Når passer det å fortelle et barn at mor er psykisk syk?

Tips oss 2400
Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.

Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.

INNLEGG

Jeg har hatt stort utbytte av å lese bøkene og artiklene dine og vil gjerne spørre deg om råd. Jeg er gift og vi har en sønn på tre år og et nytt barn er på vei. Nylig har jeg fått vite at jeg har bipolar lidelse type 2. Jeg har slitt med svingende humør og depresjoner i flere år og er nå veldig motivert for å bli symptomfri.
Jeg har lest at det er en stor påkjenning for andre familiemedlemmer dersom man har denne lidelsen. Barn av deprimerte kan føle seg avvist og at de ikke er gode nok dersom man responderer mindre i samspillet eller blir fortere irritabel. Er det noe jeg kan gjøre for å unngå dette? Hvis ja, hvordan kan jeg kommunisere dette til en 3-åring?
Er det mulig at sønnen min ikke har merket noe til sykdommen min eller blitt belastet av den? Han er veldig utadvendt og munter og dermed blitt veldig populær. Jeg ser ingen tegn til atferdsvansker. Samtidig er det få som kunne tenke seg at jeg har denne lidelsen ettersom jeg fungerer veldig bra sosialt og i studier/jobb. Jeg lurer også på når det vil være riktig å fortelle barna om dette og hvordan jeg skal framstille det.

På forhånd takk!!!

Svar

Vi kjenner til tre vanlige forekommende konsekvenser hos barn som har en psykisk syk forelder: skyld, skam og sosial overansvarlighet. Disse tre følelser eller måter å oppleve seg selv på kan føre til en lang rekke av «symptomer» - det vil si indre og ytre atferd, som oppleves som annerledes enn A4-barnets.

Jeg er ikke i tvil om at du skal fortelle barna dine om diagnosen, og din måte å være sammen med andre mennesker på. I den forbindelse anbefaler jeg at du leser min danske kollega Karen Glistrups bok «Det barn ikke vet ... har de vondt av», Pedagogisk Forum, Oslo.

Glistrup er pioner i forhold til å gjennomføre familiesamtaler for voksenpsykiatrien. Selv om boka er skrevet til en bred vifte av fagfolk har mange foreldre hatt stor glede av den. Barn merker og opplever absolutt alt som rører seg mellom foreldrene. Hvis ikke de voksne gir dem forklaringer, overlates de til sin egen fantasi. Den konkluderer dessverre ofte med at det er dem selv det er noe galt med. Derfor er en «god nok» psykisk syk forelder det samme som en «god nok» frisk forelder - nemlig en voksen som er så ekte som mulig, og som tar ansvar for sin egen væremåte og egne handlinger. Dermed forebygges de to verste konsekvensene; skyld og skam. De gjør som oftest det eksistensielle grunnlaget for eventuelle seinere depresjoner og selvdestruktiv oppførsel.

Dette betyr også at du ikke skal belaste deg selv med skyld og skam over å ha denne lidelsen. Slik er du, og det influerer ikke på din verdi som menneske, eller den verdi du har for dine nærmeste.

Det følgende er så å si skreddersydd for deg og andre med samme diagnose, og kan derfor ikke generaliseres til å omfatte enhver psykisk lidelse.

Det er sant nok at de depressive periodene ikke er så enkle å takle - spesielt for mindre barn. Når vi er deprimerte er vi innadvendte og ikke så lette å få kontakt med. Barn opp til 3- 4 år har en naturlig forventning om at deres foreldre alltid er tilgjengelige og klare til å være sammen med dem. Som foreldre må vi naturlig nok svikte i forhold til denne forventningen og dermed skape frustrasjon hos barnet - spesielt etter halvannet års alder. Denne frustrasjonen har vist seg å være en viktig bygge-stein i utviklingen av barns empati. Det faktum at barn blir frustrerte og skuffet over at deres ønsker og forventninger ikke blir oppfylt på minuttet, betyr ikke at de lider eller tar skade. Det betyr bare at de blir sinte og lei av det.

Det er viktige og konstruktive opplevelser for et barn. De lærer å prioritere egne ønsker og at andre mennesker har egne grenser og begrensninger - viktige brikker i det vi i dag kaller «sosial kompetanse».

Som psykisk syk mor er du naturligvis en motvekt til tidens tendens til å overbeskytte barn mot andre menneskers følelser, og å forby eller problematisere deres egne. Denne kombinasjon av overbeskyttelse og følelsessensur til fordel for fargeløs, peda-gogisk fornuft forhindrer barn i å utvikle den nødvendige livskompetanse. La ikke denne tendensen påvirke ditt eget selvbilde i negativ retning! Det er mange ting og fenomener som gjør foreldre mer eller mindre tilgjengelige i perioder: stress, forelskelse, sorg, psykofarmaka, alkohol, bare for å nevne noen. For den nødvendige tilknytning mellom småbarn og deres foreldre er de voksnes innadvendthet/selvopptatthet et problem hvis periodene blir lange - flere dager eller uker i strekk. Derfor er det viktig at den andre forelderen kan og vil stå til rådighet i disse periodene av ikke-nærvær. Det tærer på barnets trivsel. Da må man arbeide med relasjonen mellom barnet og den delvis fraværende far eller mor i de gode periodene.

Når du forteller ditt eldste barn om situasjonen kan du si omtrent følgende: «Du har helt sikkert lagt merke til at jeg er litt rar av og til. Enten er det vanskelig å komme i kontakt med meg eller så blir jeg veldig lett irritert.

Det har ingenting med deg å gjøre. Det skyldes en sykdom som jeg dessverre har, og som jeg alltid kommer til å ha. Du må gjerne bli lei og sint på meg da. Uansett hvordan jeg har det elsker jeg deg veldig høyt! Men noen ganger har jeg det best i min egen hule».

Noe tilsvarende kan du si til deres nye barn, allerede når det er noen få måneder gammelt. Det viktigste er at du bruker et ordentlig voksenspråk og mimikk - som om du skulle fortelle det til ei god venninne. Begge barnas svar vil komme tydelig fram med deres kroppsspråk.

Sykdommen din er som et ekstra barn i familien. Den krever sin del av oppmerksomheten og energien, men skal ikke dominere familien. Den vil sette sitt preg på familien, og på barna dine, men det er ikke noe galt i det. Det gjør alle forelder og familier.

Jeg har gjennom et langt liv som terapeut aldri møtt to familier som er like, og ikke én familie som lever opp til ekspertenes mål og definisjoner.

En dansk undersøkelse som nettopp ble offentliggjort mener at det finnes mellom 40000 og 50000 voksne med udiagnostisert ADHD. I forhold til disse foreldrene har du et klart forsprang. Det består i din erkjennelse og aksept for din diagnose. Det gir deg muligheten til å ta ansvar for deg selv, akkurat som du er. Det har barn bruk for, så klarer de nok resten selv. Om du kan være snill mot deg selv og ta godt vare på parforholdet, får barna en oppvekst som kanskje er litt annerledes. Det vil likevel gjøre dem til mer romslige og kompetente mennesker. Mange barn av psykisk syke foreldre får bruk for støtte utenfra i perioder, f.eks. i grupper med andre barn (se: voksne for barn - vfb.no).

Vær glad for denne muligheten i stedet for å plage deg selv med dårlig samvittighet.•
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør