- Uæh! Hva skal jeg gjøre?

Iben Sandemose, billedkunstner og forfatter, hørte sin sønn med stigende panikk i stemmen. Han, en travel reklamefilmregissør, hadde blitt spurt om å lage oppfølgeren til to av de største spillefilmsuksessene på norsk kino de siste åra. Forespørselen kom attpåtil helt ut av det blå. Han kjente ingen i produksjonsselskapet, visste ikke engang at det skulle lages en «Fritt vilt 3». Skulle det liksom bli hans tur nå, til å lage spillefilm, det han hadde gledet seg til så lenge? Og det med noe så risikabelt som en oppfølger i skrekkfilmsjangeren?

- Det var skummelt, sier han.
- Jeg ble litt satt ut. Så da var det bare å ringe til mamma - som har lenger erfaring med å kjenne på panikk.

Mor og sønn ler godt. De sitter sammen i Ibens store, lyse og fargerike stue på Fagerborg i Oslo, Mikkels barndomshjem. Her er kaffe og rosinboller, her er familiebilder, barnetegninger og gode minner i veggene. Men det er ikke til å komme fra at det har gått ei kule varmt for seg når Iben har kastet seg ut i nye kunstneriske prosjekter og fått brå anfall av prestasjonsangst.

Sønnens talent har hun aldri tvilt på. Der har hun en mors klippefaste klokkertro. Så da Mikkel ringte henne og spurte om en oppfølgerfilm i skrekksjangeren var et smart karrieretrekk, svarte hun kort og godt: «Kjør på!»

Nå er premieren overstått, det har vært røde løpere og fullt halloi, blod har flytt og unge mennesker er blitt dratt til slakterbenken, det har vært begeistrede, skrekkslagne publikummere og mer skeptiske anmeldere. Uansett, filmen er sluppet løs i kinosalene, og ble sett av mer enn 80000 bare på åpningshelga. Tida vil vise om den blir en like stor publikumssuksess som de to første, som til sammen ble sett av over 500000 på kino.

- Jeg har ikke brukt tid på å bekymre meg om seertall. Vi har laget en rendyrket skrekkfilm. Du blir ikke et bedre menneske av å se den, men du får en kul kinoopplevelse. Jeg er stolt av filmen og har ikke angret på at jeg sa ja.

Iben og Mikkel har fått navnet Sandemose etter den berømte og beryktede forfatteren Aksel Sandemose. Han var Ibens bestefar og Mikkels oldefar, og tok navnet etter stasjonen Sandermosen i Maridalen da han ikke lenger ville kjennes ved fødenavnet Nielsen.

Det var Aksel Sandemose som introduserte begrepet janteloven - den som spottende forteller at du skal ikke tro du er noe - i romanen «En flyktning krysser sitt spor». Som forfatter så han krystallklart mekanismene mennesker bruker for å trykke hverandre ned. Hjemme var historien en annen. Generasjonene etter ham har fortalt om en uberegnelig, alkoholisert, egosentrisk og voldelig mann. En tyrann.

- Det at jeg er så plaget av prestasjonsangst, tror jeg kommer av at jeg er påvirket av min far, Bjarne, sønn av Aksel. Faren min hadde en tøff oppvekst - absolutt et produkt av janteloven, forteller Iben.

- Mens moren min alltid sa «ja!» og støttet meg 100 prosent når jeg kom med en idé, sa faren min «det er kanskje ikke så lurt?».

Sammen med faren Bjarne Sandemose, som var multikunstner, filmmann og Ivo Caprinos nære samarbeidspartner, ga Iben ut den biografiske, tegnede boka «Ugler i Sandermosen», hvor Bjarne skildrer oppveksten med faren Aksel i humoristiske, men likevel hjerteskjærende fortellinger. Bjarne selv beskriver det som «små lykkestunder i en alltid snikende uhygge». Hans første minne var Aksel som slo - og deretter gikk det slag i slag.

Aksel og familien flyktet fra Danmark til Norge på en times varsel da han ble anmeldt for underslag i - av alle ting - avholdsbevegelsen. Så fulgte år hvor de flyttet fra sted til sted i Oslo-området etter hvert som de brukte opp alle kredittmuligheter i kolonialforretningene. Barna fikk ikke spise sammen med Aksel - han skulle ha det beste. Lille Bjarne fikk ha hvite mus på badet - men Aksel tok kjøkkensaksa og klippet av dem halene. Guttungen ble «satt i pant» på Theatercaféen når Aksel ikke kunne gjøre opp regningen. Der satt han til faren hadde klart å skrape sammen nok penger igjen.

- Jeg hadde aldri et nært bestefar-forhold til Aksel, sier Iben, som var 15 år da forfatteren døde.

- Han kom ofte hjem til oss når jeg sov, og det var alltid mange dramatiske historier, om fyll og elskerinner. Han løp for eksempel etter mormoren min og prøvde å stikke en stekegaffel i brystet på henne.

Hennes første minner om Aksel Sandemose er likevel gode.

