dette mye å le av. Virkelig ikke. Det er bare vondt. Forferdelig vondt, sier hun.

At Lundkommisjonen - som avslørte omfattende overvåkning blant grupper som skal ha «utgjort en risiko mot rikets sikkerhet under den kalde krigen» - hadde visst om videoovervåkningen i lang tid, men unnlatt å fortelle henne om det, opplever hun også som svært ille.

- Og nå vurderer du å ta rettslige skritt?

- Ja, jeg synes det mest naturlige er å gå til sak.

- Hva ønsker du å oppnå?

- Jeg vil ha økonomisk oppreisning. Etter at de arresterte Arne tok de fra ham hans lønn, og jeg kunne ikke lenger jobbe i NRK. I en periode hadde jeg rett og slett ingen penger.

- Var det snakk om at de nektet deg å jobbe?

- Jeg ble nektet å være på skjermen. Men det har jeg journalistisk forståelse for og det var saklig begrunnet. Folk ville jo ikke ha hørt på det jeg sa likevel. De ville bare sittet og sett på meg mens de lurte på hvordan jeg hadde det.

- Hvordan overlevde du?

- Jeg frilanset litt her og der. Men det ble det ikke mye penger av.

- Så i tillegg til det rent følelsesmessige var også den økonomiske belastningen stor?

- Den var økonomiske belastningen var enorm. Det ble ikke vist noen som helst form for medmenneskelighet fra myndighetens side.

- De visste kanskje ikke hva de skulle gjøre?

- Nei, de gjorde nok ikke det. For det fantes ingen skuff for spionhustruer, ingen regler, ingen instrukser - det var jo ingen andre, sier hun og slår ut med hendene. - ?Det er forståelig, men det hjalp ikke meg. Jeg sto nå der likevel, helt uten penger.

Paret hadde fremdeles den 250 kvadratmeter store leiligheten i Oscars gate, Oslos peneste strøk, men den var vanskelig å få lagt ut for salg.

- Ja, fordi Arne nektet meg skilsmisse.

- Hvorfor tror du han gjorde det?

- Jeg aner ikke. Men vet du hva han gjorde da? spør Storækre, men venter ikke på svar:

- Dette er helt komisk, han stevnet meg for utroskap. Det var reneste hekseprosessen, jeg skulle bevise min uskyld i en rettssal. Den eneste personen jeg har ligget med etter ham, det er mannen min Åke!

- Hvor mye kan du få i erstatning når du går til sak, tror du?

- Det aner jeg ikke. Det får en eller annen advokat ta seg av. Men jeg vil ha en form for økonomisk oppreisning.

«Dersom Kari følger opp taktene fra forrige gang, tipper vi at hun snart vil være så kjent og populær at ambassaderåden vil bil omtalt som 'Arne Treholt - mannen til Kari Storækre'», skrev Dagbladet på kommentarplass i 1981. Anledningen var at tv-favoritten - hele Norges Kari, som hadde tv-debutert tre år før - var tilbake på skjermen i andre runde av suksessprogrammet «Unnskyld at jeg spør».

Snakk om skivebom.

Noen år etter var rollene byttet helt om. Etter den klare, kalde januardagen i 1984, da Arne Treholt ble arrestert på Fornebu, ble hun kona til den spionmistenkte byråsjefen. Noen visste selvfølgelig hva som foregikk i kulissene, men de var få. Og Storækre var definitivt ikke blant dem.

- Annæus Schjødt, den første advokaten jeg hadde, sa at jeg skulle være glad for at jeg ikke visste noe. Og siden jeg var blitt så grundig overvåket og avlyttet, visste også overvåkingspolitiet at jeg ikke visste noe. Jeg var selv aldri mistenkt for noe.

- Og du fattet aldri sjøl noen mistanke?

- Folk spurte meg ofte om det, men jeg hadde virkelig ingen mistanke. Men det er klart at jeg har tenkt ting etterpå.

- Som hva da?

- Som for eksempel hvorfor han var ute og jogget da han kom til Beirut. Men han var alltid ute og jogget. Han fikk helt abstinenser hvis han ikke fikk løpe. Så det var ikke så underlig.

- Hvis du hadde oppdaget noe underveis, hva hadde du da gjort?

Storækre rister på hodet.

- Å, det hadde vært et mareritt. Jeg er glad jeg ikke oppdaget noe, for hva skulle jeg da ha gjort? Heldigvis slapp jeg det dilemmaet.

Det sentrale spørsmålet til Storækre, da som nå, er hvordan man overlever et så kraftig jordskjelv i ens liv, et skjelv som har vist seg å få så mange kraftige etterskjelv?

- I en slik ekstrem situasjon tror jeg det er to veier å gå: Å bli sjuk er den ene. Det hadde nok alle forstått. Men jeg valgte den andre veien, nemlig å fortsette som før. Å gå på jobb og komme hjem. Det var nok noen som syntes det var litt rart, men det var en ren overlevelsesstrategi.

