«Trolljegeren», en fin blanding av «Blair Witch» og Asbjørnsen & Moe.

Tips oss 2400
4

«Trolljegeren»

Kast terning på filmen(Klikk på en terning!)

5,5

27
stemmer

FILM: Noen filmer skjønner man ikke hvorfor er blitt laget. De lider under fraværet av en original grunnidé og virker fattige på entusiasme.

«Trolljegeren» er ikke en av disse. Man kan savne ett og annet i utførelsen, men filmens force er at den forener fenomener de færreste ville tenkt på å sette sammen, og får det til å virke selvfølgelig og gøy: Asbjørnsen & Moe, politisk konspirasjonsthriller, surrealistisk komedie, juksedokumentar à «The Blair Witch Project» og diskret regions-pr gjennom de pent produktplasserte fossefallene i Sogn og Fjordane.

Skogen er skummel

Det er over ti år siden nevnte «The Blair Witch Project» innprentet mediestudenter at om det er et og annet du ikke gjør om du har livet kjært.

For eksempel begir du deg ikke ut i granskogen for å lage dokumentarfilm om et uforklarlig lokalt fenomen, i følge med to-tre appetittvekkende jevnaldrende.

Våre folk, Thomas (Glenn Erland Tosterud), Johanna (Johanna Mørck) og Kalle (Thomas Alf Larsen), legger likevel ut fra Høgskulen i Volda for å rapportere om noen underlige bjørneangrep, og ender opp med å forfølge en mystisk jeger (Otto Jespersen) som, viser det seg, jakter på noe litt større enn bjørner.

Studentfilmfølelse

«Trolljegeren» insisterer på å være en samling av studentenes uredigerte opptak, og den håndholdte kameraføringen og kornete nattbildene er deretter.

Dette gir filmen en ikke helt strømlinjeformet struktur og en dramaturgi som kunne vært bedre: Midtpartiet er daft, og gjør at studentfilmfølelsen rett og slett er litt for troverdig. Det er for få virkelige vendepunkter. Men konseptet tillater også regissør André Øvrebø å gjøre raske klipp, ofte midt i en setning, og drive historien sin fremover.

Spesialeffektene er varierende, men forbløffende effektfulle i sekvensen der teamet vårt må kjøre i sikksakk mellom et rasende trolls løpende kjempeføtter.

Overforklarer

Mer irriterende er det at «Trolljegeren» utviser merkelig dårlig selvtillit i tendensen til å overforklare sine egne referanser: Når jegeren i forkant av et tokt i skogen spør «Det er ingen her som tror på Gud eller Jesus?», tenker jeg håpefullt: Å kom igjen nå, la den lille vitsen bare ligge der, ikke tro jeg er så dum at jeg ikke tar den.

Tredve sekunder senere spør en av studentene: «Fordi de lukter kristenmanns blod?» Argh.

Ai ai ai ai ai

Det er høyst usikkert hvorvidt publikummet i USA, der filmen vil få premiere, kommer til å henge med på notene når Jespersen synger «ai ai ai ai ai boff» til et angripende troll.

Men her til lands vil den verbale og innforståtte humoren, som er basert på et nasjonalt arsenal av taus kunnskap, trolig nå frem. «Trolljegeren» er, i sine fineste øyeblikk, et overflødighetshorn av leken oppfinnsomhet hva angår troll og alt deres vesen.

Og når det skal redegjøres med stort alvor for trollenes drektighetstid og den fysiognomiske prosessen som gjør at noen av dem utvikler tre hoder, dette nesten gjøres via steinansiktet til Otto Jespersen. Jespersens fåmælte hardhaus i kofte og skinnjakke som bjeffer ut absurde ordre er en herlig komedieskikkelse. Han kontres fint av Tosteruds Thomas, som er han ambisiøse og overivrige regissørspiren som alle husker fra studiedagene.

«Trolljegeren» er en genuint tøysete film. Iblant kan det være en god ting.

Se våre siste filmtrailere

John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør