FILM: Det går ikke fort fremover i «Honning». Den er en film av få ord. Den har lite ytre dramatikk, hele handlingen utspiller seg på en gård i fjellheimen i Anatolia i Tyrkia, på den lokale barneskolen, og i skogene og på veiene rundt. Det er med andre ord en film som rimelig få kunne tenke seg å se i utgangspunktet, og antagelig enda færre etter en filmanmeldelse som åpner på denne måten.

Men bi litt. Den som lar fordommene fare og gir seg langsomheten i «Honning» i vold, kan risikere intet mindre enn en virkelig filmopplevelse, der lange, ettertenksomme scener og dype, skyggefulle naturbilder legger en lyttende ramme rundt historien om seksårige Yusuf (Bora Altas).

Uforglemmelig

Yusuf er ganske enkelt et av de mest uforglemmelige barneportrettene på film de siste årene. Når rollen gjør slikt inntrykk, har det å gjøre med at det hele tiden er uvisst i hvilken grad Yusuf selv er bevisst sin egen hunger etter kjærlighet og anerkjennelse, fra læreren, fra den slitne moren, fra den elskede faren, som lever av å sanke honning og som må legge ut på en lang reise etter nye bol og biesvermer, til sønnens ordløse fortvilelse. Yusufs foreldre er ikke utfattige, men lever strevsomme liv der barnet forsøker å finne ut hvor stor plass han kan ta.

Prisvinner

«Honning», som vant den høythengende Gullbjørnen under årets filmfestival i Berlin, er den siste filmen i den tyrkiske auteuren Semih Kaplanoglus sterkt symbolske trilogi som begynte med «Egg» og «Melk». I alle tre utforsker han forholdet mellom foreldre og barn. Årets film er en poetisk og følelsesmettet film, men det ligger mange tanker bak. Og de vil følge deg ut av kinosalen og et godt stykke gjennom gatene.