Hva skal man forvente av debuten når popkarrieren praktisk talt er over allerede?
«Guilty Pleasures»
- Artist: Didrik Solli-Tangen
- Plateselskap: Class A/Universal
ALBUM: Det ble oppsiktsvekkende fort stille rundt Didrik Solli-Tangen etter den internasjonale MGP-fadesen på Fornebu.
Men så satte han også praktisk talt en nesten uslåelig norgesrekord i momentumdrap:
Opp som en løve i den norske finalen, deretter holdt oppe på en bølge av good looks, tabloid pliktskyldighet og skamløs hjemmebanepatriotisme, for deretter å bli sendt rett på vulgærpopulærkulturens skraphaug - så å si direkte fra MGP-nachspielet.
Ingenting. Overhodet.
Solli-Tangen har alt å vinne, for han har tapt nesten alt allerede. Men ikke dermed sagt at han vinner.
Det redder ham ikke fra å debutere med et album som i låtkvalitet spenner fra det forutsigbart forglemmelige til det komplett katastrofale.
Og det redder ham ikke fra å bli helgardert så mye uttrykksmessig at man formelig kan føle demografi- og julesalgspanikken fra plateselskapets produktmøter.
Noen har klokelig latt være å fylle opp et album med ti variasjoner over «My Heart Is Yours», som tross alt floppet live foran hele Europa.
Om Solli-Tangen har noen framtid på de andre flekkene han prøver seg på, er en helt annen skål.
Han covrer John Mayers «Daughters» uten å sette avtrykk på noe nivå.
Den søte, akustiske trudelutten «Nighthawk Diner» er en lyrisk katastrofe - det høres ut som en deprimert Sondre Lerche med ungdomsskolepoesi og norsk-engelskordbok som prøver å lage en konseptplate om ungkarsliv på Grünerløkka.
Tine Thing-Helseth-samarbeidet på «Best Kept Secret» har noe sprudlende Bacharach-møter-Dizzie Tunes over seg - et fruktbart habitat på sikt?
Det blir uansett et forvirringens album, der troen på ett utrykk, ett talent, én stemme er så fraværende at det til slutt blir selvutslettende.
Men så satte han også praktisk talt en nesten uslåelig norgesrekord i momentumdrap:
Opp som en løve i den norske finalen, deretter holdt oppe på en bølge av good looks, tabloid pliktskyldighet og skamløs hjemmebanepatriotisme, for deretter å bli sendt rett på vulgærpopulærkulturens skraphaug - så å si direkte fra MGP-nachspielet.
Alt å vinne
Hva skal man så forvente av debutalbumet til en artist hvis popkarriere praktisk talt allerede er over?Ingenting. Overhodet.
Solli-Tangen har alt å vinne, for han har tapt nesten alt allerede. Men ikke dermed sagt at han vinner.
Det redder ham ikke fra å debutere med et album som i låtkvalitet spenner fra det forutsigbart forglemmelige til det komplett katastrofale.
Og det redder ham ikke fra å bli helgardert så mye uttrykksmessig at man formelig kan føle demografi- og julesalgspanikken fra plateselskapets produktmøter.
Formelstopp
På den positive siden medfører den samme panikken at Didrik Solli-Tangen, på godt og vondt, flere steder rives ut av den verste, mest programmessige operapop/schmaltz-pompøsiteten.Noen har klokelig latt være å fylle opp et album med ti variasjoner over «My Heart Is Yours», som tross alt floppet live foran hele Europa.
Om Solli-Tangen har noen framtid på de andre flekkene han prøver seg på, er en helt annen skål.
Lyrisk katastrofe
Det Coldplay-inspirerte boybandsvermeriet i «Your Song» kunne kjempet seg inn på A1s comebackalbum.Han covrer John Mayers «Daughters» uten å sette avtrykk på noe nivå.
Den søte, akustiske trudelutten «Nighthawk Diner» er en lyrisk katastrofe - det høres ut som en deprimert Sondre Lerche med ungdomsskolepoesi og norsk-engelskordbok som prøver å lage en konseptplate om ungkarsliv på Grünerløkka.
Tine Thing-Helseth-samarbeidet på «Best Kept Secret» har noe sprudlende Bacharach-møter-Dizzie Tunes over seg - et fruktbart habitat på sikt?
Det blir uansett et forvirringens album, der troen på ett utrykk, ett talent, én stemme er så fraværende at det til slutt blir selvutslettende.
