«Jeg husker ham som om det skulle vært i går, slik han møysommelig kom traskende fram til vertshusdøra, med sjøkista si som en annen mann kom trekkende på en håndkjerre. Han var en høy, tung, sterk, nøttebrun mann. Den tjæresmurte hårpisken hans falt ned over skuldrene på den skitne, blå frakken, hendene hans var knudrete og arrete med svarte, brukne negler, sabelkuttet gikk tvers over det ene kinnet som et skittet og gråblekt sting.

Jeg husker at han sto der og så på vika mens han plystret for seg selv før han brøt ut i den gamle sjømannssangen som han skulle synge så ofte siden:

Femten mann på dau manns kiste

Hei og hå og en flaske med rom!»

Slik møter vi den første av mange tvilsomme skikkelser i «Skatten på sjørøverøya» (1883), av Robert Louis Stevenson, født i Edinburgh 13. november 1850. Fortelleren er guttungen Jim Hawkins, som blir kastet inn i et eventyr på liv og død, i en historie som er like fantasifull og velkonstruert som den er nådeløs og usentimental. Stevenson var en produktiv dikter som brukte sitt korte liv intenst, en forfatter av såpass forskjellige bøker som «Nye arabiske netter» (1882), «Skatten på sjørøverøya» (1883), «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» (1886) og «Historier fra Sydhavet» (1893), dessuten en samling vakre barnerim. Blant hans beundrere var Ernest Hemingway, Vladimir Nabokov og Jorge Luis Borges, som i sine essay stadig henviser til formuleringer av Stevenson.

Selv møtte jeg dikteren første gang gjennom Illustrerte Klassikere; dramaer som «Skatten på sjørøverøya», «Den sorte pil», «Kidnappet» og «Herren til Balantrae». Hans biografi fant jeg i det utbredte (og undervurderte) magasinet Det Beste. Den ble innledet slik: «Robert Louis Stevensons liv er et slående vitnesbyrd om at den såkalte barske virkelighet ofte kan være langt mindre virkelig og varig enn drømmer og forhåpninger.»

Drømmer og håp fins det nok av i «Skatten på sjørøverøya», som foreligger i en rekke flott illustrerte versjoner (min favoritt er kanskje den som er tegnet av Ralph Steadman, Hunter S. Thompsons britiske sidekick). På norsk fins to vidt forskjellige, praktfulle utgaver fra Den norske Bokklubben (1964 og 1989, oversatt av Klaus Hagerup). Ellers anbefales - foruten hva som helst av Stevenson selv - Bjørn Larssons «Long John Silver» (1995), Richard Holmes «Footsteps. Adventures of a Romantic Biographer» (1985), Alberto Manguels roman «Stevenson under the Palm Trees» (2005), dessuten poeten Dylan Thomas nyskriving av Stevensons «På Falesás strand» (1892).

Den tuberkuløse, men livsstormende, Stevenson endte sitt liv 44 år gammel på Samoa i Stillehavet. Sin gravskrift i sydhavsparadiset skrev han selv, og den lyder slik, sitert fra den tidligere nevnte kortbiografien i Det Beste:

Under en stjernestrødd himmels rund

grav en grav til min siste blund.

Glad har jeg levet til dødens stund

og villig til hvile meg lagt.

Skriv da i stenen over min grav:

Her er det stedet han mest holdt av;

hjemme er seileren, hjemme fra hav

og jegeren hjemme fra jakt.