De blodige diareene startet i Mali. Han reiste i jungler, langs floder, over ørkener, Tanzania, Uganda, Marokko, Egypt. Parasitter, tenkte han, det er sikkert bare parasitter. Dessuten spiste han godt, han så godt ut. Per Fugelli hadde kommet til Afrika for å jobbe med en undersøkelse av menneskers forhold til døden, han fulgte begravelsene, ritualene, maskedansen, sorgen og jaktet på døden langs fortau, på travle cafeer og i øde landsbyer. Etter flere måneder kom han hjem til Norge, til hytta på Jæren i enden av den gresslagte oppkjørselen, ved elven og åkrene som har ligget der like betryggende siden han var et barn. Det ble sommer i fjor og de blodige diareene ga seg ikke. Så, et eller annet sted der ute i landskapet han alltid har elsket, meldte det seg en klar og skarp tanke: Er det døden som jakter meg?

Ett år er gått . Det har vært cellegift og fortvilelse, men sommeren har tydelig gjort Per Fugelli godt der han står som en forventningsfull bestefar, brun og trygg i en blå treningsjakke nederst i rulletrappen på Sola flyplass. Han har insistert på å kjøre oss selv, geleider oss over parkeringsplassen, rydder vekk en bærepose med bringebær i passasjersetet og starter bilen.

-Jeg skal jo selge en bok som heter "Døden, skal vi danse", så markedsfolka i forlaget var nok litt skuffet da jeg ble såpass frisk igjen. De mener det er nærmest hyklersk, sier Per på seig stavangersk. Han ler høyt og raspete.

-Kanskje Graff kunne tegnet meg litt halvdød, spør han og smiler lurt i det kortklipte grå skjegget med blikket rettet mot veien.

Fugelli har snart vært professor i sosialmedisin i tjue år, og han har gjort en slags karriere av å løpe fra debatt til debatt for å hamre løs på lovgivere, leger, EU-tilhengere, Frp-politikere, birkebeinere eller hva enn som måtte finnes av skyteskiver der ute. Til daglig bor og jobber han i Oslo, men det er her ute han hører hjemme, mellom steingjerder og jordlapper, siden han var liten har han feriert på hytta på Jæren. Hele kjøreturen peker og forklarer Per om landbruksmetoder og farger og lukter. Så, etter tjue minutters kjøring, stopper han bilen ved en åkerlapp.

-Kan du se noen svaler? De pleier å være her, sier han og blir sittende og se ut av vinduet på kornet som brer seg som en gul tåke mot det kalde, mørkeblå vannet. Jæren er dampende varm og stanken av gjødsel ligger tykt over bakken. Blikket hans glir fram og tilbake, ikke et ord, han puster gjennom nesa, venter. Og så skyter svalene opp langt der ute, kaster seg rundt som små jagerfly. Per smiler.

-Jeg er fortsatt jævla glad i livet, sier han og starter bilen igjen.

-Aaargh!

Sommeren for ett år siden, på benken på et legekontor. Han ligger der med et kamera opp i tarmen og plutselig skyter smertene gjennom kroppen. Endoskopet stanger mot en stor svulst i tykktarmen. "Vil du se den?", spør kirurgen og nikker mot en tv-skjerm. Per stirrer på skjermen. Han begynner å tenke på en tur til Nepal for mange år siden. Han og kona Charlotte var på Durban square i Katmandu og midt på torget stod det et stort bilde av lokalbefolkningens mest fryktinngytende gud, Den sorte Bhairab. Ansiktet var monstrøst, den hadde seks lange, kvelende armer og voldsomme bein som tråkket i hodeskaller og forvrengte menneskekropper. "Faen ta meg", tenker Per, "Det er Den sorte Bhairab". Svulsten der oppe på skjermen, en ondskapsfull, morderisk gud.

Vi parkerer i enden av den gresslagte veien ved siden av en mørkegrønn hytte med blåmalte vinduskarmer.

-Lukter du det? Jærparfyme, kalles det, sier Per og tekker inn den stramme gjødsellukta gjennom nesa.

