Dag Arnesen Trio med vellykket oppussing av suksesskonseptet.

Tips oss 2400
DAG ARNESEN TRIO: Tredjerunde uten melkesyre og åndenød.

DAG ARNESEN TRIO: Tredjerunde uten melkesyre og åndenød.

5

«Norwegian Song 3»

  • Artist: Dag Arnesen Trio
  • Plateselskap: Losen Records/Musikklosen
 
CHARLIE HADEN QUARTET WEST:  Mer patetisk enn sofistikert.

CHARLIE HADEN QUARTET WEST: Mer patetisk enn sofistikert.

2

«Sophisticated Ladies»

  • Artist: Charlie Haden Quartet West
  • Plateselskap: EmArcy/Universal
 
IVAR ANTONSEN OG VIGLEIK STORAAS: Pianoduetter på skyhøyt nivå.

IVAR ANTONSEN OG VIGLEIK STORAAS: Pianoduetter på skyhøyt nivå.

5

«Dialogues»

  • Artist: Ivar Antonsen og Vigleik Storaas
  • Plateselskap: Ponca/Musikkoperatørene
 
ALBUM: I anmeldelsen av den vellykkede «Norwegian Song 2» for to år siden satte jeg spørsmålstegn ved om konseptet ville tåle en tredjerunde uten å stivne.

Nå er «Norwegian Song 3» her, ikke bare uten tretthetstegn, men med økt vitalitet, takket være noen gode grep.

DET mest åpenbare er at Dag Arnesen Trio er utvidet til kvartett på halve repertoaret, med trompetist Palle Mikkelborg som melodiforteller og improvisator i karakteristisk stil. At unge Ellen Andrea Wang med fynd og klem avløser Terje Gewelt i bassistrollen, både på kontrabass og fretless el-bass, har også endret trioens uttrykk, og det samme har Arnesens nennsomme bruk av synthesizer som supplement til flygel.

Et abrupt uptempo-arrangement (Dag Arnesen/trommeslager Pål Thowsen) av «Pål sine høner», med Mikkelborg på beatbox, er også med på å rocke opp konseptet en smule.

Dessuten har Arnesen for første gang i «Norwegian Song»-sammenheng hentet fram komposisjoner fra sin egne, lange opusliste og føyd dem inn blant Grieg, Groven, Tveitt og tradisjonelle melodier.

GODE
grep i et godt konsept blir likevel ikke god musikk uten at det også musiseres godt, og det er på dette avgjørende punktet at Arnesen/Wang/Thowsen, med og uten Mikkelborg, lykkes. Eller rettere: innfrir, for det er vitterlig ingen bombe at de tre mannlige veteranene spiller opp til en standard som de har dokumentert i årevis.

Derimot er det gledelig overrumplende at Musikkhøgskole-ferske Ellen Andrea Wang skulle ta så uforferdet tak i musikken og løse både de harmoniske og rytmisk drivende oppgavene med selvfølgelig autoritet.

At hun har hatt Bjørn Kjellemyr som lærer, forklarer selvsagt noe. Men det er også noen tusen timers foredling av et betydelig talent som kommer til uttrykk, i noe som likner et godt, gammeldags gjennombrudd. Når albumet toner ut med en fiks versjon av Eivind Grovens legendariske pausesignal fra NRK/Radios glansdager som samlende riksmedium, er det nok falsk alarm, både for Norwegian Song-konseptet, Dag Arnesen Trio og unge Wang.

EN annen og langt mer merittert bassist, Charlie Haden (73), er ute med «Sophisticated Ladies», et nytt Quartet West-album der seks kvinnelige gjester gjør sitt beste for å synge sensuelt og sofistikert på hver sin låt, innsmurt i pianist Alan Broadbents slapt arrangerte strykere.

Det går sånn passe for Melody Gardot, Renée Fleming (uten operastemmen) og en strykefri Norah Jones; temmelig semmert for Cassandra Wilson og Diana Krall og som ventet pinlig på trynet for Ruth Cameron, Hadens hustru og manager gjennom mange år.

Innimellom vokalføleriet er fem av de øvrige seks låtene kvartettinstrumentaler, og de ville vært mindre trøstesløse om det ikke hadde vært for Ernie Watts' ulidelige, 17. maiblåseaktige tenorsaksofontone i front. Haden selv låter som alltid ok og på plass, men rent kunstnerisk må dette middle-of-the-road/after-hours-frieriet være noe av det flateste han har satt navnet sitt på.

PIANODUETTER er ikke hverdagskost i jazzen, men på «Dialogues» opptrer to ledende norske jazzpianister i kreativt tospann. I venstre kanal regjerer Ivar Antonsen (64), i høyre Vigleik Storaas (47), og på spillelista står tre Antonsen-komposisjoner, tre Storaas-komposisjoner samt bl a Dave Brubecks «In Your Own Sweet Way» og Kern/Hammersteins eviggrønne «All The Things You Are».

Både Antonsen og Storaas har solide karrierer som utøvere og er i tillegg sentrale pedagoger i norsk jazzliv. Som duettpartnere virker de to modernistene samkjørt som lagtemposyklister der de med høy, men ryddig tonetetthet tar ut låtenes potensial med stor grundighet og virkelig lever opp til albumtittelen i instrumental dialogkunst på skyhøyt nivå.