Europaflagget vaier så vidt i den milde vintervinden i Strasbourg

Like ved kanalen Ill, der båtene glir sakte forbi under de mange bruene, ligger et staselig herskapshus fra 1884. Her har Thorbjørn Jagland og kona Hanne Grotjord bodd i litt over et år, etter at Jagland i september i fjor ble valgt til generalsekretær i Europarådet. Valget skulle egentlig stå i juni, men ble utsatt, og den tidligere stortingspresidenten var lenge usikker på om drømmen om Europa skulle gå i oppfyllelse. I dag er han sjef for 2500 ansatte, ansvarlig for 47 medlemsland og en organisasjon som ble født året før ham selv. Fredag feiret nemlig Jagland 60-årsdagen sin med rundt femti gjester hjemme i huset ved kanalen.

- Vi har hatt over 600 gjester her. Da tok vi i bruk både hallen, begge stuene og hagen, sier Hanne Grotjord, som tar imot oss i trappa. Hun har til daglig hjelp av en vaktmester, en gartner og en hushjelp, men ekteparet bor alene i huset.

Jagland er på kontoret. Han er sjelden hjemme før klokka 19.00, og ofte er det mottagelser eller middager om kvelden.

Hanne Grotjord har gått fra en forholdsvis fredelig tilværelse som kommunikasjonsrådgiver i NAV, til å bli vertinne og husfrue i Europarådets residens. Det hender fortsatt hun må klype seg i armen for å fatte at dette er hverdagen, at dette huset skal være hjemme de neste fire åra.

- Huset følger med jobben til Thorbjørn, det er ikke noe vi har valgt selv. Men vi føler det er en ære å få lov å bo her. Selv om huset er stort og flott, så lever vi våre vanlige liv. Vi har ikke forandret oss. Men vi har fått en fantastisk mulighet, og det er veldig spennende og morsomt å være her.

- Føler du deg hjemme?

Hun ler.

- Jeg vet ikke om jeg kan si det. Jeg strever litt med å lære alt som følger med det å styre en slik residens. Heldigvis har jeg stor arbeidskapasitet, for her er nok å gjøre. Men jeg må si til meg selv at vi bare skal være her i fem år, ikke i tretti.

Sønnene Anders (32) og Henrik (24) er igjen hjemme i Norge, men har vært på besøk mange ganger. Yngstemann studerer økonomi, men mente det ble for tøft på fransk da mor foreslo at han skulle flytte sammen med dem til Strasbourg. Hun har likevel ikke gitt opp håpet om å få ham til Frankrike for en periode.

Selv flyttet ekteparet i hui og hast etter at Jagland ble valgt til generalsekretær - han først, hun kom etter med flyttelasset. Da var de to øverste etasjene, som er private, tomme, bortsett fra noen tunge, franske senger. Den offisielle delen i første etasje er møblert i fransk stil. I stua er veggene dekket med mørkt eikepanel, gulvene litt lysere. Bokhyllene er fylt med norsk litteratur, blant annet Ibsen. Foran det som i dag er et karnapp med vinduer ut mot elva Ill, var det spikret en svart plate. Den fikk Grotjord revet. I dag troner en knallrød skulptur av Torbjørn Kvasbø, «Rød stakk», foran vinduene.

- De fleste som kommer inn her trekkes mot skulpturen. Den, Munch-bildene og den gråtende alven som sitter ute på gårdsplassen. Jeg tror sikkerheten rundt Munch-bildene er større enn rundt oss, sier hun med et smil.

Kunstverkene er del av en utstilling satt sammen av Utenriksdepartementet, og utlånt til Jagland for å fremme norsk kunst i utlandet. Også kontoret til Jagland er utsmykket med norsk kunst.

- Vi er fantastisk heldige som har fått låne all denne kunsten, sier Grotjord, som selv har kommet med ønsker til hva utstillingen skulle inneholde.

- Vi ville gjerne vise fram moderne norsk kunst og kunsthåndverk, det er vi veldig glad i. Jeg synes det er spennende å utfordre det gamle huset med moderne kunst, sier Grotjord.

Hun har studert interiør på NKI, og har brukt mye av det hun har lært både i innredning og oppussing av residensen. Det har vært en stor utfordring å modernisere et gammelt, bevaringsverdig herskapshus.

- Det første jeg tenkte da jeg kom inn her, var: «Å, dette skal bli morsomt - om jeg bare kunne gjøre som jeg ville.»

Jeg har prøvd å fange atmosfæren i huset, og samtidig tilpasse det vår standard. Nede har vi malt hallen og trappeoppgangen, her var en skitten, grågrønn fusketapet. I tillegg har jeg ordnet dimmere i alle lampene, flere av rommene var lyssatt som et solarium.

I den store hallen er flere store malerier med jaktmotiver felt inn i veggen. Også i trappa henger det fransk kunst, som har fått spesialbelysning.

- Jeg tror vi nordmenn er mer opptatt av lys enn folk flest. Her er umulig å finne ordentlige stearinlys, så de tar jeg med meg fra Norge eller kjøper på Ikea. Jeg har også med norske fakkelbokser som jeg tenner når vi har gjester, sier hun, og forteller at hushjelpen er litt bekymret for brannsikkerheten når hun tenner alle lys.

Når de ikke har gjester, liker Thorbjørn Jagland og Hanne Grotjord seg best i den private delen av huset. Her har de ordnet en spiseplass under vinduet på det vesle tekjøkkenet, og det har blitt en av yndlingsplassene i huset.

- Her sitter vi og spiser frokost sammen, eller med hver vår laptop foran vinduet. Om sommeren sitter vi ofte ute på balkongen. Det tror jeg ikke naboene er vant til, for da stirrer de fælt, sier Grotjord og ler.

Bare i andre etasje er det tre balkonger, med morgen-, middags- og ettermiddagssol. Den vesle stua ser ut som en vanlig norsk stue, med glassbord, flatskjerm og norske magasiner på bordet. Her sitter de ofte om kveldene, med tente stearinlys hjemmefra - og kanskje et glass fransk vin, noe de øver seg på å lære mer om.

- Heldigvis er det Ikea her, så vi dro rett dit for å kjøpe sofa. Dette rommet er gjort om fra soverom til stue på grunn av utsikten, sier Grotjord.

Gardinene har hun valgt og sydd selv.

- Dimensjonene er litt annerledes her i huset, så ting blir fort for små. Da jeg kjøpte julepynt i fjor, trodde jeg det skulle bli rikelig, men det ble altfor lite.

På balkongen utenfor tv-stua er det kveldssol, og den er flittig i bruk i sommerhalvåret.

- Bruene er lyssatte om kvelden, da er det veldig vakkert her. I ett år har vi fulgt svanene som bor på elva, og sett dem få unger.

I andre etasje har ekteparet soverom, hvert sitt bad, garderoberom, kontor, oppholdsrom, stue og en liten spisestue. Det hender Hanne må rømme inn på Thorbjørns bad for å ta en dusj, fordi badekaret hennes rommer for lite vann til et voksent bad. Toalett og bidé er gjemt bak hver sin dør, og planen er å lage dusj der bideet er. I tredje etasje er det trimrom og gjesterom.

Mens vi er i Strasbourg, har Jagland besøk av tvillingbroren Helge og barna for å feire dobbel 60-årsdag.

- Det er totalt sengeplass til tolv gjester, og dette blir første gang vi tester ut husets kapasitet, forklarer Grotjord.

Som regel lager hun middag selv, enten på kjøkkenet i andre etasje, eller på det litt større kjøkkenet i representasjonsdelen. Men hun og Thorbjørn går også ut og spiser. Ved mottagelser eller offisielle middager, bruker kokkene det store kjøkkenet i kjelleren.

- Nå tester vi ut forskjellige kokker, vi ønsker at maten skal gjenspeile vår stil, være litt mer moderne. På den store mottakelsen hadde vi for ekswempel en pølsevogn og en isvogn i hagen - for å servere noe litt annet enn de tradisjonelle kanapeene.

Det samme gjelder blomster. Første gang det ble dekket til fest i huset, følte Grotjord at bordet minnet mer om en båre enn et festbord.

- Nå har vi funnet en butikk som har en norsk blomsterdekoratør, så vi prøver å pynte bordene litt lettere og lysere og mer nordisk.

For to uker siden var generalsekretær i FN, Ban Ki-moon og kona på middag hjemme hos Jagland og Grotjord.

- Vi ble fortalt på forhånd at Ban Ki-moon ikke drakk vin, men det gjorde han. Thorbjørn inviterer ofte folk hjem hit på idédrodling, han liker den norske tradisjonen å invitere folk hjem, sier hun.

Thorbjørn Jagland jobber lange dager. Også kontoret i Europarådet er modernisert og innredet i skandinavisk stil. Han tar imot oss i blå dress og lyseblå skjorte, og matcher møblementet i lyseblått og oransje.

- Kontoret var fryktelig mørkt og tungt, med et patetisk skrivebord. Nå blir jeg glad av på komme inn hit. Selv om det er kona som er ekspert på interiør, så liker jeg å ha det fint rundt meg.

Alle møblene er enkle og nordiske, og tanken er at også kontoret skal symbolisere Jaglands største visjon for Europarådet - nemlig modernisering.

