Musikalsk eventyrverden.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
«Small Craft on a Milk Sea»
- Artist: Brian Eno
- Plateselskap: Warp/VME
ALBUM: Det oppstår straks store forventninger når sjefsguruen Brian Eno kommer med et nytt album.
Eno dukker opp i mange sammenhenger, både som musiker og billedkunstner. Seinest møtte vi ham på det nye albumet til hans gamle Roxy Music-kollega Bryan Ferry.
Men noe nytt soloalbum har han ikke utgitt siden 2005, med albumet «Another Day On Earth», som på mange vis var en forvirrende affære.
Det nye albumet er gjennomført instrumentalt. Med seg har Eno to elektronikakolleger, pianisten John Hopkins og gitaristen Leo Abrahams.
Estetikken rundt utgivelsen er gjennomført delikat, med et utstudert coverbilde, og plata kommer i diverse luksuspakninger.
Man kunne kalle dette for en musikalsk eventyrverden, der stemningen glir fra det fløyelsmykt forførende til det harddunkende og knitrende, bortimot ubehagelige, fra pianosoloer i «klassisk» stil til flengende rytmer.
Albumet lyder som et soundtrack til en tenkt film, eller kanskje snarere til en natt full av drømmer, som svinger fra det uvirkelig vakre til det stikk motsatte.
Musikken liksom strekker seg innover i lydbildet, i retning utslettelse eller endeløshet, et begrep Eno er opptatt av.
Albumet har sterkere fotfeste i samtidsmusikken enn i det pop/rock-universet Brian Eno sprang ut fra.
Plata byr på en indre, musikalsk reise - «i en liten farkost på et melkehvitt hav».
Kanskje vi bare skal godta det, og ikke forsøke å trenge dypere ned i Brian Enos musikalske osean.
Eno dukker opp i mange sammenhenger, både som musiker og billedkunstner. Seinest møtte vi ham på det nye albumet til hans gamle Roxy Music-kollega Bryan Ferry.
Men noe nytt soloalbum har han ikke utgitt siden 2005, med albumet «Another Day On Earth», som på mange vis var en forvirrende affære.
Det nye albumet er gjennomført instrumentalt. Med seg har Eno to elektronikakolleger, pianisten John Hopkins og gitaristen Leo Abrahams.
Estetikken rundt utgivelsen er gjennomført delikat, med et utstudert coverbilde, og plata kommer i diverse luksuspakninger.
Man kunne kalle dette for en musikalsk eventyrverden, der stemningen glir fra det fløyelsmykt forførende til det harddunkende og knitrende, bortimot ubehagelige, fra pianosoloer i «klassisk» stil til flengende rytmer.
Albumet lyder som et soundtrack til en tenkt film, eller kanskje snarere til en natt full av drømmer, som svinger fra det uvirkelig vakre til det stikk motsatte.
Musikken liksom strekker seg innover i lydbildet, i retning utslettelse eller endeløshet, et begrep Eno er opptatt av.
Albumet har sterkere fotfeste i samtidsmusikken enn i det pop/rock-universet Brian Eno sprang ut fra.
Plata byr på en indre, musikalsk reise - «i en liten farkost på et melkehvitt hav».
Kanskje vi bare skal godta det, og ikke forsøke å trenge dypere ned i Brian Enos musikalske osean.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen