DE FLESTE FORSVINNER UT AV verdenshistorien uten å sette dype fotavtrykk. Det skulle man kanskje ikke tro var tilfelle for Jørgen Quisling, Vidkun Quislings beleste og flamboyante lillebror. Han var forfatter, lege og hobbyfilosof med bøker som Sexualstudier (1916) og det 1228 siders lange verket Det antropokosmiske system (1931) på sin CV.

Men få vet noe særlig om ham. Så lite at drammenser og forfatter Erik Foynland i sin nye roman «Kranium & sand» har diktet opp det siste året i Jørgens liv. I romanen følger vi en lokalhistoriker i Drammen som har fått tak i Jørgens brev.

Og i det virkelige livet har Foynland begått et lokalhistorisk detektivarbeid for å samle det lille som finnes av detaljer om Jørgen Quisling.

- Byen Drammen har totalt fortrengt Quisling-familiens syv år i byen. Det var faktisk ganske vanskelig å finne ut nøyaktig hvor de hadde bodd. Huset de bodde i er revet, i dag er det parkeringsplass, sier Foynland, som til slutt klarte å spore opp familien gjennom manntallet i byarkivet. De bodde i Havnegata 1, og etterpå i nummer 3, hvor de leide hos urmaker Knudsen, kjent for sine gulvur.

LENGE FØR JØRGEN DØDE hadde han isolert seg helt, og da han som 64-åring gikk bort i 1954 var det nok ikke mange som savnet ham. Kona var død, Vidkun var henrettet, søsteren Esther var også borte og det samme var foreldrene. Bare i New York hadde han en bror igjen, Arne Quisling.

I tillegg hadde han svigerinnen Maria Qusiling, enken etter Vidkun. Men hun stolte ikke på Jørgen Jørgen. Maria sa at etter krigen «henfalt Jørgen til spiritisme og narkomani».

Etter krigen ble han forsøkt intervjuet av psykiaterne som vurderte broren før rettssaken. Jørgen var velvillig innstilt, men de fant ham «mildt sagt eiendommelig».

JØRGEN VAR IKKE NAZIST. Men i 1938 døde kona Ingerid av hjernesvulst. Jørgen, som i barndommen var kjent for å være lysere til sinns enn Vidkun, stengte seg inne og begynte å selvmedisinere seg. Som lege hadde han tilgang til det han måtte ønske.

- Etter sin kones død ser det ut til at Jørgen bryter helt sammen og aldri riktig kommer seg igjen. Han blir nærmest en eremitt og han hallusinerer, ved flere anledninger skal han ha sett sin bror etter henrettelsen, sier Foynland.

Jørgen besøkte broren Vidkun på Gimle noen få ganger under krigen, men stort sett skrev de til osloboerne brev til hverandre.

- Etter krigen satt han et par dager i fengsel på Ila, de mistenkte ham for å være nazist. De slapp ham, de skjønte at han snakket sant. Han hadde knapt vært utenfor stuedøra og hadde ikke noe med dette å gjøre. Han kan heller ikke ha vært medlem av NS, da ville han fått straff, sier Foynland.

BARNDOMMEN VAR PREGET av tett samhold i søskenflokken. De yngre så opp til den bråmodne og dyktige Vidkun, og Jørgen og Vidkun både konkurrerte og samarbeidet.

Qusilingfamilien flyttet fra Fyresdal til Drammen i 1893 da den ambisiøse faren Jon Lauritz ble kapellan i Strømsø.

I Drammen bodde de med høns og hester i gata. Guttene lekte på løkkene med naboene. Brev og kort fra denne tiden viser hvordan de fire søsknene hegnet om hverandre med beskyttende kjærlighet. De eldre formante de yngre om å jobbe hardt på skolen, S var det eneste godkjente, akkurat som far hadde fått. Alle fire barn fikk da også Særdeles i hovedkarakter til examen artium.

Vidkun lengtet hjem til Fyresdal i disse årene, sa han senere, og sommeren 1900 flyttet familien tilbake til Telemark, hvor faren ble sogneprest i Gjerpen.

Hva er igjen i Drammen etter dem?

