Dagbladet møtte rockelegenden Keith Richards (66).
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Lesehest: Hjemme i Connecticut har Richards et eget bibliotek. Foto: Arthur Elgort.
Debutanter: I 1963 gjorde Stones sin første offisielle fotosession. Foto: Philip Townsend
Kone og barn: Norskættede Patti Hansen og døtrene Alexandra og Theodora. Richards kaller dem "de små vikingene mine". Foto: Annie Leibovitz.
Strengehelt: - Vår oppgave er å holde rytmen når Mick svinser og svanser rundt på scenen, sier Richards.
Kranglene: Jeg kunne ikke unnlatt å ta med kranglene. Samtidig har vi tatt et nesten elektromagnetisk forhold, noe kjemisk som skaper energi, enten vi liker det eller ikke. Foto: Deborah Feingold.
Keith Richards
Best kjent som gitarist i The Rolling Stones siden starten i 1963, sammen med Mick Jagger, Bill Wyman, Brian Jones og Charlie Watts.
Hans største musikalske inspirasjonskilder er Scotty Moore (den første gitaristen til Elvis), Muddy Waters og Chuck Berry. Keef, som han også kalles, er spesielt kjent for sine slagkraftig gitarriff og sin unike miks av rytme og solospill.
Richards har komponert hundrevis av låter for Rolling Stones sammen med Mick Jagger. Han har også utgitt egne album med sine låter og deltatt på en lang rekke plateinnspillinger med andre artister.
Keith Richards har gjennom åra vært kjent for sitt store forbruk av rusmidler, og er flere ganger blitt stilt for retten. Han forteller meget åpent om dette i sin selvbiografi «Life», som kom ut for to uker siden.
Den norske utgaven ligger for øyeblikket som nummer to på Dagbladets bokliste.
Borte er sjørøverimaget, med tørkle rundt hodet, åpen skjorte, svart sminke og masse dingeldangel raslende mot det bare brystet. Det eneste som er igjen, er den digre dødningskalleringen av sølv og en armlenke formet som en serie håndjern.
- For at jeg skal huske på å aldri mer bli tatt av purken, hvisker han når jeg spør.
Dette er altså forfatteren Keith Richards, med en hatt som kunne vært lånt ut av Tom Wolfe eller Truman Capote. Boka er ført i pennen i et gnistrende språk, ikke minst takket være journalisten James Fox, som sitter ved siden av Richards. Han berømmer gitarkongens muntlige frodighet, humor og rytme. Boka er full av detaljer fra barndommen, veien til musikken, åra med dop, damer, musikk, konserter, festing, arrestasjoner og krangling. Og i sentrum for det hele: Tidenes mest utholdende rockband, The Rolling Stones.
- Ble du overrasket over hvor mye du husker?
- Hehe, jeg husker mye mer enn det som står i boka, sier Keith og blotter tennene til et bredt glis i det framstående kjevepartiet. - Men jeg er henrykt over mottakelsen boka har fått overalt. Hei, jeg er forfatter!
Keith Richards ler høyt og kikker framfor seg med sitt demoniske flir og det dype rock'n roll-blikket. Han ser faktisk tilnærmet sunn ut. Den brune regnbuehinnen er riktignok støpt inn i noe som skulle vært hvitt, men som har mer preg av lys kaffe. Linjene i ansiktet skjærer seg gjennom kinnene som om de var hogd inn med øks. Men han er imøtekommende, vittig og åpenbart henrykt over å ha utgitt sin selvbiografi, som ganske enkelt bærer tittelen «Life».
Vi snakker ikke om et hvilket som helst liv. Richards har vært igjennom det ultimate rock'n roll-eventyret, fra å ha levd av flaskepant til å bli tidenes største rockeikon. Ingen har gjennomført flere monsterturneer på enorme arenaer. Få har fått større oppmerksomhet fra politifolk, tollbetjenter, sladderpresse, musikkindustri og et aldri sviktende publikum. Selv om han har gitt uttrykk for at det å skrive denne boka har vært mer anstrengende enn å spille inn ti album, er han særdeles fornøyd. Om Mick Jagger er like fornøyd, er tvilsomt. Han har kalt den for «a bit bitchy», litt slem.
