VOLDSOM VEKST: En gutt passerer bildet av Beijings forretningsdistrikt. Jeg tror vi kommer lengst med å vise respekt for hva Kina har oppnådd, skriver Raymond Johansen. Foto: Reuters/Scanpix
VOLDSOM VEKST: En gutt passerer bildet av Beijings forretningsdistrikt. Jeg tror vi kommer lengst med å vise respekt for hva Kina har oppnådd, skriver Raymond Johansen. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Kina sett fra Beijing

ØKONOMISK UTVIKLING: Kina har gjort det største spranget ut av fattigdom som noensinne har funnet sted.

Dette er ikke et innlegg om årets fredspristildeling. I kjølvannet av Nobelkomiteens tildeling til Liu Xiaobo har vi imidlertid fått en debatt om utviklingen i Kina og Kinas rolle i verden. Der har jeg lyst å gi en kommentar.

La meg introdusere deg til familien Wang.

Gamle Wang ble født på 1920-tallet i en tid med politisk kaos og fattigdom i Kina. Han fikk ikke skolegang, men kan fortelle historier om okkupasjon, lokale krigsherrer og slaveri. På femtitallet fikk han jobb i en fabrikk og etter hvert sønnen Wang Hong. Sønnen fikk skolegang og da kulturrevolusjonen kom sluttet Wang Hong seg til rødegardistene. Mao ville at byungdom skulle lære om livet som bonde, så i stedet for utdanning ble Wang Hong sendt på landsbygda til fem års hardt arbeid på en grisefarm.

Da kulturrevolusjonen var over fikk han botillatelse i Beijing og jobb på stålfabrikken. Skuffet over tapt utdanning og skeptisk til framtida, merket han seg politiske signaler på 70-tallet. Nixons besøk og Maos død var varsel om endringer. Hardt arbeid ga ham jobb som mellomleder, og Deng Xiaopings åpning av Kina ga ham håp. Han gjorde alt for at datteren Wang Mei skulle komme seg opp og fram. Gleden var stor da hun kom inn på universitetet, selve inngangsporten til en bedre framtid.

I det Wang Mei var uteksaminert som dataingeniør på midten av 90-tallet kunne hun velge mellom doktorgradsstudier på MIT, jobb i et joint venture eller å starte egen bedrift. Hun valgte alle tre. Wang Mei ble del av en middelklasse som flyttet inn i nybygd leilighet, og som med tiden skaffet seg bil. Sønnen Xiao Fei er mest opptatt av dataspill og venner, og drømmer om å møte basketballstjernen Yao Ming.

Denne tenkte historien er ikke unik. Millioner av kinesiske familier har liknende historier. Millioner som deler erfaringer om kamp for å overleve og tøffe økonomiske tider. Med seg har de også erfaringer fra politiske eksperimenter som brakte ulykke for mange. Noen har fått god økonomi, og forventer det samme av framtida som oss.

Da Verdensbankens sjef Robert Zoellick besøkte Beijing i september slo han fast at Kina på egen hånd løftet mer enn 500 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom i perioden 1981- 2004. Det er det største spranget ut av fattigdom som noensinne har funnet sted. Ifølge Zoellick er Kinas innsats alene nok til at FNs tusenårsmål på dette feltet vil nås. Når NRKs Gro Holm i Verden på lørdag 16.10 sammenlikner Kinas innsats for å løfte befolkningen ut av fattigdom med Stalins industrialisering i Sibir er det et grelt eksempel på uforstand om utviklingen i Kina.

Lederne i Beijing er ikke bare opptatt av økonomisk vekst som et gode i seg selv. Med en befolkning på 1,3 milliarder er vekst kinesiske myndigheters nøkkel til stabilitet og harmoni. Hvert år skal det skapes 9 millioner arbeidsplasser for å ta imot nye generasjoner arbeidssøkere. Gjennom økonomisk vekst og økt politisk deltakelse lokalt søker lederne å holde sosiale spenninger under kontroll. For det er betydelige sosiale spenninger i det kinesiske samfunnet. Gruveulykker, næringsmiddelskandaler, dårlige arbeidsvilkår i tekstilfabrikker er eksempler på hva som bringer raseri til overflaten.