- Faktisk er husene fullstendig jevnet med jorden. Det finnes ingen fysiske minner etter familien Quislings opphold i byen - den mest berømte, eller beryktede, som noensinne har bodd der, sier Foynland, og fortsetter:

- Under min noe autistiske leting etter mulige rester fant jeg ut at det står igjen en bit av et gammelt rekkverk til en bro som gikk inn på tomta de bodde på. Men så ser jeg ved nærmere ettersyn at gjerdet er laget i 1909. Da var like før jeg ga opp og slo meg til ro med at det ikke finnes noen minner fra Quislingenes syv år i Drammen, alt er fullstendig utslettet fra det kollektive minnet. Men så så jeg noe gamle, råtne tømmerstokker henslengt på baksiden av tomta. Jeg gikk for å skjære løs en bit av treverket. Da fikk jeg øye på en masse bremseklosser fra tog, min første innskytelse var at det måtte være jernbanesviller, men da jeg luktet på treverket luktet det ikke kreosot, det kunne altså ikke være sviller. Dermed er den beste hypotesen at disse stokkene er rester etter bygningsmasse i Havnegata 1, kanskje det aller siste fysiske minne av Quislings Drammensår, et par råtne tømmerstokker, sier Foynland.

- Har noen fjernet sporene med vilje?

- Nei, det tror jeg ikke, jeg tror bare det gikk fullstendig i glemmeboka. Etter krigen burde man kanskje tenkt på om en kunne bevart noe av dette. Det har siden florert så mange myter om Quislingene i Drammen, sier Foynland.

FAREN JON LAURITZ QVISLINGS undersøkelser av engler, demoner og spøkelser foregikk i Drammen.

- Det hele tok en mer diabolsk stemning da de kom til Drammen, da kom boka Djevelen og hans engle. Han grunnla på mange måter den norske satanologien i Drammen, ingen hadde skrevet om akkurat dette temaet så gjennomført i Norge før ham, sier Foynland.

Han skrev i den spiritistiske tradisjonen, en trosbevegelse utløst av sjokket fra utviklingslæren og naturvitenskapen, og særlig for oppfatningen av mennesket som udødelig. Kontakt med de døde ble her bevis for den gode, gamle troen på sjelens uavhengighet av tid og rom. Mange geistlige viste interesse for retningen rundt århundreskiftet. Qvisling selv ga ut boka Troverdige spøkelseshistorier.

Guttene elsket sin far, som var lærd og snill, men også dogmatisk og pietistisk. De moret seg litt over farens sans for gamle spøkelseshistorier.

Bøkene til Jon Lauritz fikk god mottakelse i teologisk fagpresse, og selv om hans spirituelle interesse høres merkverdig ut i dag, skrev han i en ortodoks, kristen tradisjon. En edruelig og kritisk forfatter, ifølge Quisling-biograf Hans Fredrik Dahl, og ikke den eksentrikeren som ødela sine barn, som noen senere har antatt.

- Dette forklarer ikke sønnenes skjebne?

- Nei, det tror jeg ikke egentlig. Det var nok snarere ambisjonsnivået, faren nådde nok ikke så høyt som han håpet på. Han var kanskje heller ikke så veldig til stede for barna, han holdt på med sine undersøkelser, mens moren tok seg av barna, som vanlig på den tiden. Hun pushet ungene veldig, sier Foynland.

OM MAN LETER etter politisk innflytelse fra familien, er det ikke mye å finne. De var tilknyttet Høyre uten å være særlig politiske.

Vidkun var opptatt av arbeidernes kår, og Jørgen skrev i sitt filosofiverk at «Den socialistiske stat er et uttryk for den abstrakte nestekjærlighet». Han mente samfunnet organiseres best gjennom fagarbeiderkorporasjoner og at valg bør skje korporativt.

- Han var nok enig med broren sin i antibolsjevismen, det står det også mye om i filosofiverket hans. Han er noe som ligner på en syndikalist, en form for sosialisme hvor man organiserer seg gjennom syndikater, en gren som har dødd ut. På 30-tallet var det en levende isme. Han var sosialist og egentlig antinasjonalist, tolker jeg ham som i 1931. Det kan ha endret seg siden, sier Foynland.

DA GUTTENE BEGYNTE Å STUDERE i Oslo delte Jørgen og Vidkun hybel i Stensberggatta 27. Senere kom også søsteren Esther, og de var stadig sammen med familien, onkel Nils og tante Margrethe hadde sin sommervilla i Bunnefjorden (bildet øverst), og kusinene dro de på fest med.

De to brødrene beskrives som forskjellige i denne tiden. Vidkun var høy og staut, alltid i uniform til søndags, taus og alvorlig, men kontaktsøkende. Jørgen var velpleid, pent kledd, nesten en dandy og alltid vittig. Alle likte ham, mens Vidkun beundret de høy moral og lærd alvor. Onkel Nils bekymret seg over Jørgens hang til filosofi, som gikk ut over studiene, mente han. Da Jørgen først fikk eksamen, i 1921, var den ikke særlig god, han fikk haud etter 14 år.