- Organisasjonen trenger en fornying. Tidligere har Europarådet drevet med altfor mange ting, som for eksempel sport. Vi må konsentrere oss om vår hovedoppgave, nemlig å beskytte menneskerettighetene og demokratiet i våre medlemsland. For å få til det må jeg flytte på en del folk.

- Du er ikke redd for å bli upopulær?

Jagland løsner opp litt, og det glimter i øynene.

- Det tror jeg ikke jeg klarer å unngå. Men jeg har ingen tanker om å gjøre noe annet når jeg er ferdig med dette, så det tåler jeg, sier han og ler.

Jagland er valgt for fem år, og er 64 når han går av. Da har han tenkt å pensjonere seg, flytte hjem til Norge, og skrive bok.

Tiende desember deler Jagland ut årets fredspris til den fengslede kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. Reaksjonene fra Kina har vært, som ventet, voldsomme.

- Det var vi forberedt på. Men jeg tror de fleste vanlige folk støtter prisen, også her, sier Jagland, som ikke tar seg nær av kritikken.

Den var da også varslet på forhånd. Etter et møte med den kinesiske utenriksministeren i FN-bygningen i New York i september, videreformidlet utenriksminister Jonas Gahr Støre Kinas innsigelser mot å gi prisen til en kinesisk dissident til Jagland. Dette skapte storm. Utenriksministerens innblanding ble kalt en skandale.

- Dette var et tilfeldig møte, der Støre kom ut fra et møte med den kinesiske utenriksministeren og refererte hva som ble sagt. Det varte kanskje nitti sekunder, sier Jagland.

- Likevel følte du at du måtte informere Nobelkomiteen om det?

- Den informasjonen Støre ga, kunne jeg ikke la være i mitt hode. Jeg fant det både viktig og riktig å informere komiteen om at det var varslet sterke reaksjoner. Vi hadde allerede bestemt oss, så det hadde uansett ingenting å si for vår avgjørelse. Men det er meget uvanlig at slikt blir tatt opp i et møte mellom to utenriksministere, det tror jeg aldri har skjedd før, sier Jagland.

- Forstår du at Støre ble beskyldt for å øve press på Nobelkomiteen?

- Ja, jeg forstår at det kan ses på den måten. Men jeg ser det ikke slik. Det var en informasjon jeg fikk der og da, så kan du kanskje si at Støre burde latt være å videreformidle den.

- Burde han det?

- Det er veldig vanskelig å si hva han burde. Men det fikk i alle fall ingen konsekvenser, sier Jagland.

- Er ikke dette en ganske uvanlig framgangsmåte?

- Jo, det er klart. Det hadde hatt en helt annen karakter om Støre aktivt hadde bedt meg om et møte for å drøfte saken. Det hadde jeg ikke tillatt.

- Oppfattet du det som en trussel?

- Nei, da måtte det hatt en annen karakter.

Jagland blir med oss tilbake til residensen, og blir straks litt mindre offisiell når han tar av seg jakka og setter seg ned på kjøkkenet.

- Hva er ditt favorittsted i huset?

- Bortsett fra badekaret? spøker kona.

- Jeg er veldig glad i stua i andre etasje, sier Jagland.

Når han er sjelden gang har fri i helgene, liker generalsekretæren å ta det med ro hjemme. Da spiser han og kona lang frokost, rusler en tur i byen, sykler, eller går lange turer i vinmarkene rundt Strasbourg, som er hovedsete i det kjente vindistriktet Alsace.

- Det er en veldig hyggelig by å bo i, med fantastiske muligheter og et flott landskap. Herfra er det bare to og en halv time til de sveitsiske alpene, og like ved Schwarzwald i Tyskland hvor det er flott å gå turer, sier Jagland.

De drar ofte over grensa til Tyskland for å handle, mest på grunn av språket. Begge går på franskkurs, men tida strekker ikke helt til.

- Er tilværelsen blitt slik du forventet?

- Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, eller hva jobben innebar. Det er mye å sette seg inn i, men nå føler jeg at jeg har landet, sier Jagland.

Han må tilbake på jobb, privatsjåføren venter ved porten. Under magnoliaen ved trappa med de norske stearinlysene sitter en liten alv med spisse ører og gråter. Det var Hanne Grotjord som ville plassere den lille skapningen ved hovedinngangen. I det vi skal gå, stopper noen forbipasserende opp utenfor porten, ser på alven, og smiler.

- Første gang sønnen til vaktmesteren så den, han er kanskje fire år, ble han bare stående og le. Du kan vel si at alven vår skiller seg litt ut fra franske skulpturer, sier Hanne Grotjord.

gro@dagbladet.no