Gangen er full av skopar, han setter bringebærene på kjøkkenet og introduserer familien som er på vei inn til byen for å handle. Hytta er full av liv, stemmer, skap som åpnes, vann som renner.

-Da skal jeg bare hente notatene mine, så kan jeg lese opp mens du skriver, sier Per med et glis og går bøyd opp trappen til andre etasje. Det knirker av skrittene hans der oppe. Så er han nede igjen med en bunke håndskrevne papirer under armen. Han setter seg ved det lille bordet mot vinduet, legger lesebrillene på den røde duken, lar notatene ligge.

-Det var en megasvulst i tykktarmen med spredning til lymfekjertler og -skulle det vise seg- venstre lunge, sier Per som nå er noen kilo og en halv lunge lettere enn før kreften.

Stillheten legger seg over hytta som en dyne, en gammel klokke henger på veggen bak ham. Utafor vinduet leker dattera hans med sønnen sin i gresset, Per følger dem med blikket.

-Jeg regnet med at jeg ville dø i løpet av noen måneder.

Etter undersøkelsen forrige sommer kjørte han ut til hytta på Jæren igjen, slik vi gjorde det i dag. Også da stoppet han bilen på veien. Han var helt alene og gikk ut på en åker.

-Jeg stanset et sted der ute og plukket blåklokker og gråt. Jeg stod der lenge og den mest overveldende sorgfølelsen der og da, det var en øyeblikkelig skyldfølelse av å nå skulle påføre de du er glad i faenskap. Det blir trøbbel for dem, det å miste deg og dette er sikkert en allmennmenneskelig reaksjon når man står overfor en akutt mulighet for å dø, sier Per og gnir øynene.

-Jeg er nok på mange måter en robust faen. Det er jeg glad for, det har kommet godt med. Charlotte, kona mi, er ikke det, men hun er et veldig nøkternt, klokt menneske. som ikke har anlegg for unødig hysteri.

Han har holdt nevene knyttet over duken på bordet, som om han klamrer seg til seg selv, men nå slipper han opp, ser ut av vinduet med blanke, klare øyne.

-Selv om det har vært jævlig og det av og til er trist som faen, for å si det med han derre fyren, så har det allikevel vært med på å forsyne dette året med mening. Jeg har kunnet gå på oppdagelsesreise nær døden, sier Per og smiler.

-På mange måter har det vært, som de sier på bedehusene her ute: "Et gildt og rikt år", sier han og ler før han gjentar seg selv med hevet stemme:

-Et gildt og rikt år for han Per.

På den andre siden av elva, ligger et stort, automatisert fjøs. Kuene der inne går fritt rundt, de vaskes av store maskiner og blir visstnok underholdt av svensk dansebandmusikk over stereoanlegget. Dessuten styrer de selv når de vil melkes av roboter med avanserte sugekopper, før melka blir analysert og en datamaskin sender resultatene til bonden. De kuene som leverer den dårligste kvaliteten, blir merket i rødt.

-Da jeg ble syk, så jeg på kuene og syntes det så misunnelsesverdig ut. "Å, gid var jeg en ku", tenkte jeg, bare drøvtygge med store, tomme, lykkelige øyne, sier Per og smiler bredt:

-Men så tenkte jeg at det ikke hadde vært så lurt, for jeg hadde vel fått rød farge og blitt "borttatt fra tiden" som det står på en av gravstøttene her borte.

De blomstrete gardinene henger som et sceneteppe, Per stirrer mot lyset.

-Å tenke på døden rett som det er gjør livet ditt mer vitalt. Bare tenk deg det motsatte: Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens, forteller Per. Han snakker som om alt han sier har enorm betydning, han pauser, trekker pusten og drar de svakt dirrende ordene ut på en måte som synes å gi alt mer tyngde.

-Og for det solidariske mennesket er jo døden en uavvennelig betingelse for liv på denne kloden. Rent økologisk så er det slik at vi må dø for at nytt liv skal få komme, sier Per og lener seg tilbake.

-Vi må prøve å gjenopplive døden, markedsføre den på en positiv måte, vise alle lyspunktene, lærdommene som følger av den, sier Fugelli og fortsetter:

-Dessuten kan det å minne seg på døden, være en vaksine mot denne stormannsgalskapen som sier at mennesket nesten er gud, det kan hjelpe oss til ydmykhet. Vi tror at hvis vi investerer nok hjerneceller og oljemilliarder så kan vi kontrollere livet. Men vi glemmer, som de sier på Røst der jeg jobbet som distriktslege for hundre år siden, at "Høvedsmannen er et annet sted". Det er et jævla flott uttrykk. Plutselig kommer det en tsunami eller en vulkan og minner oss om at vi ikke må overtro på vitenskapen.

Da han ble behandlet for kreften, vandret Per over lineolumet i gangene blant de som snart skal dø. Han snakket med de andre pasientene, hørte deres historier, deres tanker om framtida og konstaterte at de aller fleste vil dø hjemme.

-Og da er det et paradoks at så få gjør det. De fleste blir sendt til dødsfabrikkene, til sykehjem og sykehus, sier han.

Det var slik ideen om en dødspermisjon startet. Fugelli ønsker at samfunnet, slik det tilrettelegger når mennesker kommer inn i livet, også bør legge til rette for at en kan gå ut av livet omringet av familien, av nærhet og trygghet.

-Ta døden tilbake, den er en dypt personlig eiendel. Har du vært et myndig menneske på jorden så skal du for faen føre også i siste dans.

Per har hevet stemmen, øynene er smale, han kaster på hodet mens han prater for å legge ekstra trykk bak ordene.

-Det er forresten helt jævlig hvordan folk behandler oss som skal dø. Reis deg, kommanderer han og spretter opp av stolen og opp i ansiktet på journalisten.

-Sånn står de og ser deg veldig inn i øya, altfor nære kroppen din, med røntgen-blikk. Og så har de har en dvelende stemme med en liten skjelving i seg "Hvordan går det, Per?". Faen, det er dypt ubehagelig. Det er sårende. Du får følelsen av at det er like før begravelsen, sier han og setter seg igjen.

-Jeg skjønner det er godt ment, men det er ekstremt viktig for den syke som snart skal dø at mennesker rundt deg behandler deg som den du er, ikke som en før-død. Slå dem, pul dem og hold dem i hånda på kino som før, proklamerer Per og dunker høyrehånda i bordet for hvert alternativ.

"Og så må vi huske, gutter og jenter, at nå lever vi i jammerdalen. Men det kan være greit nok i jammerdalen, vi kan kose oss i jammerdalen". Slik pleide søndagsskolelæreren i Metodistkirken i Stavanger å avslutte, før barna forsvant med lette skritt ut døra. Og Per hadde det ganske fint i jammerdalen, der lukten av søndagsmiddager sivet fra vinduer, blandet seg med blomstene han elsket synet av og ut i byen som på dette tidspunkt, var delt i to, skåret nådeløst på tvers mellom de som hadde og de som ikke hadde. Hele uka igjennom tok far frakken og dro fra Paradisveien over til østkanten, slik hans far hadde gjort før ham, en arbeidernes medisinmann. Folk er folk, uansett. Og Per husker latteren hans, interessen, gleden over å møte nye mennesker, han husker at helga kom og at alle de 28 guttene i klasse 7b dro hjem til sin side av klasseskillet. Hjemme hos Fugelli luktet det middag og oppvask og, på lørdagskvelden, av arabiske sigaretter. Og et eller annet sted i jammerdalen på 60-tallet, var det som regel et selskap, en platespiller, en diskusjon. Per er i alle fall overbevist om at grunnen til at han og de tre brødrene hans ble sendt på søndagsskolen, var at foreldrene skulle sove ut festlighetene fra kvelden før.

Han har alltid villet være her, foran øynene til en oppmerksom journalist, mens pennen danser etter munnen hans. Han følger den med en stille tilfredshet. Og i tv-kameraene, i fotoapparatenes speilreflekser. Han har lært seg hvordan å bli hørt, hva han må si for at lyskasterne beveger seg i hans retning, mot tversoversløyfen og det selvsikre gliset.

