ANMELDELSE: En Oxford-lærer blir kontaktet av en russisk millionær som vil ha hjelp til å komme i sikkerhet i England. Til gjengjeld skal de hemmelige tjenestene få informasjon om den omfattende hvitvaskingen av penger som han har kjennskap til.

Femti år

Til neste år er det femti år siden David Cornwell — alias John le Carré — ga ut sin første bok, kriminalromanen «Telefon til avdøde». Samtidig fyller forfatteren åtti, men han er still going strong, som det heter.

«En forræder etter vårt hjerte» viser at le Carré bærer sin alder godt. Sagt på en annen måte: Denne boka er alt Frederick Forsyths «Kobra» ikke var.

John le Carré har lenge vært opptatt av Russland og russere, og framveksten av lyssky millionærer står sentralt i handlingen denne gangen. Dima heter mannen som driver med hvitvasking av penger i stor stil — det er snakk om milliarder, ikke usle millioner — men livet hans er i fare, og han leter etter en vei ut til Vesten og tryggheten.

Antigua

Det unge og på mange måter naive paret Perry Makepiece og Gail — henholdsvis foreleser og advokat — er på ferie på Antigua, når de blir kontaktet av en russer som vil spille tennis med Perry. Russeren er selvsagt Dima, som snart oppfatter engelskmannen som en representant for britenes sans for «fair play», og han vil gjerne bruke ham som mellommann i forhandlingene for å forsikre seg om at alt går riktig for seg.

Perry har ingen klar idé om hvordan man kontakter de hemmelige tjenestene i London, men ved hjelp av en kontakt på universitetet i Oxford settes han i forbindelse med Hector Meredith, en veteran som har vært med i gamet siden den kalde krigens dager.

Hemmelig base

Oppdraget blir ikke helt offisielt, Hector og hans underordnede Luke oppretter en hemmelig base i en leilighet i Bloomsbury, og begynner å planlegge hvordan de skal få ut Dima. Bokas avslutning, som delvis foregår i Paris under French Open-finalen i 2009 og delvis i fjellene i Sveits, viser til fulle hvor dyktig le Carré er som intrigebygger.

For det er fortsatt mye dobbeltspill å finne i persongalleriet hans, og han antyder at det ikke er helt tette skott mellom britiske politikere og rike, kriminelle russere.