- No kontre oransj. To balla! Two balls!

På ei råkjølig gressmatte i Trøndelag står en 69 år gammel orkdøl innpakket i en svart og hvit treningsdress. Kraftige legger, hvite joggesko, og stemmen, den hese stemmen.

I en mannsalder har han stått i flomlys og sol, i regn og sludd, i medgang og motgang, han har fektet med armene, tråkket hvileløst langs sidelinja, tygget frenetisk på tyggegummi, smattet med tunga, og skreket.

- MORTEN! FØLG MED!

Hodet heller mot høyre, det er forkalkninger i nakken, han strekker nakken, æ må tøy trapeziusen. Rundt ham løper smidige fotballspillere, hentet inn fra Ghana, Latvia, Uruguay, Elfenbenskysten, Kroatia, Sverige - og Trøndelag.

- STAAAAAAAANS NO!

Han vagger stivt ut på midtbanen, armene svinger rundt den kompakte kroppen. Bruk knotten, roper han til en og dunker pekefingeren i panna. At du aldri kan lær dæ, roper han til en annen. Va det for vanskli å forstå, til en tredje. Det er temperatur, temperament og kontante meldinger: Æ e dommar, så klapp igjen!

- Hvordan er blodtrykket ditt?

- Blodtrykket kan variere lite grann, men stort sett veldig normalt, sier Nils Arne Eggen.

Dagens trening er over, han har gått tjue meter og har allerede rukket å fortelle at han har gått på landsgymnas, at han har spilt i orkester, en kvintett, quinto betyr fem, han spilte kornett, trommer, men ikke trombone, han var for kort i armene, og der fikk vi skutt inn et spørsmål om blodtrykk.

- Jeg var til hjertelege for et par år sia, Frode Moe, gammel rosenborger, vi spilte sammen, pensjonert nå, og da viste det seg at jeg hadde et sånt dobbeltslag. Da var det inn til undersøkelse. De gikk inn og kikka, og det viste seg at blodsystemet mitt var som på en konfirmant. Jeg er jo aldri sint, vet du, jeg kan være irritert i ett sekund, men det er mye skuespill. Jeg spiller sint for å få opp temperamentet. Må liksom terge dem litt.

- Skjønner de egentlig hva du sier?

- Ja. Etterkvart.

Nils Arne Eggen snakker ikke akkurat normert norsk, og selv nordmenn kan ha problemer med å forstå ham. Mange av spillerne på Rosenborg kan knapt engelsk.

- Er det i det hele tatt noen trøndere på laget?

- Å, ja, ja. Jeg må tenke meg om nå, men hvis vi begynner bakerst: Even, er trønder. Og Ossi kom fra Nidelv, kjapp, grasiøs, mørk. Så har du han Mushaga, mørk, han også, men født i Norge.
Og slik fortsetter han til han er kommet til åtte.

Han tenker seg om, det skal være én til.

- Jo, Steffen. Ni, omtrent 50 prosent. Og så har vi fem svensker da, og det er jo samme kultur.

- Men de er ikke fra Trøndelagen?

- Nei, det går itj det lenger. Da vi startet det moderne Rosenborg i 1988, var de fleste herfra, men det er umulig det nå. Men vi jobber med det.

I morgen spiller Rosenborg hjemme mot Aalesund, og nok en gang vinner trønderne seriegull. Så skal de møte noen europeiske lag, og så er det game over for Nils Arne Eggen. Tilkallingsvikarens kontrakt går ut 31. desember. Inn som hovedtrener kommer svensken Jan Jönsson. Eggen skulle jo gjerne fortsatt, og i det siste har han ymtet frampå at han muligens kunne tenke seg å trene en annen klubb. Vålerenga og Brann er blitt nevnt, men Nils Arne Eggen trene Brann? Det er som om Harald V skulle blitt konge av Belgia.

- Jeg har jo trent Moss før, sier Eggen. Han sitter i en skinnsofa ved et lavt glassbord med en solid porsjon kokt laks på fatet. - Men det er ikke noe å legge skjul på det: Aller helst ville jeg trent Rosenborg, men Rosenborg har ansatt en annen hovedtrener, og det er godt valg, så det er klart: Her kan jeg ikke være. Men det kan ikke forhindre meg å trene et annet lag.

- Intet lag er deg fremmed?

- Altså, jeg var rimelig lei fotball i 2002, men opplevelsen med de gutan her har faktisk gitt mersmak, sier Eggen, og kaldstarter en setning, og det er noe han gjør hele tida. Han begynner, stanser, begynner på nytt.

- Men jeg synes det... Jeg har jo... Uten at det... For selv om jeg spiser godt og drikker min konjakk, har jeg faktisk tatt av ti kilo. Og det er ikke fordi jeg er stresset, men fordi jeg er i aktivitet.

- Men Brann? Er det slikt du bare sier?

- Jeg har jo fått tilbud fra utlandet også. Hvor seriøse de er alle, vet jeg ikke noe om. Men for å sitere Peer Gynt: Å tenke det, ønske det, ja ville det med, men å gjøre det? Ja, det står igjen å sjå. Jeg har jo ei kone som er alvorlig sjuk.
Karin, som han giftet seg med da han var 19 år og ferdig på gymnaset, har lymfekreft.

- Prognosene er bra, men det er klart... Vi får sjå ut på nyåret. Jeg sitter rolig avventende.

Ifølge Nils Arne Eggens definisjon er Rosenborg en prestasjonsgruppe i underholdningsindustrien. Hans fotballfilosofi ble i 1999 nedfelt i boka «Godfoten - Samhandling - veien til suksess». Mye har skjedd siden.

- Kan vi si at fotballen har nådd sitt kulturelle og økonomiske klimaks?

- I hvert fall økonomiske. Fotballen ødelegges hvis man ikke får stanset det idiotiske spillet om penger.

I England skal de kutte 40 prosent i forskjellige helse og sosiale tiltak, og så springer det rundt guttunger i kortbrok, hva var det han Wayne Rooney skulle tjene?

1,6 millioner i uka? Den profesjonelle fotballen på sitt verste er fullstendig i utakt med det demokratiske og rettferdige samfunnet vi prøver å bygge. Økonomer, agenter, jurister og det som verre er, ødelegger fotballen. Det må tas politisk, sier jeg.

- Politikerne må regulere spillerlønninger?

- Ja, så enkelt. Ikke bare i Norge, men i hele Europa. Det må da gå an å legge et tak?

- De tjener godt i Rosenborg også?

- Jo da, etter norske forhold tjener de bra. Jeg mener at de har mer enn nok. Hvorfor skal han..., spør Eggen og peker på et stort lagbilde av Rosenborg.

- ... tjene fire ganger mer enn statsministeren? Men den eneste måten å beholde dem på, er jo å betale.

- Dermed er Rosenborg med i den samme spiralen?

- Helt korrekt! Det skal vi heller ikke legge skjul på. Norsk fotball er med i den samme fotballkapitalistiske spiralen. Og den må man få stoppet. Politisk.

Tidligere var det lokalpatriotisme og lojalitet som drev fotballspillerne.

- Nå har vi vunnet serien to år på rad, og det skaper en viss lojalitet. Men i utgangspunktet, de som kommer utenfra, nå skal jeg være litt forsiktig, men de er på en måte legionærer. Som er her en viss periode til de kan komme seg videre.

- Til en bedre betalt jobb?

- Ja, helt korrekt. Det er klart at når du putter 50 milli-oner i baklomma på en 20 åring, da blir han opptatt av penger. Da blir det sentreringspunktet. Og der, tror jeg, ligger nøkkelen til fotballens framtid. Man må på en eller annen måte få tilbake lojalitet som drivkraft. At vi som klubb kan tilby noe mer enn penger. På 90-tallet hadde flere av spillerne utdannelse fra universitet og høyskoler. Vi var opptatt av at de skulle bruke minst 30 prosent av tida på studier eller jobb, som de kunne ha nytte av når karrieren var over. Utvikle hele mennesket. Jeg sier det til gutan her: Hva skal du gjøre når du er 35 år? Telle penger? Det tror jeg blir kjedelig i lengden.

- Som en belest og intellektuell mann, må det være utfordrende å måtte omgås fotballspillere?

- Kom ikke og fortell meg at fotballspillere er dumme. De er intelligente, men de er ikke intellektuelle. Du må huske at de fleste har sluttet på skolen.

- Før holdt du lange foredrag for spillerne om Max Manus, 1814, filosofi og det politiske systemet i Sveits?

- Ja. Nei, det er ikke marked for det lenger.

- Etter trening kjører de hjem for å spille Playstation?