-Ja, jeg har villet det slik. Og jeg vet det er på godt og vondt, herregud, jeg vet det er et regnskap med pluss og minus der for meg, men jeg har alltid vært engasjert og hatt en klar oppfatning om hva som er riktig i livet og vil da for faen arbeide for at det skal få en ekstra millimeter her i verden, sier Per som om det stod en stor folkemengde foran ham.

-Så det er mer idealisme enn egoisme?

-Ja, eller det er en godartet blanding. For meg har det gitt mening og tenning.

Det har kommet noen hatbrev opp igjennom åra. Spesielt i rasismesaker og gjerne de gangene han har vært "i krig med Fremskrittspartiet", som Per kaller det.

-Heldigvis har jeg hatt en litt psykopatisk evne til å gi faen i hva andre måtte mene om meg, sier Per og flirer.

-Er du arrogant?

-Eh.. Ja. Jeg tror nok det, i en del sammenhenger. Jeg vil det ikke, jeg er ikke høy på pæra, men i verdispørsmål kan jeg være nesten fundamentalistisk og det kan kanskje oppleves som arroganse? Jeg har også en utålmodighet med dumhet, fortsetter han og blir brått stille som for å vente på neste trekk.

Da han var ung, sa faren til Per at han måtte vokte seg for å være hovmodig.

-Han var en god diagnostiker, he-he. Hovmod er kanskje en del av meg på godt og vondt. Jeg har likt meg jævla godt i verden som et naturbarn, jeg har ikke vokta meg for noe, har aldri hatt noe anlegg for selvanalyse. Det er en forbanna gave å få fra Vårherre, det at jeg har hatt en sånn veldig selvtrygghet, en godarta følelse av å være ute i godt ærend.

Hytta er stille. Hendene som holder rundt kaffekoppen er flekkete og rynket, en gammel manns hender. Øyenbrynene hans er bare noen få hårstrå.

-Det å se døde mennesker, særlig hvis du er der i øyeblikket det skjer, det gir deg denne dype følelsen av at det som ligger igjen er kokongen, innpakningspapiret. Det du er, det Per er, er der ikke lenger, det er borttatt til et annet sted, sier han.

På veggene bak ham er det bilder av skip, i bølgene et sted på det åpne hav.

-Og det er en utrolig barsk, klar og entydig melding om at her er mer mellom himmel og jord enn all vår kunnskap drømmer om, fortsetter Per.

Bøkene i bokhylla står stramme og tyste rundt ham, den lille tv-skjermen er svart, brettspillene ligger skjeve og urørlige. Per trekker pusten tungt.

-Det er veldig vakkert og veldig tankevekkende i vår gudløse tid.

-Hva ser du for deg etter at du er død?

-Det er to ting som trøster meg. Det ene er at døden er begrenset. Mennesket Per, ånden, den jeg er, vesenet jeg er vil på en måte leve videre. I barnebarna mine, i Liv og Aksel, i Charlotte og litt i de tusenvis av studentene jeg har prøvd å hjernevaske. Det vil rulle og gå. Det andre er at kroppen min, slik Hamsun så vakkert sier det: "Her var jeg kanskje i tidenes morgen, som hvit spirea en gang at finde". Jeg tror på at av jord er du kommet, til jord skal du bli. Og kanskje blir jeg en blåklokke. Eller grønt gress.

Per smiler til den lille vasen på bordet, full av blåklokker.

-Det skal bli spennende å se.

Han har sett det i drømme, hvordan kroppen forfaller. Han kan se seg selv bli til et skjelett mens han ennå lever, en gul, illeluktende, skral kropp som kaster opp og lider, han ser livet forsvinne sakte ut av ham.

-Vi gjemmer bort det at de aller fleste av oss skal bli jævla syke og ha det fordømt vondt, se kroppene våre forvitre og få dype sår, lide den ytterste sjelenød før vi dør. Sånn er livet, sier han og folder hendene som han dunker sakte mot haka, hele tida uten å ta blikket fra livet der utenfor vindusruta, fra det automatiserte fjøset, fra taket på den lille hytta ut mot villhavet der Alexander Kielland pleide å tilbringe somrene.

-Det blir ikke noe lystspill, sier Per sakte og er liksom tilbake igjen i rommet.

-Du har sagt du vet Gud finnes, men at du ikke tror på ham. Hva mener du med det?

-Nei, det vet jeg ikke. Jeg vet med knoklene mine at Gud er der, i beinmargen vet jeg at han er der, hvis det går an. Men med storehjernen min får jeg det ikke til. Det går an det, gjør det ikke, å ha noen forestillinger som forstanden din ikke kan godta eller operasjonalisere?

En skål med bringebær kommer på bordet. Per har flyttet seg ut i hytteveggen, stolbeina synker sakte ned i gresset. Han lener seg over bordet og strør sukker over bærene som om dette var det siste han skulle få å spise i sitt liv.

-Jeg har vært en god far, hvis jeg skal lage en sånn selvangivelse mot slutten, vil det stå et stort pluss på far, sier Per og setter fra seg sukkeret.

Det er så vidt en kan skimte noen røde flekker under det glinsende hvite laget som smelter i sola.

-Barn er mye morsommere å være sammen med barn enn voksne, i alle slags sammenhenger. Det er livgivende, jeg elsker å leke og spille, og det er eventyr å se mennesker bli til. Er du glad i livet, så er du glad i barn, sier Per og tygger så det knuser sukker mellom tennene hans.

Han og Charlotte har to barn, Liv og Aksel, og til sammen har de fått tre barnebarn. I kveld kommer Aksel kjørende med familien fra Bergen, snart er de alle samlet på hytta.

Charlotte og Per har vært gift i 43 år, de traff hverandre på dans på Blindern, hun studerte fransk, han medisin. De bor sammen i leiligheten på Grønland i Oslo, og Per kaller henne fortsatt "kjæresten".

-Jeg liker det ordet, det passer mye bedre. Hun har vært et stort hell i mitt liv, sier Per, smatter litt og bryter inn med en gang han skjønner at neste spørsmål også vil dreie seg om hans historie med Charlotte.

-Altså, husk nå på at jeg er en blyg mann fra Stavanger, vi kan ikke begynne å snakke om dette. Eh.. Jeg kan ikke si annet enn at til å begynne med var det ren sex. Ferdig med det, sier han og ler for å ta brodden av hele temaet. Det fungerer ikke helt.

-Må du spørre om dette? Jeg blir alltid redd for portrettintervjuer, det skal alltid være noe om personen. Jeg har ikke noe å skjule, men det er en naturlig blyghet, en følelse av at dette hører til i en del av livet som vi vil ha for oss selv. Å snakke om hvem jeg er, hvordan jeg er inni, hvem Charlotte er, det får jeg ikke til. Det vil jeg ikke.

Før eller siden finner de noe, på et røntgenbilde, i en blodprøve. Noe vil komme. Han sier han ikke tenker på det, men når Per ser seg i speilet lurer han på om han fortsatt ser frisk ut. De kommer til å finne noe.

-Jeg er veldig forsonet med at de på et eller annet tidspunkt kommer til å oppdage noe igjen, i leveren eller ryggen, eller i hjernen for den saks skyld. Jeg regner med at jeg dør av denne kreften en dag.

Familien kommer kjørende fra bytur opp den lille gressveien. Bilen stopper på andre siden av hytta.

-Men det kan bli en stund til, sier Per.

Barnebarnet hans, lille-Per, kommer løpende med en tegne de har kjøpt og viser den stolt fram. Bestefar klapper ham på hodet, før gutten løper rundt hjørnet igjen.

-I Stavanger hadde vi en sang som gikk slik: "Han skal leve, han skal leve, han skal leve, til han dør", synger Per og ler.

Han myser nedover elva som glitrer i vind og sol. Stemmer hopper langs hytteveggen, det er blomkålsuppe på ovnen og fullt av sko i gangen. På en liten lapp ved døra står nummeret til han som tømmer septikktanken, og et eller annet sted ute i åkeren skal svalene snart kaste seg rundt. Per lukker øynene og smiler.

-Det er en fin sang.