TEATER: Det må være fryktelig mørkt, det øyeblikket da du ser at du står og alltid vil stå utenfor den type jevnbyrdige, ansvarlige fellesskap som voksne mennesker finner sammen i. At du er og vil være isolert og annerledes. Dette innser tusten Mattis (Øyvind Brandtzæg), en voksen mann mentalt fanget i barndommen, mot slutten av Trøndelag Teaters oppsetning av Tarjei Vesaas' «Fuglane».

Mimeaktig

Hjelpeløsheten til Mattis i det han skjønner at han ikke kan gjøre noe for å gjøre det annerledes, formidles nydelig av Brandtzæg. Han er et komisk talent som ikke overraskende forvalter den blåstenkede humoren i fortellingen godt. I begynnelsen av forestillingen kan han bli overtydelig, for stor og mimeaktig i ansiktsuttrykkene. Men jo mer det rakner for Mattis, jo større tyngde får Brandtzæg i rollen.

Rytmer

Gamle Scene på Trøndelag Teater er her et bakkete landskap, av to åser som en prosjektør av digitale mønstre snart gjør til skogholt, snart til bølger. Noen ganger blir skjermtuene virkelig som et landskap, andre ganger får scenografien litt for tydelig elektronisk ferniss som ikke akkurat styrker følelsen av duggfrisk skog. Regissør Harry Guttormsen bruker strikkepinnene til Mattis' søster Hege (en god Marianne Meløy) og ljåene til et kjærestepar som jobber i åkeren til å skape klakkende rytmer, og de fineste scenene i forestillingen har noe antydet danse- og drømmeaktig ved seg, samtidig som de er forankret i bygderealismen.

Energifattig

Men så er det noe som gjør at «Fuglane» ikke helt finner noen luftstrøm å seile på. I partier er den over to timer lange forestillingen laber på energi og noe kjedelig. Mattis går ut og inn av flere korte dialogscener som ligner hverandre litt for mye; scenene får i for liten grad noen egen indre nerve og utvikling og setter ikke spor slik de burde. «Fuglane» er en melankolsk fantasi, velspilt og vent lyssatt, men den er aldri påtrengende interessant. Og den sitter ikke så lenge i kroppen etter at du har våknet.