- Nja, det fins unntak. Noen av dem er jo familiefolk.

En vanlig dag i Eggens liv. Han står opp i barndomshjemmet i Orkdal, serverer kaffe til kona Karin, spiser en banan, henter avisa, og så prater de litt før han setter seg i sin Nissan Qashqai, skrur på radioen, alltid P1, og kjører de fem milene inn til Lerkendal. Der parkerer han utenfor den gamle tyskerbrakka, hvor han spiser frokost med gutan sine. Så er det trening.

- Jeg behøver ikke vekkerklokke. Hvis jeg skal opp klokka fem, så våkner jeg klokka fem. Men egentlig er jeg et b-menneske. Jeg er nesten pasifist, men helt vill etter krigshistorie, spesielt annen verdenskrig. Jeg skrev hovedfag om sabotasjen i Thamshavn, og i går kveld så jeg et program på Discovery om luftvernartilleriet til han Adolf Hitler. Og da ble jeg sittende til halv ett eller noe sånt. Konjakk, vet du.

- Konjakk? Midt i uka?

- Ja, ja. Jeg tar meg en konjakk hver kveld, jeg.

- Går du alltid i treningsdress?

- Ikke alltid. Noen ganger er det dress. Men jeg er ingen dongerimann, nei. Hjemme går jeg alltid i gamle treningsklær. Kona sier at jeg er den seineste håndverkeren som noensinne har levd. Jeg er ikke håndverker da, men liker å holde på. Jeg har snekkersag, jeg har det.

Og nå en demonstrasjon på hvordan en samtale med Eggen forløper - uten redigering. Det neste spørsmålet var: Hva er det du snekrer på der hjemme i Orkdal?

- Ja, jeg ble ikke ferdig i år heller, da, men snekkerne ... Ja, den ble veldig fin, den restaureringa. Det er jo et spessielt hus, for mora mi hadde en gammelonkel som var arkitekt, professor på haugen her, og han tegna det huset i eh... De bygde det i fire-og-femti. Den gang bygde de sånne fyrstikkesker, firemannsboliger med trapp inn, én bolig på den sia, én på den sia, og det samme i annenetasjen. Men dette var en sånn enebolig, der du går inn fra grunnflata med garderobe i kjelleren, peise-stue, og helt åpent, da, helt opp. Da jeg flyttet heim første gangen, for jeg er en sånn attpåklatt, vet du, jeg hadde en eldre bror, som var jurist, og han var 14 år eldre enn meg, og han drukna i oktober 1957, og det var et sånt sjokk. Og da de ble gammel, så fløtta vi heim en periode, det var tidlig på 90-tallet. Litt til og fra. Vi var i Moss, og da. Han var en sånn frisk, artigkar, ikke ulik deg, ikke så veldig høy, tvert imot. Han var skuespiller, på sin hals, og jeg kommer jo fra en arbeiderfamilie, far var elektriker og mor var telegrafbestyrerinne, sånn sjefsplugger, har du sett det noen gang? Jeg var født på sentralen, og det var bygdas kjerne. Der visste dem alt, hvor doktoren var og hvor dyrlegen var, det var to av dem. Ja, sier han, ser på klokka. - Du må bare spørre.

- Spørsmålet var hva du snekrer på?

- Ja. Jeg liker sånne uterom, ikke atrium, men jeg har peis i hjørnet der. Så jeg har bygd råverket, og nå skal jeg ta spildran imellom, da, kan du si. Men det tar tid.

Det er ikke bare å kappe, det må skrås. Så Karin kunne konstatere at det ikke ble ferdig i 2010 heller, nei.

Slik flyr assosiasjonene i hodet på lektoren fra Orkdal.

I den ene setningen er vi på Ringve, den neste i Milano, i en bisetning er vi i 1960, da Rosenborg vant cupgull, og han satt i en DC3 over Dovre. Så er han på landslaget og spiller bridge om bord i et Finnair-fly, en DC6B propellfly, han er opptatt av fly, over den engelske kanal, på vei mot Skottland og flymotoren tar fyr. Brått er det skyttergravskrig i Waterloo, vindmøller på Smøla og Maslows behovspyramide, det er Afghanistan, Roy Jacobsen og det å bli seriemestere for 22. gang. Hele tiden gløtter han rastløst på sitt Armani armbåndsur med stållenke.

