De Aderton i Stockholm har gjort et uangripelig valg når de i går gjorde den peruvianske forfatteren Mario Vargas Llosa (74) til den 107. forfatter i historien som er blitt beæret med Nobelprisen.

Vargas Llosa har figurert i Nobel-spekulasjonene i en årrekke og har en posisjon som en av de fremste i den latinamerikanske bølgen av diktere som trådte fram på arenaen fra 1960-tallet og utover.


Blåveis i Mexico
Men Nobelkomiteen traff utvilsomt planken med større presisjon da den i 1982 kåret Llosas konkurrent og inspirasjonskilde, den ni år eldre Gabriel Garcia Marquez, til vinner. Prisutdelingen ble tidenes Nobel-fest. Garcia Marquez ankom Stockholm med en hel bataljon av dansere, musikere og trommeslagere og forvandlet seremonien til et latinamerikansk karneval. Marquez var på høyden av sin karriere. Det kan man ikke lenger si om Mario Vargas Llosa. 1982 var faktisk året da han kom med romanen som fortsatt står som hans hovedverk, «Dommedagskrigen».

Forholdet mellom Garcia Marquez og Vargas Llosa har vært en kamp mellom to litterære giganter, den ene fra Columbia, den andre fra nabolandet Peru. Vargas Llosa, som i sin tid skrev en doktoravhandling om Garcia Marquez, punkterte bokstavelig talt forholdet i Mexico City i 1976, da han i full offentlighet ga sin kollega et knyttneveslag i ansiktet, med en frodig blåveis som resultat.


Ville bli politiker
Siden har de to ikke vekslet et ord. Ryktene vil ha det til at Garcia Marquez hadde «trøstet» kona til Vargas Llosa. Uansett: Både Garcia Marquez og Vargas Llosa har røtter i den klassiske, europeiske litteraturen, og begge har de både tematisk og språklig sugd næring av den store, amerikanske forfatteren William Faulkner. Vargas Llosa var også som ung inspirert av franskmannen Jean Paul Sartre, en forfatter han seinere har kritisert som «åndelig blind» og «uleselig».

Vargas Llosa debuterte i 1959, og hans forfatterskap inkluderer 17 romaner, pluss teaterstykker, essays, aviskommentarer (særlig i den spanske avisa El Pais) og selvbiografiske utlegninger. Han har skiftet politisk posisjon i løpet av karrieren. Han startet som radikal, men er gjennom åra blitt mer og mer liberaltkonservativt innstilt. Men han er en konsekvent motstander av alle former for diktatur, enten det er høyre- eller venstreorientert. Han stilte som presidentkandidat i Peru i 1990, men tapte valget.


Et arbeidsjern
Maktkritikken preger ikke minst romaner som «Dommedagskrigen» og «Bukkefesten» (2000). Han er også kjent som en humoristisk forteller, noe som kommer fram allerede i hans første bok på norsk, «Pantaleón og tjenerinnene» (1973), som handler om hvordan det militæret bringer med seg et horehus til fronten i den peruvianske jungelen. Erotiske eskapader er ikke uvanlige i romanene hans. «Erotikk er knyttet til kunst. De ritualene erotisk kjærlighet har, er kunstneriske ritualer,» sa han i et intervju med Dagbladets Hege Duckert for to år siden.

Det går fram av bøker som «Rampejenta» (2006) - en variasjon av favorittromanen «Madame Bovary» av Gustave Flaubert. Men også «Tante Julia og han som skriver» (1977, norsk utgave 2008), som bygger på hans første ekteskap, da han var 19, Julia hans 13 år eldre tante. Hun gikk til sak mot sin fraskilte nevø og svarte med en egen bok, «Det lille Mario ikke fortalte». Altså, en omstridt forfatter på mange områder, men en dikter som fortsatt er høyst aktiv. Som han uttrykte det i intervjuet med Hege Duckert:

- Jeg arbeider sju dager i uka, uansett hvor jeg er. Mandag til lørdag er det skjønnlitteratur, søndag er det spalte eller artikkel. Jeg skriver best om morgenen. Så går jeg på kafé eller til bibliotek om ettermiddagen, jeg liker å være omringet av bøker: lesning er fortsatt min største nytelse. Jeg kommer til å dø mens jeg leser.