- Jeg var mye på Theatercaféen med moren og faren min, og der var Aksel også, med fast bord. Etter hvert ble det bilde av ham på veggen også. En gang, da jeg var tre-fire år, fikk jeg fem kroner av ham. Jeg kjøpte en liten trehest i tobakksbutikken utenfor. Det er det første jeg husker av godhet fra ham. Litt seinere, før jeg begynte på skolen, satt han på sengekanten min og fortalte meg at alle hadde sin egen engel. Hjemme var det aldri snakk om Gud og Jesus, jeg visste knapt hva det var, så det gjorde sterkt inntrykk.

- Trodde Aksel Sandemose på Gud?

- Han var troende til alt, utbryter Iben og ler.

Fedrenes synder har opptatt Iben så mye at har laget et foredrag om sin familiehistorie og janteloven, som hun reiser rundt med for Den kulturelle skolesekken.

- Jeg har tenkt mye på om jeg har vært en god mor for Mikkel. Jeg ser på ham og samboeren hans, de er så flinke foreldre til sine tre barn, mener Iben, som har gjort suksess med barnebøkene om Farmor og Fiat - umiskjennelig inspirert av henne selv og Mikkels datter Filippa.

- Selv gjorde jeg mye rart. Det var brødristere og stoler som fløy vegg imellom. Da Mikkel var liten hørte jeg en gang han fortalte vennene at mamma kastet stoler når hun var sint. Men jeg kastet aldri noe på Mikkel, altså.

- Inspirasjonen til min første kortfilm, «Dagen jeg drepte en syklist» fikk jeg etter episoden da mamma kastet brødristeren ut av vinduet, i full fyr, forteller Mikkel.

- Hun skulle riste et knekkebrød - med smør.

- Den filmen handler også om en annen historie, minner Iben ham om.

- Ja, dagen da jeg kastet et eple ut av vinduet. Det var helt stille i Kirkeveien, fritt for mennesker og biler, og jeg kaster eplet i en perfekt bue. Da kommer plutselig en syklist ut av buskaset, og jeg bare ser at eplet kommer til å treffe ham midt i planeten.

- Det smalt skikkelig, vi kastet oss ned og gjemte oss mens vi smugtittet ut, minnes Iben.

- Syklisten døde ikke i virkeligheten, presiserer Mikkel.

- Og heldigvis var det aldri noen som ringte meg rasende etter premieren.

De kan sin Sandemose, Mikkel og Iben, selv om de ikke påberoper seg å være eksperter. Mikkel har en egen radar på hvem som tror han er i slekt med Margit Sandemo. Den misforståelsen skjer oftere enn man skulle tro. I ungdommen mente Mikkel at han burde kunne bli forfatter, men det var mest fordi moren skrev. I stedet ble det bestefar Bjarne som skulle påvirke yrkesvalget hans mest. Tenk, å ha en bestefar som hadde bygget selveste Il Tempo Gigante fra Flåklypa-filmen!

- En gang hentet han meg på skolen i Il Tempo Gigante, og jeg ble selvfølgelig konge akkurat den dagen, forteller Mikkel.

Gjennom oppveksten var han mye sammen med bestefaren. Det var et eventyr for guttungen å henge i verkstedet hans i Ivo Caprino-filmparken på Snarøya. Der var alt man trengte for å lage de rareste ting. Han var også mye sammen med mormoren, entusiastisk amatørfilmer med Super 8-kamera.

De kjørte rundt i den lille bilen hennes og laget små filmer. Mikkel spilte som regel de fleste rollene.

Med kunstnere på alle hold i slekta - Ibens mor kommer fra den kjente Gude-familien - er det nærliggende å spørre «født sånn eller blitt sånn»? Mikkel og Iben tror svaret er både og. De har begge følt en frihet i forhold til hva de vil drive med. Familien ville antakelig reagert mer om de hadde valgt et A4- yrke.

Mikkels filmkarriere begynte da han jobbet som assistent for bestefaren etter militæret, og så fikk jobb for animatøren Pjotr Sapegin.

- Men jeg fant fort ut at animasjonsfilm er for pirkete. Jeg trenger å jobbe med folk rundt meg, sier Mikkel, som deretter var med å starte reklamefilmselskapet Pravda. I framtida satser han på å kombinere jobbing med reklamefilm og spillefilm.

Iben overvar premieren på sin sønns første spillefilm med propper i ørene.

- Jeg var litt bekymret for hjertet ditt, sier Mikkel.

- Hjertet mitt er bra, protesterer mor, som er begeistret for sønnens film og «uansett aldri ville sagt noe annet».

- Jeg har ikke sett mye skrekkfilm, men jeg liker filmer der de krasjer oppe i fjellet og må spise hverandre. Jeg har sagt til samboeren min (skuespilleren Trond Brænne, red.anm.) at hvis det skulle skje, så kan han godt spise meg. Men han blir hysterisk og vil ikke snakke om det.

- Mamma elsker mord og grusomheter, sier Mikkel og ler.

- Hvis man er født inn i familier hvor alt ikke går på det jevne, slik Mikkel og jeg er, tror jeg det er noe som trigger deg: Blir det for flatt, må du skape drama selv. For eksempel ved å lage skrekkfilm eller kaste deg ut i nye ting du føler du ikke mestrer. Og det blir ikke bedre med alderen, egentlig. Du står like naken hver gang du skal prestere, sier Iben.

Hun ser på Mikkel, nesten forundret.

- Jeg glemmer det hver gang, at det går bra.•

magasinet@dagbladet.no