Familien var enig om at Jørgen var begavet, men noe usikkerhet knyttet seg til hva han var begavet i. Kan hende var det dårlige resultatet knyttet til at hans forlovede Anna hadde gått fra ham. Men i 1922 traff han sin Ingerid, og giftet seg med henne. Han startet legepraksis i Oslo.

JØRGEN VAR KUNSTNERISK anlagt, han var musikalsk og malte sitt eget selvportrett. Kona Ingerid var også kunstmaler. Etter krigen fjernet familien etternavnet hennes med løsemiddel, og bare Ingerid Schjølberg står igjen på dem. Ingerid malte blant annet portrettet av Jon Lauritz Qvisling.

- Jørgen Quisling hadde store ambisjoner, i likhet med sin storebror, de hadde vel begge et snev av stormannsgalskap. Da de var unge rivaliserte de om å få ferdig med hver sin filosofi, den endelige verdensanskuelse som kunne tilsidesette alle tidligere filosofier. Og Jørgen vant det kappløpet i 1931 med sitt verk på 1228 sider, sier Foynland, som har lest Jørgen Quislings nærmest uleselige mastodont av et mislykket filosofiverk.

Psykiater Gabriel Langfeldt skrev at han aldri «sett lignende eksempel på ordnydannelse og begrepsforvirring» annet enn hos schizofrene pasienter.

ANTAKELIG VAR MESTEPARTEN av Jørgens hovedverk ferdig langt tidligere enn 1931, men Jørgen ville nok ikke opprøre sin gamle far, som jo var prest og døde i 1930.

Jørgen beskrev i verket Jesus som en «eiendommelig paranoiker». Og han mente at religion nærmest var en psykiatrisk diagnose, religiøse mennesker «lever i magisk mørke midt i lyshavet».

- Disse synspunktene hadde nok såret Jon Lauritz Qvisling, sier Foynland.

Vidkuns verk derimot, «Universismen», ble aldri ferdig. Ifølge Hans Fredrik Dahl dreide det seg ikke om noe mer enn amatørfilosofi. Manuskripthaugen som i dag teller 700 sider, utgjør ikke mer enn 50 - 60 tekstsider, og var altså aldri i nærheten av noen slutt. Kladdene virker ifølge Dahl overspente.

Jørgen, derimot, han ble ferdig. Men verket gjorde ikke all annen filosofi overflødig.

- Han vant racet, men så skjedde det ingenting. Det ble ikke den reaksjonen han hadde tenkt seg. Jeg tror nok han trodde dette reelt sett skulle tilsidesette alt annet, men det gjorde det ikke, sier Foynland.

- I ettertid står Jørgen Quislings forfatterskap som en merkverdig blanding av empirisk sexologi av en viss pionerkarakter, og spekulativ filosofi av det mest hjemmegjorte slag, skriver Dahl.

SELV OM BEGGE BRØDRENE syslet med filosofiske prosjekter fra ungdommen av, var det store forskjeller på dem også her. Vidkun utøvet mer selvkritikk, noe Jørgen synes å ha manglet, ifølge Dahl.

Jørgen oversatte sitt uleselige filosofiverk til tysk på egen regning og delte det selv ut til utvalgte biblioteker.

Maria sa siden at Jørgen hadde et mindreverdighetskompleks i forhold til broren. Men i studietiden var de nesten alltid sammen, og det var Jørgen som førte ordet. Han fikk da også utgitt flere bøker og fikk fin omtale for noe av materialet.

- Filosofiprosjektene antyder at det som skiller dem er at Jørgen ikke har noen interesse av å få makt, han er ikke interessert i politikk. Men Vidkun går inn for å skaffe seg makt, han trekker megalomanien ut i det virkelige livet. Det burde kanskje vært omvendt. Vidkun var ingen storsjarmør, han eide ikke humor, mens Jørgen var spilloppmaker og festens midtpunkt i yngre dager. Han kunne sikkert blitt politiker, men hadde vel ikke lyst, sier Foynland.

ETTER KRIGEN FORSVINNER den en gang livlige og soignerte Jørgen ut av historien.

- Han trekker seg enda mer tilbake, av naturlige årsaker, han forsvinner rett og slett ut i tåkehavet. Vi vet egentlig ingenting om hva han gjør etter krigen. Jeg har forsøkt å finne etterlatte skrifter, men ingenting har dukket opp. Ingen av ekspertene på Quisling vet noe, så vi kan nok anta det ikke er noe å finne. Og det er altså derfor jeg tillater meg å dikte meg inn i hans hjerne i 1953, året før han dør, sier Foynland.