Sexboka til Einar Gelius er noe av det flaueste jeg har lest. Det er så mye safter og væsker at du føler det skvetter fra sidene. Delvis er det som en Cupido-novelle om en lidderlig prest, bare at den er skrevet av presten selv. Han gjengir blant annet en mail fra sin elskerinne, «Solstrålen», der hun insisterer på at de skal ha gruppesex:

«Ei deilig jente til i vår relasjon blir bare en forlengelse av meg. Å dele min elskede naken og kåt med ei annen jente gjør meg vill og kåt.»

Delvis er det den kleineste seksualopplysningsboka du kan tenke deg. «Man kan jo starte med å utforske sin egen kropp og leke med den, finne erogene soner og gi seg selv en deilig orgasme». For Gud er skikkelig for sex! Ikke noe å skamme seg over! Det står ikke «Sånn ville Jesus ronka», men det er liksom hakket før.

Men det klart mest oppsiktsvekkende er at soknepresten i Vålerenga kirke er Norges første offentlige person som står åpent fram som våtsex-entusiast. Eller kanskje den første nordmannen overhodet? Passasjene i boka er ikke til å misforstå: Gelius hyller «det utrolige samspillet mellom to elskende mennesker som vil del alt med hverandre, også egne kroppsvæsker». Jeg har et vagt minne om en sånn spekulativ TVNorge-aktig dokumentar om urinfetisjister, der det var mørklagte profiler og fordreide stemmer. Foruten det kan jeg ikke komme på et eneste tilfelle der noen har stått fram i norsk offentlighet og fortalt om det ekstatiske i å «bli badet i partnerens safter». Det skulle altså en prest til for å bryte et av de siste seksuelle tabuene våre.

Min umiddelbare reaksjon på Gelius åpenhet, var foraktelig fnising. Når jeg leste utdragene fra boka i avisa på tirsdag, skal jeg ærlig innrømme at jeg sa æsj høyt flere ganger. Og slik kan vel den kollektive nasjonale reaksjonen også oppsummeres: Æsj! Pervoprest!

Den perverse presten er en av vår kulturs favorittavvikere. Vi fascineres av den skinnhellige, undertrykte, nevrotiske kåtingen, som snakker om arvesynden på dagtid og pisker gutteprostituerte om kvelden. Annenhver kriminalroman og krimserie har med en sånn figur, veldig ofte som morderen.

Men Gelius er ikke skinnhellig, han prøver tvert imot å være en kirkelig utgave av Kristin Spitznogle. Mesteparten av boka er et oppgjør med kristendommens seksualfiendtlighet og de personlige vanskene det skaper i de troendes liv. Spørsmålet er om hans egen avviksberetning kommer til å utvide eller lukke debatten. Begge deler kan skje. Den homovennlige delen av kirka som Gelius har vært en viktig del av kan svekkes gjennom at motstanderne nå får «bevis» for hva slags ukristelige mennesker homofløyen er. Men den kan også styrkes, ved at fokus flyttes fra homofili over til «verre ting».

Slik har det jo vært med oralsex, en praksis som bare for noen tiår siden var stemplet som avvikende og motbydelig. Blant annet i takt med kirkens svekkede makt har misjonærstillingen fått konkurranse av andre repertoarer. Selv om de fleste av oss i dag synes urin og sex er en frastøtende blanding, kan det godt være at neste generasjon kommer til å le av oss og synes vi var utrolig pripne. Det er vanskelig å se for seg, men kanskje vil den PR-kåte dansepresten fra Vålerenga en gang i framtida bli omtalt som en seksualpolitisk pioner.

Men framtidige generasjoner kommer trolig ikke til å bli mindre flaue over å lese «Sex i bibelen». Gelius' beskrivelser av «kjønnssaftene som vin av den edleste årgang» og så videre, og så videre, kommer nok til å være plumpe og pinlige for all tid.