UD og dødsdømte nordmenn.

Tips oss 2400

Om DBNOLITTERATUR på twitter

er en tjeneste der brukere kan poste små meldinger. Når det skjer noe i verden, skriver folk om det på Twitter, og det utnytter vi i journalistikken vår.

Brukerne kan befinne seg fysisk tett på hendelsen, og har derfor ofte nøyaktige og ferske opplysninger om det som foregår.

les mer
Minst 54 norske statsborgere sitter i dag fengslet for alvorlige forbrytelser i utlandet. Fire av dem, inkludert to i Kongo, er dømt til døden. De tilhører en liten gruppe som mellom 1917 og 2005 har blitt idømt denne straffen, dersom vi holder Andre verdenskrig utenfor. Når ingen av dommene er blitt fullbyrdet, er det blant annet etter innsats fra norske myndigheter.

Første gang det unge norske diplomatiet ble konfrontert med problemene og det begrensede handlingsrommet - men også mulighetene - det har når nordmenn i utlandet blir involvert i slike alvorlige rettssaker, var da journalist i Dagbladet Alfred Hagn ble dømt for spionasje under første verdenskrig.

Hagn ble arrestert av det britiske sikkerhetspolitiet MI5 i London i mai 1917, etter tips fra det norske Opdagelsespolitiet (datidens PST). Han innrømmet raskt at han var spion for tysk etterretningstjeneste; utstyrt med hemmelig blekk og instruks om å spionere på britiske militærinstallasjoner. I krigstid fantes det bare én dom for slike som ham, henrettelse ved eksekusjonspelotong. Dette til tross for at han var en mislykket spion - en av krigens største fiaskoer, ifølge én kilde. Den norske utenrikstjenesten satte likevel inn store resurser på å redde livet hans; til og med en personlig inngripen fra en motvillig kong Haakon VII ble arrangert. Utenriksdepartementet klarte dessuten å få en servil norsk presse til ikke å omtale saken.

«Vi må være realistiske på hva UD kan gjøre» sa utenriksminister Jonas Gahr Støre i mai 2009, omtrent samtidig som ambassadesekretær Thorleif Wangen ankom Kisangani i Kongo for å bistå Joshua French og Tjostolv Moland, som var anklaget for mord og spionasje. I sommer konkluderte utenriksministeren med at mange nye konsulære saker viste seg å være både resurskrevende og kompliserte. Dette var utfordringer som ikke ville ha virket fremmed for minister (ambassadør) i London Benjamin Vogt da han i 1917 fikk vite at Hagn var arrestert. Mens en norsk representant ble sendt til New Scotland Yard for å besøke fangen og å få klarhet i fakta, tok Vogt kontakt med sitt nettverk i det britiske byråkratiet. Han var Norges fremste diplomat, og ledet landets viktigste utenriksstasjon. Hans evne til å knytte personlige bånd til innflytelsesrike aktører skulle bli avgjørende.

Gjennom sine private forbindelser fikk Vogt snart vite at saken var alvorlig. Alfred Hagn kom til å bli stilt for krigsrett, tiltalt for spionasje. Ble han funnet skyldig, ville han dømmes til døden. Vogt tok derfor fatt på en av de viktigste oppgaver norsk utenrikstjeneste har, å sørge for at tiltalte nordmenn får tilgang på juridisk bistand fra noen som kjenner den lokale lovgivningen.

I utgangspunktet betaler ikke norske myndigheter for slik bistand, men når det står om livet kan reglene bli oversett. Selv om Hagn ga klart utrykk for at han ikke ønsket hjelp fra Norge, var det for Vogt snakk om å redde en norsk borger. Han hyret inn en britisk forsvarsadvokat, betalt med utenrikstjenestens penger. Norges representant i et fremmed land kan og skal ikke blande seg inn i en pågående rettsprosses. Det ville være et brudd på internasjonale avtaler og vanskeliggjøre forholdet mellom Norge og det aktuelle landet. Utenrikstjenesten kan derimot jobbe for at norske borgere skal få en rettferdig rettergang. Derfor har norske representanter kontinuerlig vært på plass i Kisangani og derfor var legasjonssekretær Richard Momme Peterson til stede under rettssaken mot Hagn i London, da dødsdommen falt 28. august.

Det at utenriksstasjoner og kirke samarbeider tett er et særnorsk fenomen, og noe som har eksistert i over hundre år. Dette har hjulpet utallige norske borgere i trøbbel. I 1917 besøkte sjømannsprest Lauritz Heuch Hagn på Tower of London, og forsøkte gjennom lange samtaler å gi den dødsdømte trøst. Og i 2009 forsøkte evangelisten Rune Edvardsen, gjennom sine lokale kontakter, å hjelpe Moland og French både åndelig og praktisk.

I 1917 arbeidet Vogt i stillhet med sin egen redningsplan. Ministeren hadde funnet ut at en dødsdømt nederlandsk spion var blitt reddet etter en personlig appell fra den nederlandske dronningen. UD oppfordret nå kong Haakon til å kontakte sin svoger, kong Georg V, og be om nåde for den dødsdømte. Han var i utgangspunktet lite innstilt på dette, og mente at Hagn kunne skylde på sin egen dumhet. Men etter en samtale med utenriksministeren måtte kongen likevel bøye seg for regjeringens ønske.

I motsetning til sine kollegaer i 2009, kunne Vogt jobbe i visshet om at han ikke ville bli avslørt i pressen. Selv om saken var godt kjent i Akersgata, skrev avisene ingenting om at Hagn var arrestert før etter at saken ble kjent i britisk presse. Etterpå holdt de også tyst om at kongen var brakt inn. Det var utenriksministeren som personlig henvendte seg til redaktørene i de store avisene og bad dem om ikke å omtale saken.

Denne typen saker utvikler seg ofte til storpolitikk, og kanskje enda mer når den finner sted med en verdenskrig som bakteppe. Dermed ble Alfred Hagns skjebne avgjort bak kulissene, i departementskorridorene. Norge og Storbritannia hadde lenge vært på kollisjonskurs på grunn av norsk handel med Tyskland, som britene mislikte sterkt. Det britiske utenriksdepartementet grep dommen begjærlig; Hagn-saken kunne hjelpe departementet med å reparere de norsk-britiske forbindelsene. Det anbefalte derfor at dødsdommen ble omgjort til livsvarig straffearbeid. Anbefalingen veide tungt og ble fulgt av de militære byråkratene og Georg V. Det var dette som reddet livet til Hagn, ikke kong Haakons henvendelse. Hagn fikk beskjeden på cella i Tower, kun få dager unna henrettelsen. Etter krigen, i 1919, ble han i det stille benådet og utvist, også det etter en betydelig innsats fra Vogt og den norske utenrikstjenesten.

Det er selvsagt forskjeller mellom Kongo i 2010 og London i 1917, men det er samtidig interessant å se på hva som gjorde at UD i 1917 lyktes med å redde livet til Hagn: Det ble vist respekt for britisk rettsvesen og jurisdiksjon, og en dyktig diplomat behersket spillet i kulissene og utnyttet de få mulighetene han hadde. I tillegg viste norsk presse forståelse for hva diplomater faktisk kunne og ikke kunne gjøre, og bidro dermed til at saken endte godt.

Til syvende og sist ble Hagns liv reddet på grunn av politikk: Storbritannias nasjonale interesser tilsa at det lønnet seg å løslate ham. Britene brød seg i liten grad om mennesket Hagn, akkurat som kongolesiske myndigheter neppe bryr seg om Moland og French. Nå er det selvsagt ingen i dag som ønsker at pressen knebles. Men at norske aviser målbærer et tildels respektløst syn på fremmede lands rettssystemer og fremstår som mikrofonstativ for synsere, pårørende og advokater med urealistiske forventninger, er neppe til hjelp for UDs arbeid. Et effektivt diplomati må nødvendigvis utføre mye av arbeidet uformelt, i det stille. De historiske erfaringene er at UDs menn og kvinner utfører dette arbeidet samvittighetsfullt, men begrenset av handlingsrommet de har i de ulike sakene.



Nik Brandal, Eirik Brazier og Ola Teige er historikere. Deres bok «Den mislykkede spionen. Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn» utgis på Humanist forlag 20. oktober.