- Historiene om Mick og meg måtte være med, sier Keith. - Men de må leses i den rette sammenhengen. Jeg kunne ikke unnlatt å ta med konfliktene. Samtidig har vi hatt et nesten elektromagnetisk forhold, noe kjemisk som skaper energi, enten vi liker det eller ikke. Det har vært mye bråk, noen ganger alvorlig. Dette er ikke eventyret om Gullhår og de tre bjørnene. Men jeg kan jobbe med mannen. Lytt til en låt som «Midnight Rambler». Ingen andre enn oss to kunne fått til den.
«Life» vrimler av anekdoter. En av de beste handler om Mick Jagger og Charlie Watts, bandets stillferdige trommeslager. Dette var i 1984, og Mick Jagger var «utålelig», som Keith Richards uttrykker det. Bandet var i Amsterdam, og midt på natta kommer Mick og Keith til hotellet, gode og fulle. Jagger har fått låne Keiths jakke, som han hadde hatt på seg i sitt eget bryllup. Jagger finner ut at han skal ringe til Charlie Watts og vekke ham. «Ikke gjør det», sier Keith. Men Jagger lar seg ikke stanse.
- Hvor er trommeslageren min? spør han når Watts løfter røret. Ingen svarer. 20 minutter seinere dukker Charlie Watts opp, ulastelig antrukket som alltid i sin dress fra Savile Row, den eksklusive skreddergata i London, og han er nybarbert. «Jeg kunne lukte etterbarberingsvannet hans», skriver Richards. Watts går rett bort til Mick Jagger og sier:
- Kall meg aldri trommeslageren din igjen.
Han drar Jagger opp etter jakkeslaget og gir ham en høyre hook så kraftig at Jagger ramler bakover og lander på et digert sølvfat med røykelaks. Han begynner å skli nedover bordflaten, i retning et åpent vindu som vender direkte ut mot en av Amsterdams kanaler. I siste øyeblikk blir han stoppet av Keith Richards.
- På grunn av jakka, forklarer Keith, uten å nøle. - Hadde han ikke hatt på seg den, ville jeg latt ham gli rett ut i vannet.
Det er ikke et vondt ord om Charlie Watts i «Life».
- Charlie er klippen, sier Keith. - Det er han vi spør om vi er på feil eller riktig spor. Han elsker musikken, akkurat som meg. Vår oppgave er å holde rytmen når Mick svinser og svanser omkring på scenen. Det jeg har forstått, er at gitaren har enorme muligheter i seg. Rytmen betyr mer enn noe annet. Jeg elsker den måten to, tre gitarer kan skape et rikt sound, som et helt orkester.
- Hva er din viktigste jobb i bandet?
- Jeg står der oppe med Charlie Watts bak meg, på jakt etter et lydbilde som virkelig kan gi Mick Jagger noe å jobbe med. Få ham til å tenne.
I 1976 tok Keith med seg sønnen Marlon på turné. Han var sju år gammel, og Keith var inne i en av sine tyngre dop-perioder. Marlon hadde blant annet som oppgave å vekke den humørsyke faren sin. Ingen andre våget. Men var det forsvarlig å ta med seg gutten?
- Vi var venner. Vi opererte som et team.
- Det var ikke akkurat noe vanlig liv for en unge?
- Hva er vanlig?
Keith gnistrer til.
- Vi snakker ikke om normale mennesker her, kamerat. Dette var livet på veien. Get real!
Keith begynte å dope seg i 1965. Stoffene ble hardere med åra. Arrestasjoner og politiovervåkning fulgte i kjølvannet av misbruket.
- Jeg tror jeg brukte heroin for å takle den nye rollen, sier han. - Det kan selvsagt også ha vært en unnskyldning, men jeg opplevde at det å være ruset beskyttet meg mot følgene av berømmelse og popularitet.
- Har heroinen hatt noen positive sider?
- På den tida hadde den selvsagt det.
Når du må ha det, ikke sant? Denne uvanen hos musikere begynte med at saksofonister brukte heroin fordi Charlie Parker var en skikkelig junkie. Jeg tror ikke heroin verken har hjulpet eller hindret musikken min. Boka er dessuten full av advarsler mot å bruke narkotika. I mange kapitler gjentar jeg: «Ikke forsøk dette hjemme». Jeg har vært der og gjort det. Men jeg vil ikke sitte her og snakke om dop.
Om sitt forhold til kvinner hevder rockeren litt overraskende at han faktisk har vært beskjeden. I boka skriver han om sine forhold til kvinner som rockesangeren Ronnie Spector og skuespilleren Anita Pallenberg - som han har to barn med - men at han ikke har klart «å være sammen med en kvinne jeg ikke oppriktig likte» og at han «ofte endte til sengs med en kvinne uten at det skjedde annet enn at vi lå inntil hverandre og sovnet». Han skriver at han «aldri har lagt an på ei jente i hele mitt liv» - «mine instinkter er alltid å overlate det til kvinnen». Og groupies? Den som tror at det var stas på 1960-tallet da jentene løp flokkevis etter sine helter, får en annen versjon i «Life».
- Det var totalt crazy tider. Konsertene var rent kaos. Du kunne lure på hvorfor du i det hele tatt var musiker. Bare skrik og skrål. Tusenvis av gærne jenter. Vi ble totalt overrumplet. Vi hadde ikke ventet det oppstyret. Ingen lyttet. Ingen hørte oss. Vi spilte «Popeye the Sailor Man» uten at noen reagerte. Folk ble skadd. Menneskekropper ble båret vekk. Jeg kikket en gang etter Ian Stewart, som spilte piano. Det var bare en blodflekk på scenen der han hadde vært. Han hadde fått en stol i hodet. En slagmark. Det første vi tenkte da vi gikk opp på scenen, var: «Hvordan skal vi komme oss vekk herfra?»
17. mars 1979 traff Keith kvinnen i sitt liv på det legendariske utestedet Studio 54 i New York: Patti Hansen - som er norskættet, alle hennes fire besteforeldre er norske innvandrere til Brooklyn, fra henholdsvis Oslo, Hellesylt, Tromsø og Kristiansand. I januar 1980 skrev Richards i notisboka si:
«Utrolig, jeg har funnet en kvinne. Et mirakel.»
Han bemerket selv at han egentlig bare kunne knipse med fingrene for å få kvinner til sengs. Men altså, Patti var spesiell: «Utrolig, hun er det vakreste (fysisk) eksemplaret i VERDEN».
Samme høst møtte han sine kommende svigerforeldrene for første gang. Og som Patti uttaler i den nye boka: «Da Keith omsider kom for å presentere seg hjemme hos oss på Thanksgiving høsten 1980 ble det en katastrofe.»
Hva skjedde? Keith stilte opp med en flaske Jack Daniels eller vodka i hånda, han husker ikke helt. Og han hadde dopet seg. Først spilte han gitar for sin nye familie, den vakre spanske sangen «Malagueña», og deretter var det middag. Alt hadde foreløpig gått bra. Så begynte familiemedlemmene å fritte ut ham ut om hvordan det var å være popstjerne. Noen spurte om han egentlig kunne spille gitar. Keith skriver: «Og så, bang, gikk jeg berserk. Jeg sa et eller annet om: «Nå er det nok». Og så smadret jeg gitaren mot bordet. Noe som krevde litt kraft. Det kunne ha slått ut begge veier. Jeg kunne ha blitt jagd på dør for alltid, men det forbløffende med denne familien var at de ikke tok det ille opp. De fikk seg kanskje en liten støkk, men alle hadde jo hivd innpå litt. Jeg kom med noen ynkelige unnskyldninger».
Det gikk bra.
Patti ble trolig redningen hans. De giftet seg i Mexico i 1983. Patti hadde sagt at hun ikke kunne få barn, men seks måneder etter bryllupet var hun gravid. Datteren Theodora kom til verden, et år seinere kom Alexandra. Keith og Patti er fortsatt gift.
Tilbake til Paris og nåtid viker Keith Richards unna i forhold til ryktene om plateinnspilling og ny Rolling Stones-turné neste år. Men han har åpenbart ikke noe imot tanken. I boka skriver han at han ikke vil pensjonere seg «før jeg stuper».
- Du skal ha hatt et hemmelig ønske om å bli librarian, bibliotekar?
- Det er en misforståelse, sier Keith, som har en stor boksamling hjemme og som en gang skadet seg alvorlig etter et fall fra en hyllestige.
- Jeg mente libertiner. He-he. Men jeg elsker biblioteket. Et helt stille sted. Det var mitt tilfluktsrom da jeg var liten.
- Men du ble musiker. Hva er ditt råd til unge som vil spille rock i dag?
- Glem dagens teknologi. Alt du trenger er å samle en gjeng musikere i rommet, henge opp en mikrofon eller to fra taket og så: BANG. Du behøver ikke mer. Det er ekte rock'n roll.•
magasinet@dagbladet.no

























Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen