- Det siste tiåret har jeg funnet ut at det er tøysekopp jeg er, sier Espen Beranek Holm uten å foretrekke en mine.

Han oser av etterbarberingsvann. Svart, oppkneppet skjorte, nykjemmet svart hår. Og svart blazer. Programlederen for NRKs søndagssatsing «Maestro» er i Bergen for å spille showet «Litt av en mann» med tidligere «Hallo i uken»-kollega Rune Andersen.

- Det seriøse må jeg ta på kammerset, jeg kan ikke drive med det lenger. Folk tenker at jeg er komiker, sier han og ser seg rundt etter en åpen kafé med tunge valpeøyne.

- Jeg kan ikke være høy og mørk, stirre folk dypt inn i øynene og synge alvorlige ting, sier Beranek Holm og finner en åpen dør på andre siden av torget.

- Da begynner de bare å le.

La oss gå noen tiår tilbake. Til sminke under øynene, høyt hår og et blikk som sa at dette var blodig alvor. Espen var popstjerne, jentene hylte i Finsnes og Kristiansand, det var bilder av ham på forsider og i kryssord. Det lille plateselskapet gjorde det de kunne for å markedsføre Beranek, som han kalte seg. Spellemannspris, 280 reisedøgn, galskap.

- Ja, jeg var vel popstjerne fra 1981 og noen år framover, sier han rolig og ser ut til å ville smile over eplekaka.

Han ble kalt Norges David Bowie, avantgardistisk engelsk popmusikk, men det var tre grep og en ironisk norsk b-side som skulle gjøre ham til stjerne. Eller kanskje var det NRKs fortjeneste? De nektet å spille «Dra til helvete» på radioen og dermed føyk den til topps på listene.

- Nå er det er stas at folk fortsatt kan den låten. På et punkt på 80-tallet var jeg drittlei, syntes den sto i veien for alt jeg ville gjøre, men jeg har tatt innover meg at den lever sitt eget liv, folk jeg har jobbet med i lang tid kan komme bort og si «Er det er du som har den?». De vet ikke at jeg har vært noe annet enn komiker, sier 50-åringen og drar fingrene gjennom det svarte håret.

Og en eller annen gang, omtrent da muren falt, gikk toget. Til tross for spillejobber i New York og Amsterdam, kom aldri det store gjennombruddet.

- Det var kanskje litt sårt da jeg skjønte at det ikke gikk. Jeg var ingen «hot shot» lenger og jeg ga opp rundt 1990. Hvis jeg skal bruke noen store ord, sier Espen og lener seg over bordet så brysthåret som stritter ut over skjorta nesten skraper tallerkenen.

- Den kunstneriske ambisjonen fant ikke gjenklang i publikum. Da fikk det for faen heller være. Jeg fant andre måter å ha det gøy på.

Det ble 20 år i NRKs satireprogram «Hallo i uken». Først skrev han låter for programmet, så fikk han prøve seg med parodier og slik fortsatte det: Kong Harald, Ari Behn, Bjørn Eidsvåg, Kristin Halvorsen, Viggo Johansen og så videre. Han har forsynt seg godt av politikere og andre offentlige skikkelser.

- Du vet, hemmeligheten med parodier er å ikke prøve seg på de du ikke fikser, sier Beranek Holm og smiler faderlig.

Ikke alle setter pris på oppmerksomheten.

- Viggo Johansen fortalte meg at det har vært et helvete å leve med mine parodier. Ja-det-er-et-helvete, parodierer han med mørk og hakkete stemme. Og ler.

- Men hvis han skal ta det innover seg, så kan han ikke være på tv fire ganger i uka. Jeg hadde tenkt på å gjøre ham lenge, det var alltid noe med rapportene hans fra Europa, det var så viktig, alt var utrolig viktig. Og så fant jeg ut at det var bare å gå litt ned i stemme og sette punktum etter hvert eneste ord.

- Du får ikke dårlig samvittighet når han sier det har vært et helvete?

- Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Jeg skjønner at det oppleves unødvendig og utidig, men samtidig setter jeg bare opp et speil og sier at jeg oppfatter deg sånn, sier Beranek Holm og holder en flat hånd i lufta som et speil. Han fortsetter som om han snakker til Viggo Johansen:

- Du er rundt øra mine hele tiden og jeg hører det sånn, så kan du bare like det eller ikke. Men siden så mange ler av min versjon av deg, så er det åpenbart at der flere som hører deg sånn.

- Og da er det greit?

- Ja, jeg tenker det. Når folk spør om jeg sårer mennesker, så sier jeg «ja, men det var de som begynte». Det var jo det. Hadde ikke de begynt, hadde ikke jeg hatt noe å parodiere.

- Har du selv blitt parodiert?

- Nei, ikke som jeg har hørt. Noen uker til på NRK nå, så kanskje jeg får smake min egen medisin?

- Hvordan ville du taklet det?

- Jeg ville satt pris på å bli lagt merke til, men jeg tror jeg ville mislikt parodien sterkt, sier han og trommer på menyen på bordet foran ham.

- Er det en god parodi, så ville den treffe alle mine svake, såre, grusomme punkter.

Det sto en moderne Tandberg radio i stua. Steen & Strøm lå på den andre siden av jorda og tre brødre satt i vinduet i en bygård på Frogner og kikket etter far nede på gata. Espen lå ved apparatet og hørte barnetimen, Anne-Cath. Vestly, Alf Prøysen, Kirsten Langbo. På søndagene spilte far plater. Han var jazzmusiker og hadde noter, og slik satt de hver søndag. Espen på fanget hans, mens fars finger løp langs linjene nedover arket, som om det var en historie de leste, et eventyr. Espen begynte på gitarkurs, byttet til seg en båndopptaker for en moped, slo på bøker og hermetikkbokser, lyd på lyd, to kassettspillere, tolv strenger på gitaren, hundre LP-er i hylla. Om kvelden hadde han en liten rød radio i senga som summet ut lokalnyheter til norske sjømenn hele natta til mor kom inn og skrudde den av. En finger løp langs linjene på et noteark og åra gikk. På starten av 70-tallet skilte mor og far seg. Espen sto ved trappene ned til Frognerelva og røyket, mens Frank Zappa og Peter Gabriel sang, han fikk langt hår, startet i band og annenhver helg var han borte i fars nye leilighet med en bunke med plater, som de satt og hørte på sammen. Samtidig fikk ungdommen på Frogner tabletter som gjorde dem surrete, som sendte notene til himmels over Frognerparken og Espen fortalte gutta i bandet at han hadde jobbet med noen egne greier, en egen låt. Og dette var starten på popkarrieren, på drømmen, på framtida.

- Men far syntes det var noe rør alt sammen.

De tre brødrene Jens Petter, Espen og Arne var nære i alder, nære i alt. En tidlig vårdag i 1990 fant de lillebror Arne død på kjøkkenet. Det var en dag som alle andre, Espen kom hjem fra øving, han skulle på fest på kvelden og utenfor leiligheten sto en nabo og fortalte at lillebror var død. Arne hadde fått et allergisjokk, han var borte.

-Det var uvirkelig og grusomt, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å gå videre. Og det er jo mange mennesker som opplever noe liknende ved sykdom eller ulykker. For oss som er igjen, finnes det ingen oppskrift på hvordan vi skal gjøre det, sier Espen og retter på klokka som sitter under ermet på venstrehånda.

- For meg var det viktig å ikke skyve det helt vekk, men ikke la det ta overhånd heller. Jeg tenkte på ham hver dag de første åra etterpå, og bestemte meg for å bli vant til vant til å leve med tapet og savnet hver dag. Og det gjorde jeg, det har fungert for meg. Jeg tror jeg er blitt ganske flink til å leve med det.

Han drar fingrene gjennom håret, han har fått tydelige rynker rundt øynene.

- Hvis jeg er litt utafor og sliten og har guarden nede, kan sorgen ta meg fortsatt. Men nå er det så lenge siden at jeg vet ikke om det er tapet eller min egen selvmedlidenhet som spiller meg et puss.

Åtte år seinere døde far også. Det gikk fort. Han ble syk, legene fant kreft og så tok det et halvt år.

- Det var vondt, men det er en lovmessighet over det å miste en far. Å miste en yngre bror, det stemmer bare ikke. Med far var det en prosess, vi kunne bearbeide sorgen før han døde og da den dagen kom, var det nesten en lettelse, da var det slutt på frykt og angst og lidelse, sier han og ser på svart-hvitt bildene som henger på veggen foran ham, hundre år gamle fotografier, fremmede mennesker.

- Innimellom, hvis jeg for eksempel har vært på en fantastisk konsert, tenker jeg på far. «Dette skulle han ha sett», tenker jeg, «dette ville du ha elsket». Jeg tenker sånn om lillebror også, «her hadde han ristet på hodet av meg, ledd, her skulle han sett meg.» Kanskje han gjør det, sier Beranek Holm kjapt og blir stille.

- Det er godt å ha det med seg på den måten, det er en viktig del av livet for meg, at de som er borte, er døde, de lever fortsatt inni meg, de er med meg og jeg tenker på dem. Det hjelper på savnet og sorgen ved ikke å ha dem der, at de fortsatt lever.

Han sto og stirret på skjermen, men det var meningsløst. Februar 1994, avslutningsseremonien på Lillehammer var i full gang, kostymer og fyrverkeri. Han fulgte det med øynene i den lille tv-stua på fødeavdeling på Aker sykehus, men han så det ikke, det var blottet for betydning, det var bare en

skjerm. Så kom en sykepleier og sa fødselen var i gang.

- Det var et magisk øyeblikk. I rommet var det en jordmor, en barnepleier, en fødselslege, min kone og meg. Og så var det plutselig én til der. Ingen dør var gått opp, intet vindu åpnet, men det var et menneske til der. Det var rart. Det er et under. Jeg skjønner at folk blir fødselsleger og jordmødre, det er et under hver eneste gang.

- Med en gang skjønte jeg hva meningen med livet er. Ok, så det er derfor alle har pratet om dette. Vi var godt voksne, 34 år begge to og siden 80-tallet hadde folk fortalt oss at vi burde få barn. Jeg vet jeg ikke kan fortelle det til folk som ikke har barn, de skjønner det ikke. Du må oppleve det.

Den natta, mens gatelysene sto vakt over snøen og motorveien utenfor, var Espen Beranek Holm alene med sin nyfødte sønn.

- «Jeg er far», tenkte jeg. Det var rart. Ellen lå og sov, hun var utkjørt og så kom jordmora og sa at jeg måtte skifte på ham. Jeg ble veldig usikker, hadde ikke tatt i en dukke en gang i hele mitt liv. «Jeg har aldri gjort det», sa jeg. «Ta det helt med ro, det har ikke han heller», sa hun. Så jeg skiftet på ham og var ganske stolt etterpå.

Tobarnspappaen smiler, lener seg tilbake og betrakter restauranten.

- Jeg tror ikke faren vår noensinne skiftet ei bleie på oss. Det er en fin ting med den verdenen vi lever i, med likestillinga vi har hatt i dette landet.

- Bleieskift?

- Ja, det skaper nærhet.

En av de første dagene i mars kom svigerfar og hentet dem. Det var slaps og søle på bakken. De rullet ut på veien, ned gjennom rundkjøringen og over til andre siden av byen. Han husker at Oslo var grå og kald, og at alt var annerledes.

- Å få barn var et annet liv, et annet fantastisk liv.

I stua hjemme på Frogner står fortsatt et gammelt radioapparat. Espen har arvet morfars gamle Radionet, han elsker den dumpe lyden av den. Familien på fire bor fortsatt i barndomshjemmet hans, de har slått ned noen vegger og pusset opp, men stedet er det samme.

- Vi har vært opptatt av å gi barna musikk. Ellen og jeg har hatt veldig stor glede av musikk begge to, så du kan si vi har øvd litt lett press på dem, sier han og smiler.

Jacob spiller gitar, lillesøster Sara cello. Ellen har sunget i kor siden de traff hverandre, og det hender de øver inn noen innslag når de skal i familiebursdager.

- Vi lager et lite band og noen arrangementer som står i stil til ferdighetsnivået. De andre i familien gir uttrykk for at de setter pris på det.

Det var gjennom musikken han traff Ellen. De to vanket i samme miljø i Oslo og Espen la raskt merke til henne på andre siden av rommet.

- Jeg håpet det skulle bli henne første gang jeg så henne. Hun var så flott og ikke minst morsom, og ja, slik gikk det. Et flott eksemplar av arten.

- Og nå har dere vært sammen i 25 år?

- Ja, og samliv er jo opp og ned, det er ikke rosenrødt hele tiden. Man velger det og man er gode venner, og så jobber man med det felles mål å jobbe sammen og ha det fint. Det gjelder alle sammenhenger i livet. Men det hjelper å reise mye, så kommer du tilbake og det blir litt «Å hei, er det sånn du ser ut?»

Ellen jobber som vernepleier, og han er frilanser, dubber litt, spiller show i helgene, har det fritt og fint. Etter at han sluttet i «Hallo i uken» har han hatt mer tid, sittet på studiorommet hjemme og skrevet nye låter.

- Jeg har begynt å lage ting igjen, jeg spiller det for familien og de sier det låter som det jeg lagde før, bare helt nytt. Men jeg har ikke tenkt å gi det ut, altså, dette er for egen del.

- Er du redd for reaksjonene?

- Nei, men på en måte så gir du ut noe for at det skal finne et publikum, og det tviler jeg på at dette gjør, sier han og smiler.

Og utenfor døra til det han ikke vil kalle studio, men «rom med ting i», er barna i ferd med å bli voksne.

- De er i ferd med å få mer voksne hjerner, og det er spennende å diskutere med dem, samfunn, politikk og filosofi. Jeg kjenner jeg er i ferd med å få kamerater, mer enn barn, og det er veldig ålreit, sier han og sjekker iPhonen, før han tar av seg lesebrillene.

- Den yngre garde i familien er veldig radikale og de antar at jeg er som en skipsreder å regne fordi jeg er direktør i eget selskap, at jeg er kapitalist og det ene med det andre, men jeg ser ikke meg selv sånn.

Han bretter rolig sammen brillene og legger dem i lomma.

- Jeg tilhører ikke et parti, men bekjenner meg vel mer til venstre enn til høyre i mange saker. Vet du hva Mandelbrot-grafikk er? Nei? Det er en grafikk på pcén der du kan zoome inn og få et nytt bilde uendelig mange ganger, sier han og lener seg over bordet, plutselig ivrig.

- Si du tegner norskekysten, så zoomer du inn på nye detaljer, til du kommer ned til et enkelt sandkorn og strukturen i det, det er evig. Sånn er politiske spørsmål. Bunnlinjen er å være gode med hverandre, men hvordan gjør vi det? Det vil stadig dukke opp forskjellige preferanser, flere og flere problemer.

Han lener seg tilbake,

- Derfor kan jeg aldri bli politiker.

- Jeg er vel ikke så interessant å snakke med, sier Espen rolig til vinduet ved siden av ham.

Det er vanskelig å si om det er et spørsmål eller en konklusjon, men Espen Beranek Holm har definitivt noe hverdagslig over seg, noe trivelig ordinært. Det er som om han ønsker å fastslå at det ikke kan være noe spesielt ved ham.