Når lokale maktpersoner beslaglegger jord eller overser forurensing i nærmiljøet ser vi det samme. Beijing innser at korrupsjon og lokalt maktmisbruk undergraver sentralmyndighetenes stilling. Derfor slår de også hardt ned på det. Hva de for enhver pris vil unngå, er at Kina med sine 56 offisielle folkegrupper blir gjenstand for politisk kaos og oppsplitting. Med en 3000 år gammel kultur er den historiske forankringen sterk, og frykten for å miste kontroll slik man gjorde under Qing-dynastiet reell.

Kinas økonomiske muskler har brakt landet ut på den internasjonale arena i stadig sterkere grad. Det uroer mange i Vesten. Vil de presse oss i multilaterale fora? Blir de militært aggressive? Vil utviklingsland vende seg mot Kina og bort fra oss? Vil de skaffe seg monopol på knappe ressurser? Vi bør stille disse spørsmålene og følge nøye med på hvordan Kina bruker sin nye maktposisjon. Intet land har vel unngått å bruke økt makt til egen fordel på en eller annen måte.

Samtidig bør vi merke oss hva kineserne sier selv. De hevder at sosialisme med kinesiske særtrekk er utviklet for Kina, og ikke for eksport. De understreker at engasjementet i Afrika ikke er av ny dato, men stammer fra 60-tallet. De stiller spørsmål ved det å avholde valg i land med svært lavt utdanningsnivå, fordi de mener resultatet kan bli at man befester etniske skillelinjer. Samtidig er Beijing fortsatt ytterst forsiktig med å bruke sitt veto i Sikkerhetsrådet. Kina er også en av de største bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner, og var det landet som gjorde det mulig å få hjelpesendinger inn i Burma etter syklonen Nargis. I sekspartsforhandlingene med Nord-Korea spiller Kina en nøkkelrolle. Fra norsk side har vi nyttige kontakter med Kina for eksempel om utviklingen i Sudan.

I København var mange med rette skeptiske til at USA og Kina sluttførte klimaforhandlingene på bakrommet, mens EU og andre aktører satt på gangen. Snakk om en verden styrt av G2 - USA og Kina - fikk fart. Beijing avviser at de ønsker en slik utvikling, mens USA ikke ser ut til å ha like store kvaler i så måte. På miljø har imidlertid Kina store ambisjoner. Uavhengig av om vi får en verdensomspennende avtale eller ikke, satser Kina fullt ut på omstilling og grønn teknologi. Beijing ser at det er nødvendig i et globalt perspektiv, men like mye lokalt. Kinas satsing på vekst har gitt store lokale miljøskader som må håndteres, om velstanden skal fortsette å øke. Kina bygger seg opp en ledende posisjon og framstår snart som storeksportør av grønn teknologi. Skal vi i Vesten se det som en trussel, eller bør vi lære av det og satse enda sterkere på miljø selv?

Hva så med menneskerettighetssituasjonen i Kina? Jeg har selv ledet vår menneskerettighetsdialog en rekke ganger. Da dialogen ble etablert var den unik, og over år er et bredt spekter av problemer tatt opp. Diskusjonene og viljen til å lytte har vært reell. Kinesiske myndigheter legger ikke skjul på at de har et annet fokus i menneskerettighetsspørsmål enn mange i Vesten.

Beijing er opptatt av å løfte enda flere opp av fattigdom, bedre forholdene for migrasjonsarbeidere, skaffe skolegang og helsetilbud. Så er det vår rett å understreke at menneskerettighetene er universelle, og ta opp saken til enkeltpersoner som blir utsatt for overgrep. Imidlertid tror jeg vi kommer lengst med å gjøre det på en måte som også viser respekt for hva Kina har oppnådd. Det er det ikke bare sentralmyndighetene i Kina som ønsker.

Det vil nok mange med samme erfaringer som familien Wang også si seg enig i.