- Vi var kjempeglad for å bli seriemestere, misforstå meg rett, for det var ingen opplagt sak.

Jeg føler et ansvar for å gi alle dem som holder med Rosenborg en plussopplevelse.

- Det ble ikke mye feiring av seriegullet?

- Nei, det er lenge siden folk feiret i gatene her. Det har med tidspunktet å gjøre. Hvis den kampen hadde gått, la oss si lørdag klokka seks, hadde det vært noe annet, men nå gikk den en søndag, klokka tjue. Og da er kampen over klokka elleve, og alle skal kjøre hjem, for dagen etter ringer vekkerklokka sju.

- Det har ikke stanset dem tidligere?

- Nei, og Rosenborg-supportere er nok blitt litt blaserte. Det er loven om suksessmetning, det. Like prestasjoner vil etter hvert bli oppfattet som dårligere prestasjoner, hvis vi ikke klarer å tilføre noe nytt. Vi må spille mer overbevisende. Men de fleste lagene som kommer til Lerkendal, er livredde for å tape. Når Tromsø bruker førti trekk på å komme over midtbanen, da blir det kjedelig. Det er en stor fotballfilosofisk forskjell på om du går på banen for å lage mål, det er offensivt og kreativt, eller om du går på banen for å hindre at motstanderen gjør det, det er passivt, negativt og destruktivt.

Nå litt politikk.

I 1998 fikk Eggen telefon med spørsmål om han ville bli statsråd. Det var Thorbjørn Jagland som ringte. Som han sa: «Du leder ikke Rosenborg til 11 strake seriemesterskap hvis du er en tullebukk». Som Eggens kone skal ha sagt: «Da må dem virkelig vær opprådd!». Han skulle bli oppvekstminister.

- Helt korrekt. Et nytt departement, ja. Oppdragelsesminister. Det hadde aldri gått.

- Du er fremdeles en sosialdemokrat?

- Nei, ikke sosialdemokrat, men en sosial demokrat.

Jeg er riktignok medlem av Arbeiderpartiet, men der er jeg veldig uenig i mye uten at jeg legger meg bort i det. Nei, det orker jeg ikke. Men jeg er for utålmodig til å være i politikken, når du ser på alle de... det er noe med ærlighet. Det kom jo en her. Han skulle være m-e-d-i-e-rådgiver for meg. Det vil æ itj ha, sa æ.

Det var etter at Rosenborgs svarte juvel Anthony Annan stakk hånda langt opp i shortsen til en motspiller at Rosenborg tilbød
Eggen medierådgivning. Hele Fotball-Norge var unison i sin kritikk, men Eggen forsvarte sin spiller og antydet at handlingen kunne skyldes rasisme.

- Hva skulle jeg beklage? I en cornersituasjon klyper de, holder og river hele tida. Og det vet alle fotballspillere. Alle spiller ufint imellom.

- Så når alle spiller ufint, er det greit?

- Nei, jeg forsvarte aldri handlinga, men jeg forsvarte han Anthony.

- Det kom ikke helt klart fram?

- Jo, det kom veldig klart fram. Veldig klart. Etterkvart. Jeg føler ikke at det er rasisme på norske fotballbaner, og det har jeg heller aldri sagt, men Anthony føler det. Og han må få lov til å ha sin mening i en rettsstat. Og jeg forsvarer alltid mine, til det motsatte er bevist.

- Her var det et tydelig videobevis?

- Ja, og igjen: Jeg forsvarer ikke handlinga. Men av og til kan ordvalget være eh... Og den saken der ble blåst fullstendig ut av sine proposi ... eh, ka det heite?

Proporsjoner, ja. Å framstille Anthony som en bølle - han er det motsatte. En av de flotteste spillerne Rosenborg har hatt, lojal og rein, men: Han har et temperament, fordi han kommer fra en annen kultur. Selvfølgelig.
Selv om Ghana er veldig britisk.

- Kan du innrømme feil?

- Det har nok hendt ja, uten at jeg kan komme på det.

- Hender det at Nils Arne Eggen blir lei Nils Arne Eggen?

- Ja! Veldig ofte. Jeg blir lei måten jeg må opptre på.

Jeg blir lei av å høre meg si det samme. Lei av å høre min egen stemme. Det er litt skuespill, vet du. Jeg spiller en rolle som jeg tror folk vil ha. Det er meg, men en forsterket utgave av meg.