- Misforstå meg rett, jeg er fornøyd i mitt eget selskap, men tror jeg har begrenset interesse for andre. Jeg er ikke spesielt spirituell eller morsom, verken interessant eller spennende, sier han og ler tørt.

- Jeg ringer ikke ned avisene, søker ikke den type oppmerksomhet. Hvorfor skal jeg snakke med dem, tenker jeg, blir jeg et bedre menneske av dette, blir verden et bedre sted, hjelper det noen?

Glasset i vindusrutene er ruglete, menneskene som passerer utenfor er ugjenkjennelige og flytende. Han trekker på skuldrene.

- Så hvorfor sa jeg ja til dette?

Han lar spørsmålet ligge i noen passelige sekunder, før han svarer:

- Jo, det er greit når jeg har et tv-program på NRK. Da kan jeg henlede oppmerksomheten dit og det er bra. Men jeg trenger ikke å se meg selv på forsiden av blader, jeg blir egentlig bare skremt av det, redd for hva som står inni, for om de forstår meg. Jeg har blitt spurt om å gjøre «Beat for beat» og «Den store klassefesten», men det blir for klamt for meg.

På midten av 80-tallet sto han hver fredag i tv-ruta og presenterte musikkvideoer i NRKs «Videospeilet». Han laget bare 5-10 programmer før han trakk seg, men for en sultefôret ungdomsgenerasjon med én kanal, var det nok til at han ble gjenkjent overalt.

- Den popstjernebyggingen ble mye for meg. Litt vel mye. Og så har jeg tenkt ettersom jeg har blitt eldre: What's in it for me?

- Og likevel sier du nå ja til å være på NRK i beste sendetid hver søndag?

- Ja, det blir litt mer oppmerksomhet. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle gjøre det, men da folka som jobbet med det spurte meg, tenkte jeg at de vet hva de driver med. Hvis de tror på meg, hvorfor skal ikke jeg?

Torgalmenningen glitrer i sol og handleposer. Han trasker i retning hotellet.

- Far var alltid veldig ordentlig når vi var ute, han hadde liksom et offentlig ansikt, sier han og ser på folkene som haster forbi.

- Det var så deilig de gangene han var hjemme og sprakk opp. Men når jeg skal være litt ordentlig, likner jeg på ham. Jeg prøver å være ordentlig innimellom for å dekke over at alt inni bare er tull. Men det skjer sjeldnere og sjeldnere.

Ifølge dem som kjenner ham er Espen Beranek Holm en meget solid mann. Han gjør ingenting halvveis, er alltid positiv uansett situasjon.

- Optimistisk må man jo være, hvis ikke går man ned, sier han og tenker seg om lenge.

- Men hvis jeg ikke hadde hatt melankoli og dysterhet, så var jeg ikke et helt menneske. Det er bare ikke noe jeg søker å bringe til torgs, sier han og ler.

- Er det sånn at de fleste klovner er triste?

-Man trenger ikke å være trist for å være klovn, men man må være ordentlig. Det kan kanskje oppfattes som tristhet, men det kan hende folk bare ser kontrasten. Hva er det motsatt av å være tøysete? Jo, trist og lei, sier han og smiler.

- Men alvoret er viktig. Livet er en alvorlig lek.

Han går gjennom hotellobbyen, over de blanke flisene, opp den teppelagte trappa.

- Jeg oppfatter ikke meg selv som spesielt morsom, har aldri gjort det. Kanskje andre ser det uten at jeg skjønner det selv, spør han flatt.

Heisen plinger til tomme stoler i lobbyen.

- Jeg er nok en person som trenger bekreftelse på at jeg fikser ting, noen må si til meg at dette går bra. Det er nok en del ting jeg har gjort fordi folk tror at jeg kan det, sier han.

Senga er oppredd, og utenfor vinduet er det snart høstmørkt i Bergen. Et stykke unna venter en scene på ham.

- De har innbilt meg at jeg kan dette til en sånn grad at jeg tror det selv. Så da får jeg bare holde det gående.•magasinet@dagbladet.no