- Var det en styrke at du sjøl jobbet som journalist?

- En stor styrke. Da Arne ble arrestert, hadde jeg jobbet i Dagsnytt. Så jeg satt og tenkte: «Hvem er på vakt i dag? Aha, det er han. Ja, da treffer jeg ham utenfor døra i Oscars gate.» Jo, det var en styrke å skjønne hvordan mekanismene virket.

- Da sjokket hadde lagt seg og virkeligheten sank inn, hva gjorde det med din tiltro til mennesker generelt?

- Det jeg tenkte var at en bil kan ikke kjøre utenfor ei bru to ganger. Det går ikke an.

- Du kunne ikke oppleve noe liknende igjen?

- Nei. Men det var et dyp. Det var vondt. Jeg kom meg videre ved å jobbe. Gikk på jobb dagen etter og forsøkte å leve så normalt som overhodet mulig. At jeg har en grunnleggende rasjonell holdning til livet har nok også hjulpet.

Kari Storækre opplevde først å få fullstendig og unison sympati og støtte. Men da hun ga ut boka «God tur til Paris» to uker før rettssaken mot Treholt startet i 1985, kom en annen type reaksjoner. Kapittelet «Sjokket» begynte slik: «'Arne er arrestert for spionasje for russerne. Han har tilstått at han er spion.' Ordene var Ulf Underlands.» Noen mente, i likhet med Underland, som var en av Treholts tre forsvarere, at et slikt sitat var den rene domfellelsen om lagmannsretten skulle legge

Storækres hukommelse til grunn.

- Opplevde du kritikken som urettferdig?

- Urettferdig? Nei, folk må få lov til å mene hva de vil.

- Hva var ditt motiv for å skrive boka?

- Det var viktig for meg å få min versjon ut. Det var journalist jeg var, og jeg ville ikke bli sittende igjen som en stakkars spionhustru.

En annen uskyldig part i dette dramaet var sønnen Torstein. Og i tida som fulgte kunne hele landet i detalj følge med på kampen om femåringen, den som ble utkjempet mellom Treholt og Storækre.

- I boka «Gråsoner» fra 2004 skriver Treholt om

hvordan du bevisst forsøkte å hindre ham fra å ha

kontakt med Torstein?

- Han skrev så mye rart, sier hun oppgitt.

- Hvordan er forholdet mellom din eksmann og deres sønn nå?

- Det har jeg ikke noe med å gjøre. Men?...?Arne er flink til å gripe tak i folk. Og det er ikke en bitter hustru som sitter her og sier dette. I egne øyne har han ikke gjort noe feil. Han har heller aldri bedt om unnskyldning. Nei, han tar hele deg hvis du gir ham en lillefinger.

- Så man kan gå ut fra at forholdet mellom dere to ikke er det beste i dag?

Storækre nikker sakte.

- Ikke-eksisterende?

- Ja.

- Er det best sånn?

- Ja.

- Du bryr deg ikke om hvordan det går med ham?

- Nei.

- Mange mener han bør frifinnes. Hva mener du?

- Ingen kommentar.

- Er han et offer?

- Ingen kommentar.

- vilte du aldri på skyldspørsmålet?

Storækre er taus.

- ?«Ingen kommentar» er også en kommentar?

Storækre trekker på skuldrene.

- Ja, det er det. En gammel og velbrukt en også, sier hun og smiler.

- Kan du noen gang tilgi?

- Nei. Han har sveket meg så grovt at det ikke kan tilgis.

Livet med Arne Treholt kan ikke bare ha vært trist. På spørsmål om hvor og når hun ville reist, hvis hun kunne reise tilbake i tid, svarer hun New York, der hun og Treholt giftet seg i 1977 og tilbrakte flere år mens han jobbet som ambassaderåd for den norske FN-delegasjonen.

- Å bo på solsiden i New York var spennende. Er man interessert i kunst, kultur, politikk og mennesker - slik jeg er - er det et flott sted. Jeg hadde det virkelig fantastisk der.

- Og det til tross for at det viste seg at ekteparet

i naboleiligheten, Jim og Barbara som dere ble så gode venner med, i virkeligheten var agenter for FBI?

- Ja, men det visste jo ikke jeg. FBI gjorde en virkelig god jobb der. Jeg husker jeg ringte hjem til mamma og fortalte at «Guri land! Jeg har fått en fantastisk venninne som bor i leiligheten ved siden av.» Vi var utrolig like, og vi trente sammen, gikk ut sammen - vi hadde det dødsgøy.

- Har du hatt noen kontakt med henne etterpå?

- Ja.

- Hvordan var det?

- Hun var jo ikke den hun var. Eller den jeg trodde hun var, sier hun og ler. Knusktørt.

Fram til hun var sju år bodde Kari Storækre i Stavanger. Hun beskriver barndommen som lykkelig. Hun var eldst av tre, og forteller at hjemmet var livlig, fylt av diskusjon og musikk. Hennes far er Jon Storækre, tidligere informasjonsdirektør i Norsk Hydro, og en mann journalister både respekterte og fryktet.

- De radikale journalistene i NRK syntes han var en tyrann. Han har en sterk personlighet, og vet hva han vil. Og er heller ikke redd for å si det, sier hun og forteller at hennes deltakelse i diverse demonstrasjonstog provoserte opphavet.

- «Så du vil heller være rød enn død, du da?», skrek han. «Ja!», svarte jeg. Ha-ha-ha, klukker hun.

- Hvor står du politisk i dag?

- Jeg er en god sosialdemokrat og kaller meg radikal. Radikal synes jeg man skal være.

Storækre har levd hele sitt voksne liv i media, på begge sider av mikrofonene og kameralinsene.

- Når jeg har vært journalist, har jeg møtt spennende mennesker og hatt det moro. Jeg har alltid gledet meg til å gå på jobb.

- Og når du sjøl har vært gjenstand for oppmerksomhet?

- Akkurat der har jeg en helt annen holdning enn mange andre, de som mener at det er synd på kjendiser som blir gjenkjent på gata. Hvis en ikke vil bli gjenkjent, skjønner jeg ikke hvorfor folk frivillig velger å være på tv.

- Hva synes du om å bli gjenkjent nå?

- Jeg har bare opplevd omtanke. Bare møtt vennlige mennesker. Når jeg går på gata nå, hender det rett som det er at folk kommer bort og gir meg ei hånd, og sier: «Tenker på deg». Da blir jeg veldig glad, jeg. Men nå er det bare de på femti pluss som kjenner meg igjen. De som er født i 1989 og seinere vet jo ikke engang hvem Treholt er.

- Det er kanskje like greit?

Storækre smiler og nikker.

I dag bor hun på Bygdøy i Oslo sammen med sin ektemann, den svenske tv-journalisten og programlederen Åke Wilhelmsson. De hadde samarbeidet og kjente hverandre lenge før 1984.

- Ja, vi hadde et faglig samarbeid. Men det ble ikke noe mer enn det før etter at Arne ble arrestert. Vi har vært gift siden 1987, og trives godt sammen ennå. Jeg er veldig lei av å høre at forelskelse går over med tiden.

- Det gjør den ikke?

Storækre rister på hodet.

- Ikke for meg, i hvert fall. Jeg blir fremdeles glad hver eneste gang jeg ser Åke.

Nå har Storækre vendt tilbake fra Stockholm, hvor hun har hatt hovedbase siden den dramatiske tida midt på 80-tallet. Der har hun blant annet vært med på å starte opp en egen tv-kanal, hun har produsert direktesendte, ukentlige sportssendinger, og har kurset politikere, forretningsfolk og andre i hvordan oppføre seg i et tv-studio, i tillegg til å ha vært programleder.

- På en måte bor vi fremdeles i Stockholm, det er der vi har leilighet. Nå bor vi veldig midlertidig på Bygdøy. Det er i stedet for å bo på hotell. Men vi skal bosette oss her permanent. Jeg har lyst til å være nærmere sønnen min og barnebarnet mitt. Jeg trives enormt godt i Oslo, og føler meg hjemme her. Heldigvis gjør Åke det også. Så nå planlegger vi alderdommen.

- Hva jobber du med?

- Jeg har vært tunvert på Folkemuseet i et halvt år.

- Du mener guide?

- Nei, de kaller det tunvert, eller formidler på fint.

I stedet for å skrike «her kommer et tømmerhus» til førti mennesker, hvorav tretti ikke følger med likevel, skal jeg kunne svare på spørsmål gjestene har. Og det kan jeg.

- Trives du?

- Ja, i tillegg til samfunnsvitenskap og musikk, har jeg studert kunsthistorie, så jeg føler at jeg får brukt en del av kunnskapen min. Jo, det er en morsom jobb. Og så får jeg gå i flotte bunader hver dag.

- Kunne du tenke deg å gå tilbake til journalistikken?

- Absolutt. Hvis det er en ting jeg ikke liker med Norge - i tillegg til at det er tillatt å sykle på fortauet - er at eldre mennesker ikke får lov til å være på tv. Se på USA og England, der har de programledere som er godt oppe i åra.

- Du tenker på slike som Barbara Walters i USA og Michael Parkinson i England?

- For eksempel. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe med tv igjen. Eller å skrive.

- Så du er ledig for oppdrag?

- Ja, herved er jobbsøknad sendt. Tenk det, jeg får en gratis jobbannonse på trykk: «Eldre dame, mye og allsidig livserfaring, solid praksis fra forskjellige medier, godt humør og snill, søker jobb som journalist.» Ja, skriv det, sier hun og ler.

Hjertelig.

•eal@dagbladet.no