- Du er ikke Nils Arne Eggen hjemme?

- Nei. Njaaa. Ikke som hovedtrener. Det er Karin som er hovedtrener der. Jeg er flink til å koble fra, og når jeg kjører til Lerkendal så tar jeg på meg trenerhatten. Helt automatisk.

- Deler kona interessen for fotball?

- Nei. Nei, nei. Hun følger med, men er mer opptatt av de lagene som sønnen vår Knut Torbjørn har trent.

Ålesund, Moss og ikke minst Fredrikstad. Hun er fortsatt Fredrikstad-fan. Itj Rosenborg, nei. Rosenborg er hun rimelig lei av. Forståelig nok.

- Det har vært et samliv på dine premisser?

- Det er klart. Absolutt. Å være fotballtrener, tar det meste av disponibel tid. Men vi har vært mye på hytta sammen, Costa del Sjel på Nordmøre. Der var vi nesten hver helg. Og så fikk vi denne leiligheten i Spania. Vi var jo der fra september, heim i jula, og så ned igjen i midten av januar til våren. Nå har vi ikke vært der på en stund, og gleder oss til å dra ned i januar. Hvis Karin blir bra.

- Du har hatt et rikt liv?

- Jeg har fortsatt det. Livet er ikke trappetrinn, det er positive spiraler. Konsentrisk spiralformet. Du kommer stadig på et høyere nivå. Hvis jeg spør meg selv: Hva er det jeg har lyst å gjøre, som jeg ikke har gjort?

- Ja?

- Da kan jeg ikke finne noe. Det er ikke så forferdelig mye som er ugjort. Jeg tenker aldri på at jeg snart er 70 år. Når man jobber i prestasjonsgrupper, ser man alltid framover, det er ikke vits i å se bakover. Jeg er ikke flink på data, men slo opp i en sånn ordtaksdatabase, og det er fenomenalt mange, ikke minst på kinesisk, som benevner det at man ikke skal se bakover. Man må se framover. Karin har vært flink der. Hun er fatalist. Hun aksepterer livet slik det er. Har du fått kreft, så har du fått kreft. Å tenke årsak og hvorfor skal dette hende oss, nei, er bortkastet. Jeg sier ikke at det er lett, men det handler om å akseptere: Sånn er det. Hva kan vi gjøre?

- Hvor mange spiraler har du igjen?

- Jeg har ingen dødsangst, men jeg har vært fryktelig redd for å dø. Siste gang var for noen dager sia. Tirsdag kveld, jeg skulle kjøre hjem, gjennom en sånn tunnel, og jeg har aldri sovna bak rattet. Aldri. Men da kom det en sånn rar trøtthetsfølelse. Og plutselig var jeg borte. Ute av kontroll et tiendedels sekund. Det dundrer jo trailere mot deg hele tida. Da smelte jeg opp vinduene, det fôr noen papirer rundt i bilen. Jeg stanset bilen utenfor, og da var jeg redd. Men hvor mange spiraler jeg har igjen? Jeg ser ingen ende på dem, nei.

Eggen ser på klokka igjen. Han må hjem, sier han, skal lage middag til kona. Fiskepudding med remulade. Vi rusler over parkeringsplassen. Novembermørket har lagt seg over Trøndelag. Der borte smeller det i baller. Det er guttelaget som trener. Du kan ikke forlate dette, sier jeg, men Rosenborg har ansatt en annen trener, sier han, men du kunne vel gjort noe annet, sier jeg.

- Ja. Men da må dem spør mæ først.

I høst tapte Rosenborg mot det rosa amatørlaget Follo. Et forsmedelig tap, selvsagt, men Nils Arne Eggen var nærmest statsmannsaktig i sine kommentarer etterpå.

- Det måtte jo koke inni deg?

- Njaaaa, sier Eggen.

- For det første: De hadde tross alt slått ut Lillestrøm og Sogndal. For det andre: Problemet nede på Østlandet der, er den kaledonske foldinga.

- Den kaledonske foldinga?!

- Du får sånne jettegryter. Det er gammel myr egentlig, fylt opp med gammel matjord, og du må spring sånn, sier han og tar et par vaklende løpesteg over asfalten.

- På hvilken som helst annen bane, hadde vi vunnet. Men der nede - du får itj fart på ballen.•hop@dagbladet.no