MUSICAL: Dette er en verden der for mye egentlig er litt for lite. Der alt som kan dyppes i paljetter og bades i sjokkrosa lys har gjennomgått nevnte behandling. «La Cage aux Folles» foregår i en skeiv pariserklubb, et Moulin Rouge for transvestitter, kostymene har Cårejånni Enderuds umiskjennelige signatur, og de første scenene gir grunn til å frykte overforbruk av se-en-mann-i-kjole-humor. Deretter blir det bare fint.

Om verdighet

Alvin (Bjarte Hjelmeland) og George (Bjørn Willberg Andersen) er kjærester på tyvende året, og har funnet sine roller: Alvin går i kjole, George i bukser; Alvin er scenens strålende påfugl, George trekker i trådene. Men Georges sønn forviller seg inn i en forlovelse med datteren til en kristenkonservativ politiker, og vil ha familien med på et bedrag som sårer den flamboyante Alvin. Under spandexen handler «La Cage aux Folles» om selvrespekt og verdighet.

Sjarmtroll

Bjarte Hjelmeland og Bjørn Willberg Andersen er et inntagende par. Sparringen mellom dem er overbevisende og øm. Men like viktig som å forkynne toleransens evangelium er underholdningsaspektet, og regissør Lisa Kent har mesterbrev i musicalhåndverk. På den snurrende scenen drives fortellingen nådeløst fremover, den klassiske showkoreografien er flott og underholdningsnivået holdes oppe i tre fulle timer. Den rause, sjarmerende «La Cage aux Folles» lykkes både i innhold og utførelse. Den trekker deg inn i en sterkt pudret og parfymert klem før den sender deg smilende ut i bergensnatten.